29. september 2010

Så var det i gang


Mandag forrige uke var jeg endelig tilbake på skolebenken igjen... I alle fall for tre dager.
Som nevnt tidligere i bloggen kom jeg inn på ett videreutdanningskurs v/universitetet i Ås, som heter Introduksjonskurs i dyreassisterte intervensjoner. Og jeg angret virkelig ikke på at jeg kastet meg på dette tilbudet. Skulle bare ønske at skolen varte lenger (nei jeg er ikke  noe skolelys, men dette var jo fag som interesserer meg)... Så utrolig spennende. De fleste som var der hadde nok helse- bakgrunn, så oss pedagogene var i ett skrikende mindretall (heter det det egentlig?). Men jeg koste meg, og lærte utrolig mye. Nå er det oppgaveskriving, og jeg har fått godkjent problemstillingen, så nå er det bare å sette i gang. Jeg vil ikke nevne for mye om tema og innhold, for jeg vil ikke at noen som eventuelt skulle lese dette, stjeler  det fra meg... Snakk om å være egoist... Oppgaven skal leveres innen 25. oktober, og så er det skriftlig hjemme- eksamen 29. november. Om alt blir bestått får jeg vitnemål, og med meg hele 5 studiepoeng!!! Ikke mye, men det er jo noe i alle fall.
Ellers er dagene som vanlig. Jobbe, lekser for både meg og lilleE,  barnehage for K-E, og jobb for mannen, og ellers andre ting som måtte by seg. Skal smake godt med høstferie nå; Og gjett hva jeg skal gjøre da... Ja nemlig... Studere... Gleder meg faktisk.

19. september 2010

Aron har fått "bling"

Plomme- høst


Endelig var plommene ferdig modne. Våre er litt sent på sesongen, men de er virkelig verdt å vente på. Søte og gode som de er. I år har treet bært så mye frukt at vi har måttet støtte det opp så grenene ikke skulle knekke.
Mamma kom for å hjelpe til, og barna og Aron jobbet veldig  hardt. Vi har vel plukket opptil 50 - 60 liter med plommer kan jeg tenke meg, og treet er ennå ikke tomt!




Her er 30- liters dunken full. Nå er det bare å begynne å plukke i kjeler og bæreposer.

 Aron var også med. Ivrigst var han i haugen med plommer som ikke skulle tas vare på. De luktet nok veldig godt syntes han, for hunden trengte en real vask etter å ha rullet seg i dem...

14. september 2010

Stue-spor

Når jeg er syk og mannen borte i noen dager, må jeg bli litt oppfinnsom for at Aron skal få brukt opp energien. Jeg har liksom ikke krefter til å gå for lange turer med han akkurat nå. Det blir liksom ikke så gøy å gå i febertåke. I stedet har han fått kortere lufteturer, og tilgang til hagen så han kan løpe og snuse der. Inne har jeg lagt ut spor han skal søke på.
Jeg har gjemt noen få ostebiter på lett tilgjengelige steder i stua, og på komandoen søk setter han av gårde.
Vi begynte enkelt i dag. Med en bit om gangen. jeg dro biten forsiktig over gulvet mens Aron satt ved siden av meg. La den fra meg og sa søk når han snuste seg fram langs ostesporet. Det var gøy. Litt senere på dagen avanserte vi litt. Da gjemte jeg bitene, fremdeles mens han så på, men nå måtte han jobbe litt mer før han fikk spist osten. Fremdeles veldig morsomt, men synes det er best å gi seg mens leken er god. Vil ikke la han gå lei, for han er fantastisk glad i å bruke nesa, så det hadde kanskje vært noe for oss å gå sporkurs... Men ikke denne høsten.
Jeg hadde egentlig store planer om å lære han opp til kantarellsøk. Men jeg ble litt sen, så det tar vi neste høst.
Nå jobber han beinhardt for ikke å fly etter katta her inne. Han har faktisk klart å ligge helt stille mens Lille fru Fiffi tok en sjekk på dette store monsteret som har invadert hjemmet hennes denne sommeren.

Nå skal jeg se Kaptein Sabeltann med barna, mens dyra ligger på gulvet å snorker i kor.

11. september 2010

Lykke er...


I dag hadde jeg en samtale med barna mine om hva som gjør dem lykkelig. Dette er hva de svarte:


- Å være glad i foreldrene mine
- Å le
- Å danse sammen med venner
- Å gi deg en kos
- Å snakke med deg
- Å gå på skolen
-Å ha fri
- Å ikke ramle når jeg sykler uten støttehjul
- Å hoppe i trampolina
- At mamma hjelper meg å blåse opp ballonger
- Å ha gode venner
- Å være sammen med familien min
- Å ha bursdag, og få bursdagsgaver


Lykkelig betyr å være glad!


Ja så enkelt kan det være. Kanskje lykke virkelig er å kunne glede seg over de små tingene i livet, de som man ofte glemmer, de som kanskje ikke virker så viktige i en travel hverdag, men som virkelig betyr så utrolig mye uten at vi vet det.

9. september 2010


Syntes det ble litt vel mye klaging..... Så da hjelper det jo å se på noe vakkert.

Hverdagslydighet #4

Kursdagen kom og gikk... Men jeg dro ikke, ikke denne gangen. jeg tror jeg finner noen andre, som kan hjelpe oss med våre utfordringer, og gi svar på våre spørsmål. Aron og jeg hadde en fin treningsrunde her hjemme, mye morro, og han vil så veldig gjerne, bare glemmer seg litt i blant, men så er han fortsatt ung da.
I går (onsdag) ringte kursholderen meg for å høre om det var en grunn til at jeg ikke kom på tirsdag ( kan hende han har hørt om en viss klage i en viss mail jeg sendte...), og jeg svarer som sant var at jeg ikke er fornøyd med opplegget, og har andre jeg heller vil trene med. Noen som kan gi oss personlig veiledning, og trening med andre hunder, og da ikke bare andre retrievere. Da mente han plutselig at han synes jeg har en fin hund, og at jeg ikke må gi opp. Men det er er egentlig ikke det det er snakk om. I alle fall ikke fra mitt synspunkt. Jeg har bare heller valgt å gå videre, finner meg ett tilbud som er bedre. Jeg gir ikke opp hunden min på noen som helst måte, jeg har store planer, og de har jeg tenkt å fullføre.

1. september 2010

Hverdagslydighet #3

Ja da har det vært tirsdag igjen da, og en ny runde på "hundeskolen" som barna kaller det. Vi har jobbet hardt og mye denne uken, og jeg så virkelig fram til å dra dit denne gangen og vise fremskrittene vi faktisk har gjort. Men hva skjedde så fort jeg fikk dette dyret mitt ut av bilen? Jo...... Bjeff bjeff, og uling så det holdt. Men jeg klarte å avspore han litt mer denne gangen.
Vi kom en halvtime for tidlig så vi kunne gå en tur, og snuse rundt på treningsområdet, for å avklimatisere litt. Og det funket til en viss grad. Men treneren tror ikke jeg har jobbet hjemme, det er jeg sikker på.
Denne gangen skulle vi sitte i ring (jeg hadde glemt campingstol, eller lignende, og fikk høre , under offentlig "avstraffelse" at den er obligatorisk. Heldigvis fikk jeg låne en av hjelpetreneren). Vi skulle øve på passivitetstrening tror jeg, men jeg er ikke sikker, for hver gang han forklarte hva som skulle skje, begynte Aron å ule.... Begynner nesten å tro at det er denne mannen som Aron reagerer på og ikke de andre hundene, eller så snapper han opp at jeg er litt irritert på denne mannen, og slipper det ut på den måten, eller så vil han bare veldig gjerne snuse på alle og leke, leke, leke... Mest sannsynlig er det det siste alternativet.
I alle fall, vi skulle gå gjennom ringen av hunder og eiere, forbi to stykker, og så inn gjennom ringen igjen tilbake til plassen vår. Vi kan vel si det sånn at det ikke funket så bra. Ikke engang med lekre skinkebiter som lokkemat. Der hvor de andre ble møtt av kommentarer, veiledning og ros, ble jeg møtt av total stillhet... Da blir jeg sur. Jeg har jo tross alt betalt for at de skal veilede meg, og komme med tips, ikke sant?
Neste øvelse var at vi skulle gå rundt hele sirkelen. Denne gangen funket det faktisk litt bedre. SEIER!!!! Noen av de andre kursdeltakerene sa at de så forandring på hunden! SEIER igjen!!
Etter dette var det å sette hundene i bilene, og tid for kommentarer og spørsmål. Denne gangen spurte jeg om konkrete tips til hvordan få Aron til å slutte å spise opp barnas leker, men fikk til svar at det kommer aldri til å skje. Har han spist noe en gang, vil han alltid gjøre det. Lær barna å rydde, og steng dørene til romma deres var konklusjonen. Da sprakk det for meg. Jeg har jo hatt hund før, og han klarte jo slutte med dette, så Aron er ikke noe spesielt særtilfelle etter min mening. Det ble derfor en offentlig overhøvling av denne herremannen, og jeg ber han tie stille og høre etter hva jeg spør om , og gi meg ett ordentlig svar. Denne gangen ble jeg møtt av stillhet, og ett unnvikende blikk. Hjelpetreneren gjemte seg bak capsen sin og flira, jeg tar det som at han lo av den andre gubben og ikke meg. Fler av kursdeltakerene kom til meg senere med tips til hva de har gjort med tilsvarende problemer med andre hunder. Så det finnes heldigvis moralsk støtte. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; Hundefolk er rare.
Etter kurset fikk jeg en prat med hjelpetreneren, og han sa at om jeg fortsetter som jeg gjør nå, med ett tonn av tålmodighet, og ståpå vilje, så vil jeg komme i mål. Takk til deg, Det var bare det jeg trengte å høre, at det finnes lys i tunnellen.
Så, om det sitter en kursholder og leser dette; Vær så snill, snakk med deltakerene med respekt, ikke føys de av gårde med overlegne kommentarer, og gi litt personlig veiledning. Da får du fornøyde klienter, som mer enn gjerne kommer tilbake. I dette tilfellet fortsetter jeg bare fordi jeg tror Aron har godt av å komme ut blandt andre folk og hunder.
Har faktisk hatt Aron i 2 mnd nå, og jeg synes selv at det går litt bedre nå enn for 4 uker siden. Det er to skritt fram, og ti tilbake, men vi gir oss ikke ennå.