26. august 2011

Lett på tå...

...Trodde jeg i alle fall.
Vi har en her i huset som vandrer på nettene iblant, og den ene, det er meg.
I motsetning til andre i denne husholdningen som tramper, roper skrur på lys og lignende, lister jeg meg forsiktig fram i mørket.

I natt var det bare en liten tur på kjøkkenet for jeg ble så ille tørst.
Men inne på soverommet er det mørkt, og på vei tilbake til sengen måtte jeg ta en liten "omvei", fordi en balje (les koffert) overlesset med klær som skal brettes og legges på plass har blitt plassert der. Ting tar litt tid iblant.
Og denne haugen med klær har vokst betraktelig de siste dagene, og på min tause vei ut av soverommet veltet jeg denne nøysomt stablede haugen.
Ja, så dette hadde jeg beregnet plass til, slik at jeg ikke skulle tråkke på klærne.
Derfor skjer følgende:
Jeg lister meg inn, lukker forsiktig døra, som velger å gli opp igjen med ett "knirk" og ett "piiiip". Forsøkte å stenge den ett par ganger uten hell, og ender opp med å smelle den hardt igjen.
Neste trinn; beregne plass rundt kleshaugen uten å velte tørkestativet slik at det velter, det er nemlig 13 år gammelt, og rimelig slitt og skjevt, og går i bakken bare man ser på det.
Veltet ikke tørkestativet, men snublet i en sokk og braser inn i veggen med ett smell, glir ned på gulvet og gapskratter!
Så mye for å være stille, liksom.
Avslutter det hele med å smelle stortåa i sengebeinet når jeg endelig har fått reist meg igjen.

Så vi kan vel konkludere med at jeg ikke er noen smygende katt med nattsyn, men kan vel heller sammenlignes med en elefant på flukt fra en mus...

Til hell og lykke var det i alle fall ingen andre som våknet :)


Hilsen Gotteriogsann Y
som lider av lakenskrekk

23. august 2011

Banankake

I forrige innlegg nevnte jeg en banankake.
Denne kaka er fantastisk god, og veldig lett og lage.
Det finnes ikke melk i denne kaka, så den egner seg godt til de som ikke tåler melkeprodukter.
Og det beste av alt; Barna Elsker den.


Oppskriften fant jeg i denne boka: Barnas beste Bakebok, skrevet av Abigal johnson Dodge.
Teksten, og oppskriftene er skrevet på en enkel måte, slik at barna selv kan klare seg på kjøkkenet.

Vel, tilbake til banankaka...

Du trenger:
- 230 g hvetemel
- 2 teskjeer bakepulver
- 1/2 teskje salt
- 1/4 teskje natron

- 3 middels store bananer (godt modne, og skrelt, selvsagt)
- 130 g sukker
- 1 1/2 teskje vaniljesukker
- 3/4 dl soyaolje (selv bruker jeg rapsolje laget for baking)
- 2 store egg

Slik gjør du:
Forvarm ovnen til 180 grader

Mos bananene, og tilsett sukker, olje, egg og vaniljesukker. I oppskriften står det at man skal bruke en gaffel og sleiv, men jeg foretrekker å bruke håndmikseren. Funker like bra det.
Ha oppi hvetemel, bakepulver, salt og natron, og bland godt.

Hell røra i formen og stek kaka på nederste rille i ca 45 minutter.

Som en avslutning pleier jeg å strø melis på kaka mens den fortsatt er litt lunken. Melisen smelter, og det blir en litt søt skorpe på kaka.


ENJOY! 


    Hilsen Gotteriogsann Y
(P.S. kaka smaker veldig godt med sjokoladedråper i røra!)

22. august 2011

1. skoledag

I dag var det 1. skoledag.
E. begynte i 2. klasse, og K-E i 1. klasse.
Det var en spent gutt som gikk til skolen i dag tidlig.


Han lurte veldig på hvordan det skulle bli, om han måtte lese høyt for klassen i dag, om han skulle lære alle bokstavene. For han syntes egentlig det var litt mye forlangt på denn aller første dagen.

Spente foreldre også. Det er jo minstemann vi sendte avgårde.
Vil han trives i klassen, og på sfo. Håper han får gode venner, mange venner, lærer mye, og synes det er gøy å lære.
Og at han vil klare å sitte stille... 
Det gikk litt opp for meg i går, at nå er ikke barna mine små lenger.

Jeg sto og vasket den gamle barnevogna i går, for den skal selges.
Og jeg skal innrømmes at det var litt vemodig at vi nå er ferdig med denne epoken (selv om vogna ikke har vært i bruk på flere år).
Men samtidig godt.
Nå starter nye eventyr for oss alle.
Barna vokser, og utvikler seg, blir mer selvstendige.
Håper vi har gitt dem både røtter og vinger.

Lykke til på skolen, mine kjære små.
Og til dere andre som også har barn som startet skolen i dag, Gratulerer!

I kveld skal vi feiere med deilig banankake!

   Hilsen  Gotteriogsann Y
som er den stolte mamma til 2 skolebarn!



13. august 2011

Reisedagbok, Torsdag 28. juli, 2011

Endelig er dagen her. Den dagen vi har ventet på i ett helt år, både voksne og barn.
Neste stopp: DYREPARKEN!!!!
Vet ikke helt hvem som gledet seg mest, barna eller jeg.

Dagen startet helt perfekt, med sol og pent vær. Dampende hett kan man vel si, for klokken 9 om morgenen gikk vi allerede og lette etter skygge med ett lite snev av vindpust i. Men det gjorde ingenting.
Telefonen ringer og vi fikk beskjed om at bilen var ferdig fikset og klar for henting! Jippi. I dag kan ingenting, abolutt ingenting, gå galt (og det gjorde det ikke heller, så slipper du å pines med å vente på de ulykkeshendelsene som ikke kommer).

Vi var tidlig ute, rett etter åpningstid faktisk. Da jeg så alle bilene på parkeringen, sank hjertet laaangt ned i magen, og jeg begynte mentalt å forberede meg på timelang kø i billettluka, uten skygge, på asfalt, og det var nå oppe i 26 varme i skyggen.
JIPPI!? Nei, ikke så veldig.
Mannen parkerte bilen, jeg spretter ut, og småløper ned for å stelle meg i kø, så kan de andre komme slentrende etter. Men det var jo ingen kø! Jeg fant til og med to luker helt uten kø, bare å velge!

Jeg lover, denne kamelen lever, den bare sov sånn.

Så, vi vandret gjennom hele parken, og den er blitt stor, som enhver annen turist med respekt for seg selv burde gjøre. Alt skulle vi få med oss. Hver og en av oss hadde forskjellige ønsker. Barna ville se Kaptein Sabeltann, og Kardemommeby, Jeg ville se tigrene, K-E ville se oter og tarantella, E ville se ringhalelemur og edderkoppaper. Hva mannen ville se er jeg ikke helt sikker på, tror jeg glemte å spørre. Men han så veldig fornøyd ut når vi fant løvene.


Fjellreven poserte villig.


Vi fikk gå inn til dåhjortene, om vi holdt oss pent på stien.


Denne rampete apen stjal smokken til våre venners sønn, rett ut av munnen på ham. Stakkars gutten skikkelig forskrekket, apene i vill slåsskamp om å få leke med denne rare gjenstanden, og alle turistene gikk amokk med kameraene for å få det beste bildet.

Mest av alt gledet jeg meg til tigrene. De er så utrolig vakre. Plutselig fant vi 1, og så nr. 2, og jammen kom nr 3 tuslende, og fant ut at han ville gi oss litt valuta for pengene.


Ett hestebein smaker jo godt i varmen, må du vite.


Tiger nr. 2 ville også være med, noe som førte til en hvesende, knurrende og daskende diskusjon...

 

Og som endte med at nr. 2 pent måtte stå på sidelinjen og se på.

Løvene var minst like fasinerende, der de lå og tronet utover sitt herredømme. og kanskje de dagdrømte om at de plutselig var frie som fuglene, og hadde all verdens mulighet til å fange disse rare tobeinte, som bare sto der og glodde.



Her , akkurat her, mens jeg står med kort avstand til denne vakre herremannen, heldigvis med gitter mellom, bestemte pluteslig vårt kjære kamera seg for at det var HELT utladet, og det kunne ikke på noen som helst måte nedlate seg til å ta noen bilder av denne vakre keiseren. Så da måtte jeg bruke mobilen da. Jeg menget meg sammen med de andre fotograferingsgale menneskene, og latet som om jeg også hadde ett sånt fint speilreflekskamera. (Gjett hva som står øverst på ønskelista nå!)

Ett sjørøvertokt med skuta til Kaptein Sabetann, Den sorte Dame, fikk vi også med oss. Den siste turen på dagen faktisk.

Og jammen klarte vi å jage bort Greven av Gral også. her er det bare plass til en sjørøver!


Etter en kanonduell, kunne vi synge seierssangen, sangen til selveste Sabeltann.
Barnas innlevingsevne var det jammen ingenting å si noe på.


Så, til tross for solbrente neser og skuldre, skrubbsår på knærne, gnagsår på tærne, og brus utover hele kjolen har vi hatt en fantastisk fin dag, som ble avsluttet med grilling i hagen sammen med GODE venner!

    Hilsen Gotteriogsann Y
som helt sikkert tar flere turer i dyreparken!


12. august 2011

Reisedagbok; Onsdag 27. juli, 2011

Håper dere har hatt en fin ferie. Det har jeg også.
I år fant jeg ut at det kunne være gøy, og lurt, å skrive reiesedagbok, slik at vi kan huske hva vi gjorde når. Som sagt så gjort. Tenkte jeg skulle dele litt av sørlandsturen vår med dere.
Så sånn er det, dette blogginnlegget ble først skrevet på papir...

Familieferie i camingvogn som vi har lånt av pappa og Bestebet. Jomfruturen for oss alle sammen.
Det  hele startet på mandag 25. juli.
Vi pakket bil og campingvogn, og pekte nesa sørover, i retning Kristiansand, hvor gode venner ventet på å ta imot oss.
Her skulle vi sove i hagen, og jeg har gledet meg som ett lite barn til å se folk og byen igjen. (Har nemlig bodd her i 3 år når jeg studerte, og vi har ennå ikke klart å glemme drømmen om å komme tilbake til det blide sørlandet. Elsker denne byen.)

Vi kom oss trygt fram. Litt problematisk var det jo å rygge vogna på plass, men mannen min gjorde en heidundranes bra jobb der spør du meg. Bilen også for den saks skyld. Bilens innsats var så hard og stor at det bokstavelig røk av den, og lukten av svidd gummi spredte seg....

Jepp, klutchen brant opp kan man vel si. Det merket vi på tirsdag når vi skulle ut å kjøre. Vi kunne jo tråkke pedalen helt i bånn, før den gav noe motstand. Ikke bra.

Vogna vi bodde i, med fortelt og greier.

I dag (onsdag 27. juli) kom bonuspappa innom kl 08.00 (!), han var nemlig på vei til Stavanger. Han og mannen ser på bilen, ringer til vw forhandleren vår her hjemme, og får greie på at klutchen er hydraulisk, og en slik reparasjon er det minst 3 ukers ventetid på!
De dro allikevel inn til vw forhandler her i byen, og der skulle de begynne på den i dag, men kunne ikke love når bilen ble ferdig. Og for å gjøre elendigheten enda bedre får vi vite fra forsikringsselkapet at siden klutchen er en slitasjedel, dekkes ikke utgiftene, som det viste seg at kom på 13. 000 kr!
Kunne bodd på hotell hele uka for den summen.....

Men onsdagen ble veldig bra allikevel. Snilleste venner lånte oss bilen sin hele dagen, og vi fikk reise til noen andre gode venner, hvor vi nøt hele dagen ute i deilig solskinn, god mat, barn som leker, og hunder som døste i skuggen (og nei, ingen av de hundene er mine).
Denne dagen som er så perfekt, nå kan jo ikke mer gå galt tekte vi...
...
Tilbake i vogna, med to trøtte barn. Skal bare gi dem kveldsmat, vaske litt, ta på pysj, synge nattasang, gi nattakos og så tenne nattlampe - som ikke virker.
Det var da jeg høyt og tydelig erklærte at aldri i verden om jeg skulle kjøpe campingvogn!
Vi fant etterhvert ut at "linja" med 220 wolt funker (den kontakta over kjøkkenbenken altså) den som lampene går på var det ikke noe liv i. Ringte pappa for å få noen gode tips på hva som eventuelt kunne være galt, men han ble nok like rådvill som oss. Og når jeg tenker etter nå så forstår jeg jo godt at det kan umulig ha vært lett for han sånn over telefonen. Men pappaer skal jo kunne fikse alt, ikke sant? 

Nattlys til ungene ordnet seg med en lommelykt, mannen reiste ut på guttetur og jeg skulle kose meg i forteltet med strikketøyet og musikk på øret, og levende lys... Da oppdaget jeg at jeg har glemt noe å tenne lysene med. Jeg hadde til og med gått til innkjøp av rosa t- lysestaker. Det faktum at jeg har kjøpt noe rosa til meg selv er jo ett under i seg selv.
Strikke kan jeg gjøre uansett tenker jeg, setter meg, og bestemmer meg for at resten av kvelden skal bli bra. Da kommer E listende fram og sier:" Mamma, lov at du ikke blir sint nå!"
Alrdi en god beskjed å få...
Hun hadde dratt i gardina, og ødelagt festet til vaieren (tror jeg det heter. Har også hørt noen kalle det for "virre", men tror det må være den østfoldske husmoruttalen av det engelske ordet).
Etter noen vrede og frustrerte sms- er til mamma, som hjalp meg med å se det humoristiske i det hele, kunne jeg også gå og legge meg. Messet mantraet om at "Jeg har det perfekt" for meg selv, og gledet meg til i morgen.
For da er det nemlig tur til dyreparken som står på agendaen. Og jeg bare må få se tigrene!


Hilsen Gotteriogsann Y

7. august 2011

Danmarkstur

ferietid er reisetid. Og i år ville vi virkelig reise, siden turen i fjor ble avlyst pga sykdom.
Først til svigers i Sverige i noen dager. Som var kjempekoselig.
Så tok vi turen til Danmark. Vi hadde lovet barna en tur til Legoland.
Vet ikke hvem som gledet seg mest, jeg eller barna. Jeg hadde aldri vært i Legoland før.
Været var varmt, og vi startet tidlig. Vi hadde enhalvtimes kjøretur forran oss, men det gjorde ingenting.

Så var vi framme.
Skal ærlig innrømme at helt til å begynne med ble jeg litt skuffa. Det var jo ett tivoli, ikke helt hva jeg hadde forventet. Men gi det en 5 - 10 minutter så stortrives man.
Trenger ikke betale for å kjøre attraksjonene, bare å stille seg i kø, det var VELDIG barnevennlig, men allikevel morro for oss voksne.
Flust av spisesteder var det også. Vi havnet ett sted hvor de hadde endel fiskemat, og pasta, slik ble vi alle fornøyde. E skulle absolutt ha "sånne friterte ringer" og det fikk hun, og likte det heldigvis. For hun hadde nemlig spist blekksprutringer! Jeg likte dem ikke, og hun kjempe stolt.

Bygningene var utrolig imponerende, alt i miniatyr. Fant Bergen også!





Hvem trenger vel reise hverden rundt, når du finner hele verden her?

Det som etter min mening var mest spennende var den nye attraksjonen ATLANTIS. Kan virkelig anbefales. Her blir vi tatt med ned på havets dyp med en 3 minutters innledende film, og så kan vi vandre rundt på havets bunn og se fisker, krabber og sjøhester.






Det fikk nesten en magisk følelse når vi vandret inn i en tunell, og så rokke og hai svømme over oss.
En perfekt dag.

Dagen etter regnet det så vi tittet på byen, Vejle, hvor vi bodde. En utrolig vakker by.
 Det ble litt shopping også.
Blant annet fant jeg denne vakre mugga i en liten butikk/ kafe.

Kan vel nesten kalle det kjærlighet ved første blikk. Bare måtte ha den.
Det var noen fåintense dager i Danmark, men vi storkoste oss.
Jeg er helt sikker på at vi kommer til å feriere her igjen.
Da er drømmen å leie ett sommerhus.


    Hilsen  Gotteriogsann Y

     (som fortsatt er i feriemodus.)




 

4. august 2011

Tilbake

Nå er jeg tilbake, etter nesten en måneds stillhet.
Ja, det er ferie, og jeg er så heldig at jeg faktisk har litt mer enn en uke igjen, så jeg nyter det jeg kan, og håper at været holder seg.

Lysten til å blogge har heller ikke vært overhengende, med alt som har skjedd de siste dagene.
Jeg kjente ingen, men man kjenner jo gjerne noen som kjenner noen...
Det var grusomt, hva som hendte, og det skremte meg, det skal jeg innrømme.
Samtidig er jeg utrolig stolt av landet mitt, og hvordan alle som bor her har stått sammen, støttet hverandre, og kjempet med kjærlighet som våpen!
Det gjør virkelig inntrykk.




    Gotteriogsann Y