Ja sånn er det altså her i huset... Det har rådet totalt kaos i ett par uker nå. Og da tenker jeg ikke på det at vi pusser opp, eller jobber for mye, men vi jobber ikke for mye, bare sånn akkurat passe. Men Aron, han traver rundt, uler og piper, hverken spiser eller drikker, og driver oss fra vettet, bokstavelig talt. Javist har denne tornardoen hatt visse tendenser til å vise tegn på stress, men denne gangen tok det virkelig av.
Vi har forsøkt alt, turer, mat, mental stimuli, mye mindre stimuli, men gutten reagerer ikke på noen. Uler ute, uler inne... Håper ikke naboene synes at vi er unormalt umusikalske i dette huset, for det har låtet til så godt som alle døgnets tider...
Det toppet seg virkelig når Aron her en kveld klarte å stikke av når vi gikk tur. Jeg måtte knyte skolissa, og da klarte han å rive seg løs, dra meg over ende, og rote rundt i noen hager, for så å bli borte. Skal ærlig innrømme at jeg hatet han noen sekunder da, men de følelsene gikk fort over til fortvilelse. Hva om han blir påkjørt? Krise, jeg har jo glemt å flytte "blingen" til Aron (brikken med tlf. nr. på), fra det forrige halsbåndet til dette som jeg (Aron) bruker nå.
Så da løp jeg rundt i gatene der da, mens jeg ropte og lokket til alle skyggene jeg fant, og snøklumper også. For i mørket lignet de veldig på en leken hund med logrende hale!
Redningen kom da jeg møtte på "Hoffen! og eieren, de vet hvor jeg bor og kunne hjelpe til med å lete. Det viser seg at hennes hund oppfører seg på samme måten. Aha! En jentehund med løpetid! Hvorfor i all verden har jeg ikke tenkt den tanken før? Jeg har jo hatt hannhund før, men han oppførte seg aldri sånn her. Kan vel si det sånn at jeg ble litt "tatt på senga". Aron har jo alltid løpetid, og skal han oppføre seg sånn her, må vi finne på noe utrolig smart, veldig fort.
Så man kan vel konkludere med at bjelleklangen førte til unoter, og vi syntes begge deler var utrolig slitsomt.
