Livsvisdom!

Uansett hvor hardt du prøver, Så kan du ikke døpe en katt!

Når moren din er sint på faren din, Så ikke la henne børste håret ditt!

Hvis søsteren din slår deg, så ikke slå tilbake. det er alltid person nummer to som får skylden!

Ikke la din 3 år gamle bror holde en tomat for deg!

Du kan ikke stole på at en hund kan passe på maten for deg!

En blyant uten viskelær, kunne like godt vært en penn!

Du kan aldri holde støvsugeren samtidig som du holder en katt!

Sultestreik #2

Tror jeg har funnet løsningen på spisevegringen nå. Aron får jo sånne stress- innfall, eller anfall (alt etter hvordan man ser på det). Og noe som tydeligvis stresser han maksimalt er når vi drar på jobb, skole og barnehage, og han må bli igjen alene hjemme. Mannen min har vært syk noen dager og vært hjemme fra jobb, og da har jammen hunden spist, gitt. Deilig deilig. Han vil fortsatt veldig gjerne ha selskap ved matskålen, så jeg pusler og ordner litt i nærheten, og da spiser han. Han tar seg til og med tid til å tygge maten. I LIKE!! Nå må jeg bare få kjøpt litt mere hundemat også, så skal det nok bli bra det her. Må bare finne ut hvordan han skal lære seg å takle det å være hjemme alene. Det er nok derfor han har spist opp lekene til barna også. Jeg får krype litt inn i tenkeboksen, lese litt litteratur, og forhøre meg rundt med hundefolk som jeg stoler på. Dette vil jeg gjøre riktig.
Har forresten fått levert inn oppgaven min i dag. har stessa litt denne helga for å få den ferdig, og det var deilig å kunne logge inn på fronter kl. 15 i dag og levere den der. Nå sitter jeg bare å lurer på om oppgava kom fram dit den skal…. Får ta en telefon i morgen… Har også meldt meg opp til eksamen, så om en måned blir det ennå noen timer forran data’n. Skal bli spennende det her, er jo noen år siden sist jeg studerte, men jeg tror jeg kunne tenke meg å studere mer, men da på heltid. For det er faktisk stressende med full jobb, barn, hund og hus, og så studier på kvelden. Når barna er lagt forsvinner liksom bare energien ut av kroppen…. Noen fler som kjenner seg igjen?

Vel, nå skal jeg i alle fall fokusere på familien igjen, og klesvaska

Some people….

Pause- blogg

Sitter og jobber med oppgava mi som skal leveres til mandag… Ja ja, litt stressa kanskje, men det skal nok gå.
Jeg tar jo som nevnt tidligere ett delvis nettbasert kurs i dyreassisterte intervensjoner, og i en sårt tiltrengt pause, begynte jeg å bla i en bok med barnesitater, og kom tilfeldigvis over den her. den passet liksom så godt inn…

“ Dyr hjelper menneskene med humøret. De er så søte å se på at man må smile. på et gamlehjem fikk de en katt, og han løftet hele avdelingen en etasje opp.”
jente, 9 år

våte snuter og kalde lyktestolper er ingen god kombinasjon

Det er ikke alltid lett med en nysjerrig og vimsete hund, som absolutt skal snuse og gjerne også slikke på alt som finnes på veien. Er vel egentlig litt forberedt på at dette kan være meg i løpet av vintersesongen…
Vi får bare krysse fingrene og håpe på det beste…

Sultestreik!

Jeg vet ikke helt hvorfor, men Aron har sluttet å spise. Liker det ikke. I litt over en uke nå, har han bare latt maten ligge igjen i skåla. Før spiste han jo lykkelig, og når han ble 15 mnd gikk vi over til voksenfor, spesiallaget for golden retrievere. Og jeg tenkte at dette skulle bli bra. I overgangen blandet jeg valpeforet og det nye, og fadet sakte ut valpeforet slik at han, og spesielt magen skulle få en fin tilvenning. Men så, når det ikke var noen fler kuler igjen av valpeforet startet streiken.
Jeg har prøvd alt: Med vann på, helt gjennombløtet, helt tørt… Men neida. Ingenting frister denne karen. Men så slo deg meg her en dag, det kan jo faktisk hende at han ikke skjønner at han må tygge maten. dette voksenforet er nemlig veldig store biter, sammenlignet med valpeforet ( som for øvrig er fra samme produsent, og også spesiallaget for golden), som han da tydeligvis bare har innhalert. Så da prøvde jeg ut litt annet. Så jo at hunden begynte å bli tynnere, heldigvis har han litt og ta av. Jeg strødde knust knekkebrød over, andre tørre godbiter, men da spiser han jo bare det som ligger på toppen under det gode. Ostebiter eller kalde pølser blandet inn i maten fungerer greit, men synes ikke jeg kan gjøre det hver dag…
Så hva gjør jeg da? I dag kom jeg hjem fra jobb, og så maten hans stå der urørt. I ren desperasjon forsøkte jeg å mate han med hendene, og det funket til en viss grad, men det er jo ikke veien å gå. Er jo ikke sånn at jeg vil ha en fisefin hund som ikke kan spise om den ikke blir matet med skje! Det er jo tross alt en retriever dette her, de skal jo liksom være altetende..
Vel, alt- annet- etende er han jo, for han raider fortsatt søppeldunker, stuegulvet, matskåla til katta og diverse andre steder i huset etter unyttige godbiter….

Neste forsøk nå blir å prøve ett annet for, så det skal bli spennende og godt å spise igjen. Håper bare jeg finner en type som ikke har for store biter… Skal også høre med veterinæren neste gang vi drar dit for å sjekke ørene hans.



(Nei det er ikke Aron på bildet)

Rydde, rydde og rydde…

Nå er det lørdag og rydde tid…                                                                                                
+ vaske klær, brette klær, tørke støv, vaske gulv…Det tar jo aldri slutt.
Men jeg skal vel ikke klage, det blir jo så fint ettetpå, rent og ryddig og støvfritt, og nesten viktigst av alt, fritt for hundehår!
Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært flinkest til å børste han de siste par dagene, og den hunden kan virklelig røyte. mannen min tuller med at om vi pensler ut lim på gulvet og lar være å støvsuge på en uke, så har vi faktisk ett hvitt vegg til vegg teppe i stua. frister ikke så veldig, egentlig.
Barna har streiket i dag, så det er ikke så mye hjelp å få fra dem for øyeblikket.
Så hvorfor sitter jeg her egentlig? Syntes vel litt synd på meg selv, og syntes jeg fortjente litt “time- out” ved data’n…
Her om dagen røk den gamle vaskemaskinen. Den begynte å knurre når jeg starta den. Men den har tjent oss godt i 10 år, og den er hardt brukt så det er kanskje ikke så rart. Vi fikk hjelp til å stable han inn i bilen, og så tok jeg turen til nærmeste forhandler. På under en time var jeg på vei hjem med ny maskin bak i bilen. Dette er mor som kan handle….
Og den nye maskinen er veldig bra. Den går veldig stille, kan ta 8 kilo, og har timer, så jeg faktisk kan se hvor lang tid hver vask tar! Skal visstnok ikke så mye til for å glede meg for tiden.

Vel huset venter…!

Det skal ikke alltid være lett…

 

   
…. Når fotomodellen ikke vil gjøre som fotografen sier….

Savner sommeren allerede…

Joda, jeg synes høsten er fin, men det er jo så deilig med sommer. Hvert år når høsten virkelig trår til sitter jeg og ser på sommerens feriebilder; Og her er noen få... Dette er sommer for meg.

Ørebetennelse

I går la jeg merke til at Aron klødde og klødde og klødde så veldig i det ene øret. Så når jeg tittet etter var hele det høyre øret rødt inni, og det så ikke godt ut i det hele tatt. Heldigvis fikk jeg time hos dyrlegen med en gang, så det var bare å hive seg i bilen.
Jeg var litt spent på hvordan Aron ville takle det å være hos dyrlegen, men når vi kom inn var han like vimsete som vanlig. jeg hadde på forhånd gitt beskjed til veterinæren om at jeg aldri hadde hatt han med dit før, og hun tok det veldig fint. Det stemmer jo det som man sier; Veien til en retrievers hjerte, går gjennom magen! Ett par godbiter, og hun fikk gjøre det hun ville med Aron, heldigvis. Det viste seg at han har både øremidd og bakterier som gir infeksjon. Så nå er det øredråper, ørevask (for å fjerne den svarte ørevoksen) og dråper i nakken (som skal tas hver fjerde uke i ett år, bare for å være på den sikre siden). Men det er jo verdt det. heldigvis var trommehinnen hel.
Så, i dag har vi hatt en brytekamp på gulvet. Aron synes jo at det er ekkelt med dråper i øret, det kan jeg godt forstå, men for å bli frisk så må man bare... Hadde han bare forstått det når jeg sa det... Så det var bare fram med godbitene igjen det, og skynde seg det man bare klarer. det funka nå, så får vi se om han faller for den i kveld også.
Siden jeg ikke har noe vaksinasjonskort på Aron (ja gjett hvem som sier hun ikke har det, men at hunden er vaksinert, men allikevel ikke kan gi  meg nummeret til sin veterinær så jeg kan sjekke selv), spurte jeg veterinæren om dette også når jeg allikevel var der. Hun kom fram til samme konklusjon  som meg, at han da mest sannsynlig ikke er vaksinert. Så når vi kommer tilbake på en etterkontroll, og ørene er friske, skal han vaksineres da.
Det er jammen ikke lett med en omplasseringshund... Men han er veldig fin!

Sakte men sikkert...

Ja, det er vel egentlig slik det går for tiden... sakte men sikkert. Aron er 15 måneder gammel nå, og vi har hatt han i 3 måneder, og det er jo egentlig ikke så veldig lenge. Men trening tar lang tid med denne gutten her + at han i tillegg er inne i en ny stressperiode. Er jo typisk det, når han endelig hadde roet seg ned...

Fikk høre av ei som jobber på Antrozoologisenteret ved Universitetet i Ås (hun var en av foreleserne mine) at det er helt normalt for en omplasseringshund i den alderen å få en ny periode med stress etter ca 3 måneder i nytt hjem, men at dette vil gå over. Så vi får håpe hun har rett, og det tror jeg hun har. Vi må bare fortsette å trene på samme måten som før. Så da er det fortsatt sånn at når vi er ute på en tur som i normalt tempo hadde tatt ca 15 minutter, vil den fortsatt ta dobbelt så lang tid. Jepp, Aron drar, og når han gjør det skal jeg stoppe, ikke si noe og vente til han roer seg ned, og aller helst tar kontakt med meg (ikke med hopping og masing da). Så da står jeg der da, og later som om jeg beundrer utsikten, det vakre gresset eller hekken til naboen. Heldigvis har Aron forstått nå at om han kommer til meg (på plass) så går vi videre. Så nå drar jeg den litt lenger. Jeg stopper så fort han går forbi meg, jeg vil nemlig ha han ved siden av meg ikke foran. Så vi kan vel nesten beregne at den 15 minutters turen nå vil ta bortimot en time eller sånn... Når han er flink er det mye ros og kos, og godteri i form av ostebiter eller pølsebiter, og det virker som det funker.

Dessverre har ikke tidligere eier vært så veldig flink til å sosialisere han på andre hunder, og det har jeg vel nevt før også. Så der har vi en jobb å gjøre. Innkalling må vi også øve mer på. Det er jo ikke båndtvang lenger, og jeg vet at den hvite raketten min hadde hatt veldig godt av å løpe fra seg litt. Jeg tror nemlig det at om en hund ikke får utløp for energi på en sunn og naturlig måte, får hunden utløp for energien på en mindre sunn måte. Som for eksempel å tygge i stykker ting, mase, bli agresiv. Må bare finne ett egnet sted. Og så må jeg ærlig innrømme at jeg synes det er litt skummelt å gå i skogen under jaktsesongen, selv om jeg kler meg i rødt, og Aron ikke ligner det minste på en elg.... Men allikevel... Menn i skogen, med våpen = FARLIG!!

Så var det i gang

Mandag forrige uke var jeg endelig tilbake på skolebenken igjen... I alle fall for tre dager.
Som nevnt tidligere i bloggen kom jeg inn på ett videreutdanningskurs v/universitetet i Ås, som heter Introduksjonskurs i dyreassisterte intervensjoner. Og jeg angret virkelig ikke på at jeg kastet meg på dette tilbudet. Skulle bare ønske at skolen varte lenger (nei jeg er ikke  noe skolelys, men dette var jo fag som interesserer meg)... Så utrolig spennende. De fleste som var der hadde nok helse- bakgrunn, så oss pedagogene var i ett skrikende mindretall (heter det det egentlig?). Men jeg koste meg, og lærte utrolig mye. Nå er det oppgaveskriving, og jeg har fått godkjent problemstillingen, så nå er det bare å sette i gang. Jeg vil ikke nevne for mye om tema og innhold, for jeg vil ikke at noen som eventuelt skulle lese dette, stjeler  det fra meg... Snakk om å være egoist... Oppgaven skal leveres innen 25. oktober, og så er det skriftlig hjemme- eksamen 29. november. Om alt blir bestått får jeg vitnemål, og med meg hele 5 studiepoeng!!! Ikke mye, men det er jo noe i alle fall.
Ellers er dagene som vanlig. Jobbe, lekser for både meg og lilleE,  barnehage for K-E, og jobb for mannen, og ellers andre ting som måtte by seg. Skal smake godt med høstferie nå; Og gjett hva jeg skal gjøre da... Ja nemlig... Studere... Gleder meg faktisk.

Hund i terapi? Ja takk!

Jepp, så enkelt kan det gjøres.

Aron har fått "bling"

Plomme- høst

Endelig var plommene ferdig modne. Våre er litt sent på sesongen, men de er virkelig verdt å vente på. Søte og gode som de er. I år har treet bært så mye frukt at vi har måttet støtte det opp så grenene ikke skulle knekke.
Mamma kom for å hjelpe til, og barna og Aron jobbet veldig  hardt. Vi har vel plukket opptil 50 - 60 liter med plommer kan jeg tenke meg, og treet er ennå ikke tomt!




Her er 30- liters dunken full. Nå er det bare å begynne å plukke i kjeler og bæreposer.

 Aron var også med. Ivrigst var han i haugen med plommer som ikke skulle tas vare på. De luktet nok veldig godt syntes han, for hunden trengte en real vask etter å ha rullet seg i dem...

Stue-spor

Når jeg er syk og mannen borte i noen dager, må jeg bli litt oppfinnsom for at Aron skal få brukt opp energien. Jeg har liksom ikke krefter til å gå for lange turer med han akkurat nå. Det blir liksom ikke så gøy å gå i febertåke. I stedet har han fått kortere lufteturer, og tilgang til hagen så han kan løpe og snuse der. Inne har jeg lagt ut spor han skal søke på.
Jeg har gjemt noen få ostebiter på lett tilgjengelige steder i stua, og på komandoen søk setter han av gårde.
Vi begynte enkelt i dag. Med en bit om gangen. jeg dro biten forsiktig over gulvet mens Aron satt ved siden av meg. La den fra meg og sa søk når han snuste seg fram langs ostesporet. Det var gøy. Litt senere på dagen avanserte vi litt. Da gjemte jeg bitene, fremdeles mens han så på, men nå måtte han jobbe litt mer før han fikk spist osten. Fremdeles veldig morsomt, men synes det er best å gi seg mens leken er god. Vil ikke la han gå lei, for han er fantastisk glad i å bruke nesa, så det hadde kanskje vært noe for oss å gå sporkurs... Men ikke denne høsten.
Jeg hadde egentlig store planer om å lære han opp til kantarellsøk. Men jeg ble litt sen, så det tar vi neste høst.
Nå jobber han beinhardt for ikke å fly etter katta her inne. Han har faktisk klart å ligge helt stille mens Lille fru Fiffi tok en sjekk på dette store monsteret som har invadert hjemmet hennes denne sommeren.

Nå skal jeg se Kaptein Sabeltann med barna, mens dyra ligger på gulvet å snorker i kor.

Lykke er...

I dag hadde jeg en samtale med barna mine om hva som gjør dem lykkelig. Dette er hva de svarte:


- Å være glad i foreldrene mine
- Å le
- Å danse sammen med venner
- Å gi deg en kos
- Å snakke med deg
- Å gå på skolen
-Å ha fri
- Å ikke ramle når jeg sykler uten støttehjul
- Å hoppe i trampolina
- At mamma hjelper meg å blåse opp ballonger
- Å ha gode venner
- Å være sammen med familien min
- Å ha bursdag, og få bursdagsgaver


Lykkelig betyr å være glad!


Ja så enkelt kan det være. Kanskje lykke virkelig er å kunne glede seg over de små tingene i livet, de som man ofte glemmer, de som kanskje ikke virker så viktige i en travel hverdag, men som virkelig betyr så utrolig mye uten at vi vet det.

Syntes det ble litt vel mye klaging..... Så da hjelper det jo å se på noe vakkert.

Hverdagslydighet #4

Kursdagen kom og gikk... Men jeg dro ikke, ikke denne gangen. jeg tror jeg finner noen andre, som kan hjelpe oss med våre utfordringer, og gi svar på våre spørsmål. Aron og jeg hadde en fin treningsrunde her hjemme, mye morro, og han vil så veldig gjerne, bare glemmer seg litt i blant, men så er han fortsatt ung da.
I går (onsdag) ringte kursholderen meg for å høre om det var en grunn til at jeg ikke kom på tirsdag ( kan hende han har hørt om en viss klage i en viss mail jeg sendte...), og jeg svarer som sant var at jeg ikke er fornøyd med opplegget, og har andre jeg heller vil trene med. Noen som kan gi oss personlig veiledning, og trening med andre hunder, og da ikke bare andre retrievere. Da mente han plutselig at han synes jeg har en fin hund, og at jeg ikke må gi opp. Men det er er egentlig ikke det det er snakk om. I alle fall ikke fra mitt synspunkt. Jeg har bare heller valgt å gå videre, finner meg ett tilbud som er bedre. Jeg gir ikke opp hunden min på noen som helst måte, jeg har store planer, og de har jeg tenkt å fullføre.

Hverdagslydighet #3

Ja da har det vært tirsdag igjen da, og en ny runde på "hundeskolen" som barna kaller det. Vi har jobbet hardt og mye denne uken, og jeg så virkelig fram til å dra dit denne gangen og vise fremskrittene vi faktisk har gjort. Men hva skjedde så fort jeg fikk dette dyret mitt ut av bilen? Jo...... Bjeff bjeff, og uling så det holdt. Men jeg klarte å avspore han litt mer denne gangen.
Vi kom en halvtime for tidlig så vi kunne gå en tur, og snuse rundt på treningsområdet, for å avklimatisere litt. Og det funket til en viss grad. Men treneren tror ikke jeg har jobbet hjemme, det er jeg sikker på.
Denne gangen skulle vi sitte i ring (jeg hadde glemt campingstol, eller lignende, og fikk høre , under offentlig "avstraffelse" at den er obligatorisk. Heldigvis fikk jeg låne en av hjelpetreneren). Vi skulle øve på passivitetstrening tror jeg, men jeg er ikke sikker, for hver gang han forklarte hva som skulle skje, begynte Aron å ule.... Begynner nesten å tro at det er denne mannen som Aron reagerer på og ikke de andre hundene, eller så snapper han opp at jeg er litt irritert på denne mannen, og slipper det ut på den måten, eller så vil han bare veldig gjerne snuse på alle og leke, leke, leke... Mest sannsynlig er det det siste alternativet.
I alle fall, vi skulle gå gjennom ringen av hunder og eiere, forbi to stykker, og så inn gjennom ringen igjen tilbake til plassen vår. Vi kan vel si det sånn at det ikke funket så bra. Ikke engang med lekre skinkebiter som lokkemat. Der hvor de andre ble møtt av kommentarer, veiledning og ros, ble jeg møtt av total stillhet... Da blir jeg sur. Jeg har jo tross alt betalt for at de skal veilede meg, og komme med tips, ikke sant?
Neste øvelse var at vi skulle gå rundt hele sirkelen. Denne gangen funket det faktisk litt bedre. SEIER!!!! Noen av de andre kursdeltakerene sa at de så forandring på hunden! SEIER igjen!!
Etter dette var det å sette hundene i bilene, og tid for kommentarer og spørsmål. Denne gangen spurte jeg om konkrete tips til hvordan få Aron til å slutte å spise opp barnas leker, men fikk til svar at det kommer aldri til å skje. Har han spist noe en gang, vil han alltid gjøre det. Lær barna å rydde, og steng dørene til romma deres var konklusjonen. Da sprakk det for meg. Jeg har jo hatt hund før, og han klarte jo slutte med dette, så Aron er ikke noe spesielt særtilfelle etter min mening. Det ble derfor en offentlig overhøvling av denne herremannen, og jeg ber han tie stille og høre etter hva jeg spør om , og gi meg ett ordentlig svar. Denne gangen ble jeg møtt av stillhet, og ett unnvikende blikk. Hjelpetreneren gjemte seg bak capsen sin og flira, jeg tar det som at han lo av den andre gubben og ikke meg. Fler av kursdeltakerene kom til meg senere med tips til hva de har gjort med tilsvarende problemer med andre hunder. Så det finnes heldigvis moralsk støtte. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; Hundefolk er rare.
Etter kurset fikk jeg en prat med hjelpetreneren, og han sa at om jeg fortsetter som jeg gjør nå, med ett tonn av tålmodighet, og ståpå vilje, så vil jeg komme i mål. Takk til deg, Det var bare det jeg trengte å høre, at det finnes lys i tunnellen.
Så, om det sitter en kursholder og leser dette; Vær så snill, snakk med deltakerene med respekt, ikke føys de av gårde med overlegne kommentarer, og gi litt personlig veiledning. Da får du fornøyde klienter, som mer enn gjerne kommer tilbake. I dette tilfellet fortsetter jeg bare fordi jeg tror Aron har godt av å komme ut blandt andre folk og hunder.
Har faktisk hatt Aron i 2 mnd nå, og jeg synes selv at det går litt bedre nå enn for 4 uker siden. Det er to skritt fram, og ti tilbake, men vi gir oss ikke ennå.