Virker, virker ikke

Hjelp! Jeg har fått en retriever som ikke virker. En golden er jo som viden kjent en apporterende hund, men ikke Aron...

Jeg kaster en leke/ pinne, og han skal jo liksom løpe etter og hente den. Men nei da. Han setter seg pent og venter på meg, med håp i blikket om at de kanskje skulle komme en liten godbit flyvende i hans retning.

I all den søla og sørpa som har blitt etter snøen denne våren, har jeg vært forberedt på å komme hjem med en sørpe våt, og svart golden. Men nei da. Der hvor andre retrievere (uansett hvem av rasene skulle jeg tro) mer enn gjerne lykkelige plasker i den minste lille sølepytt, er min Aaron en jåle som går i store buer rundt i stedet! Han vil ikke engang bade på stranda.

Tok han med til Vannsjø i fjor sommer (sånne utendørs badeaktiviteter synes jeg det er litt for tidlig til ennå, selv om det i dag har vært 18 grader varmt), og jeg trodde jo virkelig at her skulle han kaste seg utpå, og virkelig føle han var i himmelen. 

 Der tok jeg feil gitt.

Han ville heller ligge på rygg i gresset, og  titte opp på skyene som sakte fløt over himmelen.

Finnes det klagerett på denne type feil på hunden tro? Tror vel ikke det nei. Skal vel kanskje egentlig være fornøyd med at han er litt jåle og ikke må bade i alt han kan speile seg i. Og jeg har jo heller ingen planer om å trene han opp i apportering, for noen jeger er jeg ikke.

Så tross disse a- typiske rasetrekkene han måtte ha, så er han jo egentlig en veldig allright hund. Stort sett oversosial, mot både mennesker og dyr, glad, kjælen og full av liv.

Hva mer skal man vel kunne ønske seg i en firbent venn, enn ett u-utømmelig hav av kjærlighet, som han deler fra seg uten å tenke på om han får noe tilbake.

For det er vel egentlig det som er en perfekt retriever, ikke sant?

Kan det kalles for.......

...Omvendt lokking?

Aron (og da mener jeg oss tobeinte i huset) har hatt litt problemer med at han angriper godbiter og mat, som er tiltenkt han, og som vi har i hendene. Det er glefs og jafs, og plutselig er alt borte. 

Liker ikke dette siden jeg ikke har sagt versågod, og jeg har veldig lyst til å beholde fingrene mine hele, og aller helst sittende fast på min hånd. Tenker også på barna, og at de skal være trygge. Har jo sett hvordan de liksom i skjul forer hunden (tror de) ved matbordet, selv om det ikke er lov.

Først lærte jeg Aron å sitte og vente på værsågod, før han fikk godbiten, men han var fortsatt veldig rask og glupsk, og situasjonen føltes enda ikke helt bra.

Har en stund nå fått han til å sitte, han ser godbiten, men får den ikke før han er rolig og ser litt bort.

Nå tar han imot forsiktig og alles hender er trygge. Her kom også klikkeren fint inn i bildet. Har ikke angret på at vi kjøpte den, gitt.

Har tidligere nevnt problemer med spisingen hans i denne bloggen, og har vel ved ett par anledninger jublet HURRA litt for tidlig. Men nå får han både tørrfor og kjøttmat, og det ser virkelig ut til å fungere bra. Vi har begynt å kjøpe VOM hundefor, og det har virkelig satt fart på matlysten hans. Over tørrforet heller jeg en teskje med selolje om dagen. Det skal visst bedre pelskvaliteten, og til en viss grad hindre røyting. Pelsen hans er blitt bedre. Litt fetere, og blankere, og mykere. Om han røyter mindre nå er litt vanskelig å si, siden det nå er røytetid, men vi tror vi har kunnet merke litt bedring (hybelkaninene er ikke fult like store som før,og de vokser ikke like fort).

Det blir jo mye børsting for tiden. Står ute i hagen i en vill sky av hvitt hundehår som føyker rundt omkring. Rene snøstormen. Men dette er jo litt gjenbruk også, for har sett noen småfugler med noen rare barter her i det siste.....

Ikke noe er ett sikrere vårtegn enn fuglesang, sommerfugler og hestehov.

....

Nå gjenstår det bare at noen glupe hoder klarer å finne opp allergivennlig pollen også!

Dog diary vs. Cat diary

Det er vel ingen nyhet at katter og hunder har forskjellig syn på familielivet, eller rett og slett alt her i livet.

Mens hunder synes å bli lykkelig for det meste, og alltid vil være med, har katter en alldeles for stor tendens til å ha en meget overlegen holdning til det meste.

Det skulle kunne være interessant å vite hva de tenker iblant....

Kunne lese tankene deres, eller forstå hva ett voff, og ett mjau faktisk betyr.

Fant en link, her, hvor dere kan lese ett utdrag fra både en hunds og en katts dagbok.

God lesning!

Black and white

Fikk denne lille morsomme i en mail en gang for lenge siden, og den har jeg lagret pent på data'n.

Synes den egentlig er verdt å deles med fler.



Dagen i dag

Dagen i dag-

er en merkelig dag.

Den er din.

Dagen i går slapp deg ut av hendene.

Den kan ikke få annet innhold

enn det du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.

Du vet ikke om du kan regne med

å råde over den.

Men dagen i dag er det eneste

du kan være sikker på.

Den kan du fylle med hva du vil.

Benytt deg av det...

I dag skal du glede ett menneske.

I dag kan du hjelpe en annen.

I dag kan du leve slik at noen

i kveld er glad for at du er til...

Dagen i dag er en betydningsfull dag-

Den er din!

Forfatter ukjent

Pels og poter #2

Noen som kjenner igjen hunden sin? Det gjør jeg.

Aron er ikke den typen hund som hopper opp på folk når han hilser på dem (heldigvis), han er heller veldig rask med å blottlegge magen i håp om at menneskene i nærheten vil klø....

Ikke alltid han er like heldig.

Stakkars lille kosegrisen min...

Fiffi- Forglem meg ei

Sommeren 2007 fikk vi fiffi. Vi hentet henne hos venner i Kristiansand.

Hun var en nydelig blandingskatt, langhåret og trefarget. Veldig kosete, leken, en utmerket musejeger, og hun fanger også rotter, skjærer, ekorn, og en og annen rottweiler om hun fikk lov…

  

Her ser dere henne sammen med søsteren Mia som vi også hadde en stund.

 

Fiffi ble mamma som 1- åring. Det var ikke helt planlagt, men hun var en kjempe god mor. Hun fikk fire små kattunger, ei jente og tre gutter.

Den førstefødte (han lengst frem), ble døpt Lynet Mcqueen. Han var størst og spiste mest av alle.

Søsteren Flora. Hun var den uredde, den som alltid dro med brødrene på utforskerturer og spennende opplevelser. Hun var også den eneste av kattingene som avslørte hvem som er kattepappa…

Nr. 3 i kullet var Bali, den redde og skeptiske. Han likte ikke mennesker. Han var også den som aller mest hadde beholdt Bengaler- genene. Han klatret nemlig på veggene, fra gulv til tak, og så bortover!

Og til sist har vi Emil, han ble senere omdøpt til Dwight. Han ble født sist, og var den minste i kullet. Han hadde problemer med å spise, så han fikk litt ekstra TLC. Han er den eneste som fortsatt lever av søskenflokken. En flott gutt, i beige farger, og jeg drømte litt om å beholde ham selv.

  

Fiffi nøt somrene, og søkte tilflukt i trærne når barna kom stormende. Men hun var allikevel alltid med oss der hvor vi var.

Nå er hun borte. Plutselig bare. Har savnet henne i litt over 3 uker nå. Vi har lett, vi har ropt, barna har grått, men ingen Fiffi å finne. Enten har en gammel kone forbarmet seg over henne, eller hun ble syk, eller en rev har tatt henne, eller en bil.

Barna tror hun har rømt med kjæresten sin.

I alle fall. Vi savner deg Fiffi, og håper du ikke har det vondt.

Høyre, venstre

En ny vår, og nye muligheter venter.

Aron har bydt på mange utfordringer den tiden vi har hatt han, noen lettere å hanskes med enn andre, det skal jeg ærlig innrømme. Men vi gir ikke opp så lett. Med våren og snøsmelting melder deg seg nytt pågangsmot, lysere kvelder, og større bevegelsesfrihet (for meg, ikke Aron, siden all isen smelter...). Nå skal det trenes, både han og meg selv skal trimmes og luftes. Jeg har som nevnt tidligere kjøpt en klikker, og vi har så smått begynt å trene med denne. Han forsto veldig fort konseptet med at med klikket kommer det også en liten godbit. Enn så lenge har vi bare forsøkt dette inne, i ett litt stille og beskyttet miljø, uten altfor mange distraksjoner.

Men nå tror jeg virkelig vi er klare for å ta dette med oss utendørs.

Her blir det kontakttrening.

Vi har litt problemer med kontakt med Aron når vi går tur. Da kobler han ut alt annet, og tusler rundt i sin egen lille boble. Målet er at han skal like å ha kontakt med meg på tur, for det kan jo faktisk lønne seg. (Ja, jeg tenkte på godbitene igjen her,ja...)

Mål nummer to er å lære Aron kommandoene høyre og venstre. Jeg begynner å leke med tanken på å kjøpe en sele til han, og ett fleksibelt koppel, så burde vi jo være klare for turtid med båndtvang.

Dette gjør det lettere for meg å gå i skogen. Jeg får jo litt gratis drahjelp,uten at skuldrene bliir røsket ut av ledd, jeg kan hjelpe barna mine uten å miste båndet jeg har Aron i (snakker av erfaring her), og jeg kan gå med staver!

Da må jo Aron kunne høyre og venstre slik at han vet hvor vi skal gå.

Kom akkurat på at vi kan bruke klikkeren på å øve inn dette også. Jeg gir kommandoene på våre vanlige turer, og når han går i riktig retning, blir det både "klikk" og godbit.
Så om du skulle gå forbi en hvit hund med eier som roper høyre eller venstre, og overstrømmende roser hunden forhver minste lille sving i riktig retning.... Ja, da er det meg :)

Det er kanskje ikke så mange målene jeg har satt meg opp for treningen med han. Men jeg har dårlig erfaring med at jeg vil for mye, og så mister jeg lysten til å gjøre noe. Så da synes jeg det faktisk er bedre å begynne i det enkle, og heller mestre oppgavene jeg gir oss.

En liten søt video på en ellers grå dag

Dette klippet har jo allerede gått sin seiersgang rundt om i denne vide verden. Jeg så den første gang i dag. Og syntes den var fantastisk, og skjønn. Syntes den livet opp en litt grå dag, med hodepine og syke barn. Kos deg med den du også.

Kolla in detta fantastiska MSN-videoklipp: Tvillingar pratar med varandra

Shopping, trening og terapi

Har vært på shopping i dag. E skulle i bursdag, og da trengte ho jo en bursdagsgave. Jeg stapper barn og meg selv inn i bilen og kjører av gårde. Bursdagsgaven var lett å handle, det er egentlig veldig enkelt å handle inn til jenter synes jeg. Barna ville leke litt på lekelandet på senteret, og jeg kunne titte i butikker. Kremmerhuset er en av mine favoritt butikker, så turen gikk strake veien dit. Der fant jeg denne fine boksen.

Nå står den på skapet i gangen, og har blitt fin oppbevaring til sminke. Jippi!

Ellers har jeg kjøpt inn ett refleksdekken til han. I fargen orange. Jeg oppdaget nemlig i vinter at han forsvant i snøen, midt på dagen, selv med ett gult dekken, så nå har han fått ett orange ett. Det burde synes litt bedre på lang avstand synes jeg. Jeg har også kjøpt en klikker. Nå skal jeg bli flink med Aron igjen, det fortjener han. Nå skal han få bruke huet. Han liker å jobbe, og han liker å jobbe fort. Han lærer fort også, så jeg tror at dette skal bli bra. Egentlig hadde jeg jo en drøm om å kunne bruke Aron som terapihund. Men jeg skal ærlig innrømme at der har jeg nok valgt feil hund. Han er supersosial, og veldig kosete, men han har bare ikke den roen, og troen på seg selv som en terapihund skal ha. Han klarer heller ikke alltid å takle nye settinger så godt. Han blir så ivrig og gira at han bjeffer og maser, og da har han ingen terapeutisk virkning, snarere det motsatte. På Antrozoologisenteret, ved Universitetet i Ås, anbefalte de å ikke trene med klikker på terapihunder, siden hundene blir så giret av det. Men, jeg velger heller å fokusere på det Aron har behov for, og jeg både tror og håper at dette kan være enn veldig god løsning. Han får være terapihund her hjemme. Her har han en funksjon, her hører han til. Han er trøst for barna når de er lei seg, han lytter til  E når hun øver seg på å lese, han ligger med hodet i fanget på K-E når han hvisker hemligheter, han er med og synger nattasanger for barna når de legger seg, han får oss med ut på tur, både mange og lange, og han ligger på føttene mine når jeg strikker. Er ikke det terapihund nok, så vet ikke jeg.

Vakringen vår!

En lur plass...

Ja det har seg sånn at jeg har en egen evne til å legge viktige ting på en veldig lur plass. Med viktige ting mener jeg sånt som lommebok, nøkler, mobiltelefon og lignende. Nøkler og lommebok begynner jeg nå å få orden på, stort sett i alle fall. Men telefonen.... Den er det verre med.
Jeg gjorde det i dag igjen, når jeg kom hjem fra jobb. Bare vrengte lommene for dens innhold, slapp det ned ett lurt sted og gikk for å hilse på familien. Senere, sånn ca 2 timer eller sånn, skulle jeg bare sende en melding, og da dukket problemet opp. Hvor er den? Ja så klart, jeg er veldig sikker, og går til den første lure plassen, for det er nemlig den jeg bruker mest. Ingen telefon. Da er det bare å sette igang å lete da. Når jeg har sett på de fire mest vanlige plassene begynner panikken å melde sin ankomst... Ja, kanskje i bilen! (Heldigvis vet jeg hvor nøklene er i alle fall.) Jeg skal bare hente noe i bilen roper jeg, og løper ut, passer på å ikke tryne på trappa, for den er farlig glatt. Ikke i bilen heller... Inn igjen... "Eeh... Kjære, kan du ringe meg?" Han gjør det, han er veldig snill, og nok litt oppgitt, men det viser han ikke. Heldige meg. Tror han begynner å bli vant nå. Jeg mener han velger å ikke legge merke til det fordi han elsker meg så høyt :) Og siden han har valgt å leve med rørete meg, må han jo holde ut. Jeg håper i det lengste at han skal synes det er søtt vimsete, og litt sjarmerende...... (Krysser fingrene veldig hardt for det.)

Telefonen finner jeg mitt på stuebordet!! Tro det den som kan, men jeg så den virkelig ikke.

Andre smarte oppbevaringsplasser for viktige ting som mobiler, nøkler, lommebøker og lignende kan for eksempel være bak fryseren eller på fryseren, bak sofaen, under sofaen, i kleskapet, i kjøleskapet, i en sokk(!), i dusjen, på en stol, jeg har også funnet ovennevnte gjenstander i vaskemaskinen som heldigvis var tom og ikke i gang.

Slik skaptes førskolelæreren!

Som nevnt i presentasjonen av meg selv er jeg utdannet førskolelærer, og jobber nå som pedagogisk leder i barnehage på mitt 10. år! Jeg er veldig stolt av jobben min, selv om den til tider kan være tung. Tenkte jeg skulle dele en liten historie med dere om hvordan førskolelæreren skaptes (nå skal det sies at dette gjelder alle ansatte i barnehage, og foreldre i vårt langstrakte land).

Da Vårherre skulle skape førskolelæreren måtte han allerede den 6. dagen jobbe overtid. Mens han holdt på, kom en av englene bort til ham og sa: “Herre, holder du fremdeles på med denne figuren?”
“Ja”, svarte Vårherre, “Du har vel sett bestillingen? Den skal være lettstelt, men ikke av plast. Den skal ha 160 bevegelige deler, og den skal ha nerver av stål. Den må ha fang som med plass til 10 barn, og selv få plass på en barnestol, ryggen må tåle tunge bører, og være bøyd det meste av dagen. Et trøstens ord må lege alle sår,fra kul i hodet til smerter i sjelen. Dertil må den ha 6 par armer.”
“6 par armer, det er umulig!”, sa engelen.
“Neida”, sa Vårherre. “Det er ikke noe problem. Det som er verre, er at den må ha ha 3 par øyne!”
“Er det standardmodellen?”, spurte engelen.
Vårherre nikket og sa: “Et par må kunne se gjennom lukkede dører, mens munnen spør “Hva gjør dere der inne?”, og samtidig vite hva som foregår. Det andre paret sitter i nakken, og ser det de slett ikke skal se, men likevel må vite. Og tilslutt de to forann; de skal kunne se på et barn med et blikk som både irettesetter og sier: “Jeg er glad i deg, og forstår deg likevel.”
“Å Herre”, sa engelen, “Det er altfor mye, gå heller og legg deg, og fortsett i morgen.” 
“Det kan jeg ikke”, sa Vårherre. “Jeg er like ved å skape noe som i barns øyne er nesten lik meg selv. Jeg har allerede klart å få den til å helbrede seg selv når den er syk. Den klarer å tilfredstille 20 barn med en liten bursdagskake. Den klarer å få 6- åringer til å vaske hendene uten å mukke, og treåringen tror den når den sier at plastelina ikke er til å spise. Den klarer til og med å forklare at bena er til å løpe med, ikke trampe.”
Engelen gikk sakte rundt figuren. “Den er for myk”, sa den.
“Slett ikke,” sa Vårherre. “Du aner ikke hva den tåler.”
“Kan den tenke?” Spurte engelen.
“Den kan ikke bare tenke, den kan også forutsi det som skal skje, og finne kompromissløsninger – og den kan glemme!”
Engelen bøyde seg ned og strøk med en finger over kinnet til figuren. “Her er en kul,” sa den. “Det var det jeg visste, du har puttet for mye inn i den.”
“Det er ingen kul”, sa Vårherre. “Det er en tåre.”
“Hva er den til?” spurte engelen.
“Den renner av både sorg og glede, av skuffelse og smerte, av forlatthet og nærhet,” sa Vårherre, og la tenksomt til: “Tårene hjelper førskolelæreren til å overleve!”  

(Forfatter ukjent)
                                                                                                 

Rare pølser...

Vi har jo hatt barneselskap i huset, og det ble litt pølserester. Tenkte at Aron skulle få nyte godt av dette, men han forsto ikke helt poenget med en hel pølse. Han gikk i stedet med den som en smokk i munnen.... Etterc a 20 minutter gikk det opp for han at denne lille leksaken, som luktet nydelig forresten, faktisk gikk an å spise!

"Hmm..... Skeptisk...."

Nam nam!

Kakenerver og barneselskap

lillejenta mi har blitt stor, hele 7 år. og i går var det tid for barneselskap. Og i ett barneselskap skal det jo være pølser og kaker. Pølser er greit, de skal jo bare trekke i vann. Kakene er det værre med. Jeg kan bake, altså, men når det kommer til dekorasjoner og kakepynting har jeg 10 tommeltotter. Min kjære E. hadde bestilt Hello- Kitty kake. Ho har snakket om dette i ett år, og nå var endelig dagen her. Nå var det bare opp til ho mor å prestere.....
Jeg lagde en helt vanlig sjokoladekake i langpanne. Dekket hele med sjokoladeglasur, og så var det på tide å pynte. Jeg kjøpte ferdig rullet marsipan, prikket ut bildet som E. ville ha, la dette på kaka, og tegnet omrisset, og fargela med sukkerpynt/ gele. jeg ble nok ikke helt fornøyd, men E var fornøyd.   Her ser dere resultatet:

Ble jo ikke så verst...Eller?

Som hund og katt

Forholdet mellom hund og katt har det blitt sagt mye om, og det kan sikkert sies enda mer om deres merkelige forhold. Her kommer i alle fall mitt bidrag:

Vi har jo som nevnt tidligere katten Fiffi, og hunden Aron. Vi fikk Fiffi først, og man kan jo spørre seg selv hvor fornuftig det egentlig er å skaffe seg en hund når man allerede har en voksen katt i huset, som man vet at ikke tåler katter. Fiffi forsøkte nemlig å angripe en monsterstor rottweiler en gang, det var bare vindusglasset som reddet hunden fra dens grusomme skjebne....
Så med dette i bakhodet, tok vi med oss Aron hjem. Fiffi fikk fast bopel i vindfanget, og vi stenger døren bak oss. En glassdør, så den første måneden sto de der og stirret på hverandre. Fiffi inbilte seg selv at hun var en løve på jakt, mens Aron var heller overivrig etter å rundslikke denne langhårede, fresende, fristende lille leksaken.
Etter som dagene har gått, har også forholdet mellom disse to dyrene utviklet seg. Heldigvis i en positiv retning. Om katten er ute, og hunden inne, står hunden og uler til katten slippes inn. De skal da hilse på hverandre, og så må Aron følge Fiffi frem til døren ut til gangen, hvor hun har mat og seng. Her er det mer snusing på gang.
Om fiffi sover i gangen når Aron skal ut på tur, må hun snuse han adjø, om fiffi er ute når vi går tur, går hun sammen med oss.
Vi har tilogmed klart å ha fred i stua med begge til stede. Hund sovende på gulvet, under føttene mine, katt sovende i sofaen, tett ved min side. Da skjer det som er litt rart.... Fiffi våkner, titter på meg med tilfredshet, eller overlegenhet om du vil (kommer helt an på om du liker katter eller ikke), i blikket, strekker seg litt, titter ned på Aron som utrolig nok fortsatt sover (!), og bestemmer seg så for å gå ned av sofaen. Det i seg selv er jo egentlig ikke så merkelig. Det hun faktisk gjør er at hun går ned og setter seg på den sovende hunden, på hodet hans! Og der sitter hun, som den største selvfølge, og troner. Med enda mer tilfredshet (om mulig) i blikket. Hun ble faktisk værende på samme plassen i 5 minutter. 5 laaaaaaaange minutter om vi skal se det fra Arons synspunkt. Han leet ikke en muskel, tror ikke han blunket en gang.

Vi vet ikke helt hva som skjedde, men om vi skal overtolke situasjonen kan vi jo velge å tro at dette handlet om rang, og en gang for alle avgjøre hvem som virkelig er sjefen i dette huset.
I dag er alt som vanlig, katten er like overlegen, og tillater audiens når hun selv føler for det, hunden er like oversosial og smiskende, og elsker å lukte katten i baken!

Englene mine

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har litt samlemani.... Jeg simpelthen elsker englefigurer. Og aller helst de litt rare og utradisjonelle, de sjarmerende, runde, lange, tynne, hengslete... You name it. Moren min vet heldigvis om dette, og det dukker opp en og annen engel i artig format, opp under juletreet. Disse englene gjør meg rett og slett glade, de er så herlige og ekte på en merkelig måte, og slettes ikke perfekte, litt som meg kanskje? Jeg har i alle alle fall forstått at jeg trives med å ha mine favoritt- ting rundt meg, og engler finnes i mange forskjellige former og farger. 

 

VAKRE HJEM & INTERIØR: Vinn herlig teppe fra Nyblom Kollén!

VAKRE HJEM & INTERIØR: Vinn herlig teppe fra Nyblom Kollén!: "Vi har hatt mye å feire i det siste med fantastiske opplags- og lesertall og synes våre herlige lesere fortjener en ny konkurranse! Den..."

Spre det...