27. oktober 2011

Ett barn- ett lite menneske!

Fotonettsiden øyeblikk.net, som du kommer til om du trykker HER, har hatt en konkurranse ute med temaet Ett barn er et lite menneske! 
Jeg er ingen fotograf, men jeg elsker bilder, og henter tips og ideer til hvordan jeg selv kan ta bedre bilder. 

I alle fall, denne tittelen fikk meg til å begynne å tenke. 
Bildene folk sendte inn som bidrag var utrolig flotte, vakre og ekte. Og alle var harmoniske, og glade. 
Men det jeg lurte på er om det finnes andre måter å vise at barna også er mennesker på? 
Svaret er jo veldig enkel; JA! Så klart. 
Bare se på barna rundt deg. 
De lever virkelig livet fullt ut. 
Alt er ekte, ingenting er på lat. Glede og sorg, alt kommer rett fra hjertet.

Det finnes mange forskjellige situasjoner i hverdagen hvor man liksom "glemmer" at barna har følelser og tanker på lik linje med oss voksne. 
Det ser jeg både her hjemme og på jobb. 
Hverdagens stress innhenter oss fort, og barna har egentlig ikke noe annet valg enn å bare henge på så godt de kan, har de vel? 
For det er jo faktisk vi voksne som bestemmer. 
I barnehagedagen er det nå veldig viktig at vi arbeider med barnas medvirkning og rett til medbestemmelse. 
Flotte ord tenker du kanskje. 
Men det ligger mer bak det, enn noen flotte formuleringer. 
I bunn og grunn handler det om å ta barna på alvor, lytte til hva de sier, og la de få lov til å sette sitt preg på hva de vil gjøre i hverdagen i samarbeid med oss voksne. 
For alle voksenstyrte aktiviteter er kanskje ikke alltid så spennende for barna.

Det jeg lurer på er: I hvor stor grad respekterer vi barnets rett til å vise følelser som sinne, frustrasjon og trøtthet? De kan jo fort henge litt sammen etter min mening. 
Alle har vi vel opplevd som barn å bli sendt på rommet fordi vi ble sinte på våre foreldre, eller har selv gjort det med egne barn. Mens den voksne selv fikk vise sin "sinte følelse" fikk ikke barnet det. 
Når ett barn er sliten etter en lang dag i barnehagen, blir vi voksne irriterte når barna griner i butikken... 
Det blir jo fort feil, ikke sant? 


Jeg tror at om vi klarer å godta at barnet reagerer på samme måten som oss, så kanskje vi kunne sluppet mange konflikter mellom voksne og barn. 
La oss heller vise barnet respekt for de følelsene de viser, og veilede dem gjennom, ved å vise dem hvordan de kan uttrykke seg, fortelle dem at vi forstår at de er sinte, spørre hva vi kan gjøre for å hjelpe, spørre hvorfor de ble sinte, la barna snakke ut uten at vi avbryter.
 For det de opplever er deres sannhet, selv om virkeligheten ser annerledes ut fra ett voksens perspektiv. 
Vil ikke da barna bli mer harmoniske og forstå seg selv bedre? 
Jeg sier ikke at dette er fort gjort. Det er hardt arbeid, og krever store porsjoner med tålmodighet, men det er verdt det, det er jeg helt sikker på. 


Hilsen Gotteriogsann Y

26. oktober 2011

# 11: Lykke er...

... Å få ett brev i posten! 

Husker du før, da vi sendte hverandre brev og postkort i posten?
Det kjennes som om det er veldig lenge siden. En helt annen tidsregning egentlig. 

Barna venter spent på når det kommer post til dem, men det skjer jo egentlig aldri.  
Når jeg fortalte mine barn at i dag er det ikke vanlig å sende hverandre brev i posten, kom det veslevoksent fra frøkna : " Nei det er jo ikke så rart, for nå er det jo mæijl og sånn vet du. For du vet vel hva det er mamma?"   
Jada, jeg vet det. Da syntes jeg jo at jeg måtte forklare dem at når jeg var lita fantes det ikke SMS, MMS og e- post, ikke noe "nett" heller. 
De bare stirret på meg med kulerunde øyne, og måpte. 
"Hvor gammel er du egentlig, a' mamma?" spurte den eldste av dem. 
"Ble du født i gamledager?" spurte minsten.
Men jeg er hverken født i gamledager (mener nå jeg. For gamledager er da virkelig når mine besteforeldre var små!), og ikke er jeg gammel heller (for 30 + + + er da ingen alder). 
Men sånn har nå utviklinga gått. I dag sender vi hverandre "brev" per telefon eller data. 
Ett par tastetrykk, trykk på send, og vips så har det blitt sendt, mottatt og sikkert lest også. 

Er jeg gammeldags om jeg sier at jeg savner det lille brevet i postkassa? 
Javel, da er jeg det, og stolt av det også. 
For jeg synes virkelig det er noe eget ved å åpne ett brev.
Lese ett brev som en annen person faktisk har tatt seg tid til å skrive for hånd, putte i en konvolutt, sette ett frimerke på og så legge i en postkasse.
Høre knitringen i papiret, og lukten av blekket.  

Jeg hadde brevvenner i Tyskland og Brasil. 
I dag har jeg venner jeg kan chatte med live på data'n, uansett hvor de måtte befinne seg i verden.

Men jeg skal ærlig innrømme at jeg er en ivrig tilhenger av dagens teknologiske finesser og "duppeditter". Klarer meg rett og slett ikke uten.
Jeg synes bare det hadde vært koselig om det dukket opp annet enn regninger i konvolutten...  

Kanskje jeg skulle sette meg ned og skrive ett brev, bare sånn for kosens skyld? 

Vi skrives...! 

Gotteriogsann Y

22. oktober 2011

# 10: Lykke er...

...Å kunne more seg over lite! 

For alle liker vel å ha det morro, ikke sant?
Det gjør i alle fall jeg. Jeg liker å kjenne at jeg slapper av i mitt eget og andres selskap, og kan være meg selv med alt av tull og fjas som måtte ramle ut av meg... Og det er ikke lite når jeg er på rett humør...

I kveld var det barna som tok på seg klovnerollen, og underveis fikk jeg en utfordring:
"Mamma, si takpapp- veggpapp - gulvpapp - tapet!"
Det er jo ikke på vanskelig tenkte jeg og skulle vise hvor flink jeg var. Og i tillegg våget jeg meg på ett heftig tempo også.
Resultatet? Vel, det var ikke så lett å styre tunga riktig som jeg hadde håpet på. Selv stotret jeg fram "Takpapp - leggpapp - tultapp - potet!"
Men du så morsomt vi hadde det.

Ha en fortsatt god lørdagskveld!


Gotteriogsann Y

21. oktober 2011

# 9: Lykke er...


... Å få en bukett roser av min kjære. 

Er de ikke vakre?


Røde roser  står for kjærlighet og sier: "jeg elsker deg".
Roser blir av mange kalt for kjærlighetens blomst.


"Disse rosene som hos meg står, kan ikke sammenlignes med tidligere eller bedre roser. 
De er her nå, de eksisterer i dag. Tiden eksisterer ikke for dem. 
Det er bare rosen; Den er perfekt hvert eneste øyeblikk den er til. 
Før det første blad har brutt ut av knoppen, handler hele rosens liv om dette. 
I den fullt utsprungne rosen er det ikke mer, i den bladløse roten intet mindre." 


Skrevet av Ralph Emerson.

Gotteriogsann Y




14. oktober 2011

Om gamle damer... Og fart...

Etter skoletid i dag måtte barna bli med meg rundt noen ærender. 
På veg inn i butikken ble det litt "trafikk- kork".
 En stakkars gutt som forsøkte å gjøre jobben sin med å samle sammen handlevogner, og få disse inn på rett plass, mange barn og voksne som skulle ut, og enda fler av den samme typen som ville inn. 
Midt i denne mølja sto mine to håpefulle og jeg.
 Foran oss var det to damer i sånn ca 70- års alderen, spreke og VEEELDIG pratsomme.
Gå to skritt, stoppe prate mens de gestikulerer voldsomt, gå to skritt, stoppe mens de gestikulerer voldsomt osv... Ja, du skjønner vel tegninga. 
Ingen kom noen vei. 
Jeg hadde det ikke travelt, men blir jo litt irritert allikevel (som seg hør og bør i en slik situasjon), men siden mine kjære foreldre har gitt meg slik en god oppdragelse, sier jeg ingenting. 
Jeg innser også det at å forsøke å få med meg to litt små vimsete barn gjennom denne klyngen nok ikke er så veldig enkelt, og lar da heller være. 
Da har jeg denne samtalen med min kjære 1. fødte: 

E: Mamma vet du hva eller? 
Jeg: Nei, hva da? 
E (veldig høyt): GAMLINGER KAN OGSÅ GÅ FORT ALTSÅ!!!


Klynga løste seg fort opp da. 
Jeg ble stående, litt forvirret, og lure på om jeg skulle irettesette min datter for disse velvalgte ord, som jeg helt sikkert vet ble hørt av disse "gamlisene", eller takke henne for at hun fikk løst problemet...  

Med dette ønsker jeg dere alle, uansett alder, en riktig så god helg!

Gotteriogsann Y




13. oktober 2011

# 8: Lykke er...

... Å kjenne lukten av en kald høstkveld!

For du vet vel hva jeg mener?
Den kalde, skarpe luften som bringer løftet om forandringer.
Årstider som snur, kalde kvelder ute, lune kvelder inne.
Rimfrost på bakken, duften av vedfyring.
Det er en fin årstid vi er inne i nå, en av mine favoritter.

Gotteriogsann Y


6. oktober 2011

Jeg bryr meg, gjør du?

Oktober er måneden med fokus på brystkreft. 
Jeg har valgt å vise min støtte til aksjonen ved å plassere ett banner her på min blogg. 


"1 av 12 kvinner i Norge vil utvikle brystkreft i løpet av livet. Takket være forskning overlever stadig flere, men videre forskning er nødvendig for å redde enda flere. Med din støtte blir vi enda sterkere i vår kamp for dem som rammes av brystkreft." 
Hentet fra rosa sløyfe aksjonens hjemmesider som du kommer til om du trykker HER.


Forskningen på brystkreft er viktig, og kan redde mange liv. 
Min bestemor hadde brystkreft. Hun levde ett langt liv, hun opplevde å få barn, barnebarn og oldebarn. 
Men hun var også syk, i mange år. Selv om hun ikke ville at vi små skulle vite det, visste vi det alle sammen.
 Vi så at hun slet, kreften ble ikke borte. 
Men gjennom alt beholdt hun sitt gode humør, og vannvittige humor. 



 La oss støtte alle de andre kvinnene der ute som sliter med denne forferdelige sykdommen, og familiene deres. 
Vis at du også bryr deg. 

Bær en rosa sløyfe du også! 

Gotteriogsann Y

4. oktober 2011

# 7: Lykke er...

... Å lese en god bok!

Å lese er noe jeg har vært glad i siden jeg klarte å knekke lesekoden.
 Lese, lese, lese... Til langt ut i de sene nattetimer.
... Til øyet blir rødt, tørt og trøtt.

Jeg elsker å drømme meg inn i historien, mane fram bilder av hvordan jeg tror personene ser ut, av situasjoner og plasser.
Kjenne på følelsene, gråte, le. Bli sint, overrasket, oppgitt, utålmodig, glad, skremt eller kjenne hjertet banke litt ekstra fordi det er så romantisk.
Det er ikke uvanlig at du kan se, og høre, meg le, tørke tårer eller klaske hånda oppgitt i panna mens jeg sitter med nesa dypt ned i en bok.

Bildet er hentet fra Google search
En av mine favoritter som barn, var alle historiene til Anne Cat. Vestly. Det kan jeg takke mine foreldre for.
Fler av bøkene hennes står fortsatt i bokhylla mi.
Fast innventar på biblioteket var jeg til langt ut i tenårene. Jeg fikk aldri låne mer enn 8 bøker om gangen, noe jeg jo så klart syntes var utrolig dumt. Men da fikk jeg jo heller komme tilbake flere ganger. Alle bøkene ble lest, og ført inn i skjema, inndelt etter forfatter og sjanger, for å få karakter
Skulle virkelig ønske at jeg hadde tatt vare på denne...

Vi har mange bøker her hjemme. Bøker både til voksne og barn, og jeg har lest nesten alle av dem. Mens noen har jeg spart til en spesiell gang, selv om jeg nå ikke vet helt når det er. Det kommer av seg selv.

Det har vært viktig for meg at barna også skal kunne kose seg med litteratur. Og da aller helst noe annet enn Disneyutgivelser, og populære tegneserieblader. Selv om du finner mye av dette her også. (For jeg har nemlig en stor samling av Donald Pocket!)
Det virker som om barna nå også liker å lese/ å bli lest for, og selv om temaet nok kan sprike veldig for sønn og datter (les prinsesse- og dyrehistorier kontra dinosaurleksikon!), så har vi nok klart å møtes på midten.
Nå har høytlesningen nådd ett nytt punkt her i godtehuset.
Godnatthistorien leses sammen i sofaen.
Og vi har begitt oss ut i Jo Nesbøs verden. For nå er det Doktor Proktor som gjelder.

Om du vil ha tips til gode barnebøker, bør du sjekke ut denne bloggen Den store stygge bloggen om barnebøker
Hun som skriver denne er bibliotekar, og vet hva hun gjør! 


Så finn deg en god bok, og la roen senke seg. La høststormen rase der ute, mens du inne kan drømme deg bort i jungelen, inn til en pulserende storby, hundre år tilbake i tid, eller framover i tid. Det trenger ikke være en kjent klassiker, så lenge du selv finner glede i å lese, ikke sant?


Så min oppfordring til deg er:
KOS DEG MED EN GOD BOK!



Hilsen lesehesten Gotteriogsann Y

2. oktober 2011

Barnefri hele helgen!

Når barna har blitt kjørt til Bestebet og bestefar, hva gjør mor og far da? 
Vel, planen var i alle fall å stikke av til Gøteborg, for en storby - shoppe - hotellferie. Vi skulle hive oss i bilen så fort barna var levert. 
Ble det sånn da? Nei.... 
For mor ble nemlig syk (så klart. Skikkelig bra taima spør du meg). Så vi valgte å tilbringe fredagen hjemme, med god middag og gullrekka på tv. 
Lørdag skulle vi dra, og det gjorde vi også. 
Første stopp, Sarpsborg (noe som er ca 8 minutters kjøretur fra gårdsplassen vår), for mannen måtte ha kaffe. 
Andre stopp, Nordby kjøpesenter. Her kjøpte vi inn vinterjakke til mannen, og 7 votter til barna og meg, så nå er vi nesten klare for vinteren...  
Tredje stopp, Strømstad. Vi måtte en tur innom apoteket kom vi på, og jeg fikk sjangsen til å komme meg inn i en krims krams butikk, jeg lenge har hatt lyst til å besøke. Litt handling ble det også. 
Fjerde stopp,Tanum, tissepause for ho mor... 
Men nå kunne vi endelig ta landeveien fatt. 

Mobilfoto

Planene om Gøteborg er blitt skrinlagt, nå peker vi heller nesa mot Smøgen (femte stopp) for å titte, og gå en tur langs bryggepromenaden. Utrolig vakkert. 

Mobilfoto

Kungshamn (sjette stopp) for å spise middag, noe som viste seg å være litt vanskelig, siden vi ville finne noe annet enn en pizzeria, for vi var sultne for tidlig! Middagsserveringen åpnet kl 17, mens vi var sultne kl 16.
Vi fikk da heldigvis løst det sånn etterhvert. Og mens vi nøt vårt delvis kulinariske måltid ble vi underholdt av å tyvlytte på tre brautende karer som satt sånn ca 4 båser unna. 
Nå var planen egentlig den at vi skulle fortsette ferden videre til Lysekil, teste lykken og se om det fantes noe hotell der med ledige rom.  for vi besitter jo fortsatt evnen til å være spontane, ta ting som det kommer... Ikke sant?
Vi valgte i stedet å dra hjem. Siden mannen nå også har bekynt å hangle, og jeg er rimelig tett i overetasjen.
Stopp nr sju, tanke bilen og kaffekoppen til mannen, mens jeg klarte å motstå fristelsen for å kjøpe med meg flere interiørblader.
Stopp åtte, tilbake på Nordby kjøpesenter som så klart hadde stengt butikkene siden klokka hadde passert 19.00 på kvelden. 
Stopp ni, Rema 1000 her hjemme. Handlet inn popcorn og nesespray, siden vi glemte det på apoteket i Strømstad. 
Stopp nr ti, finall destination; HJEMME! 
Her slang vi en film vi har sett før i spilleren, spiste popcorn og døste i sofaen. 
Søndagen gidder jeg ikke nevne en gang, siden den har vært mer uproduktiv enn noen annen dag denne helgen, og barna ikke kommer hjem før utpå kvelden en gang. 

Så hva er konklusjonen da? Vel, det kan virkelig se ut til at foreldrerollen har spist seg vei gjennom hjernen vår, og tydeligvis har foretrukket å lamme vårt spontane og iderike senter. 
For hva annet kan egentlig ha skjedd, siden vi liksom blir helt komatisert så fort ungene løper ut over dørterskelen? For en ting er sikkert; Det er utrolig slitsomt å ha barnefri...

Eller så kan vi jo bare skylde på snørrete neser og såre halser, og si at hadde vi vært friske, da hadde det vært andre boller da... 

Om ikke annet så har vi jo i alle fall fått slappet av... Eventyrlysten får heller vente til en annen dag. 

Gotteriogsann Y