Hverdagslydighet #2

Ja da var det på'n igjen, i øs pøs regnvær. Jeg putter Aron i bilen og kjører av gårde. (Jeg hadde litt bedre tid før avreise i dag, men bare litt...) Vel framme tar jeg ut en spent hund, han vimser og snuser og er vel egentlig fornøyd med å komme til ett nytt sted. Jeg var tidlig ute denne gangen, for å få gått litt med han, slik at han får tisset og kvittet seg med litt stress som jeg kan ha smittet han med. Det funka vel egentlig greit det, helt til de andre kom med sine hunder i alle fall.
Da ble det vanskelig. Først stivner han helt i blikk og kropp, så begynner frambeina å riste, helt til det har spredd seg til resten av kroppen. Det neste er at han begynne å hoppe på 4 strake bein, mens han klynker, og så begynner det... Uling og bjeffing. Bjeffingen holdt han faktisk på med gjennom hele kurset, ja ja. Nestee gang skal jeg ha med hørselvern. Jeg kan i alle fall trøste meg med at det ikke er jeg som har den vanskeligste hunden på kurset.
I dag skulle vi øve på møtesituasjoner, noe som jo er veldig aktuelt for vårt vedkommende. Første test var at kursholderen skulle hilse på hundene. Aron besto med glans, heldigvis, men den var jeg egentlig ganske sikker på at vi skulle klare bra.
Den neste øvelsen var at hver ekvipasje skulle gå forbi alle de andre hundene. Når de andre gikk forbi bjeffet Aron, og jeg fikk ikke kontakt, men han holdt seg liggende på bakken. Bare ved ett tilfelle spratt han opp, og det var når en annen hanhund skulle forbi, da måtte jeg kjempe litt for å unngå at de måler hverandre opp og ned. Vil jo ikke yppe til kamp. Når det var vår tur, fikk jeg virkelig trent armmuskulaturen. Min hvite tornardo var mer opptatt av de vi gikk forbi, enn av godbitene  jeg hadde i hånda. Men kan vel egentlig  forstå det, de er jo både tørre og kjedelige. Altså vi fikk ikke bestått på denne testen, men det hadde jeg vel ikke ventet heller.
Den tredje øvelsen besto i å møte en annen hundfører, stoppe tre meter i fra hverandre, prate litt og så passere hverandre. ...Vel, det gikk sånn passe greit, i alle fall.
Heldigvis roet han seg ned noe underveis, men bjeffe gjorde han.
Hjemmelekse til neste uke: Øve på kontakt. Vi skal prøve så godt vi kan øve masse, med allverdens spennende godbiter i lomma. BOG- skinke ser ut som  kan funke bra i alle fall, så jeg satser på den neste uke. Så skal vi vise dem. (Tar meg selv hardt i nakken, og fortsetter med godt mot.)


Men til mitt forsvar må jeg si det at, Aron er jo tross alt en omplasseringshund, og jeg har bare hatt han i to måneder (i morgen faktisk!). Og vi har allerede lagt ned mye jobbing, så det er vel kanskje heller ikke så rart at ikke alt er helt på stell....? Jeg må bare huske å minne kursholderen på det samme. Men jeg har i alle fall ikke tenkt å gi meg. Målet er fortsatt at november 2011 er Aron en godkjent terapihund!

Hverdagslydighet #1

Da var første samlingen i kurset hverdagslydighet unnagjort, Bare 9 ganger igjen.
Tror jeg har havna på riktig kurs i alle fall. Ikke ren konkuranselydighet, men lære tenikker for å ha en velfungerende hund i hverdagen, og så får vi ta det videre derfra.
Første samlingen startet med presentasjon av kurset; Dvs. bare snakking. Så jeg hadde jo ikke tenkt å ha med meg Aron. Men han virket fornøyd med å sitte i buret sitt i bilen, med bakluka oppe, og se på jaktgruppa trene utenfor. Heldigvis. Han hadde jo fort kunne bli helt hyper inni der, og ula som en gal, men han var stille som en mus og fulgte pent med i timen.... Det ble en liten tur før vi dro som plaster på såret.
Kursholderen virket grei nok, ble faktisk positivt overraska. Jeg er egentlig ikke noen fan av sånne hundefolk, men nå er jeg vel en av dem, som stresser av gårde etter jobb for å rekke fram til kurset i tide, mens jeg gulper ned middagen samtidig med at jeg stuper ut døra med en forvirra hund på slep, og sender slengkyss og nattakoser til mann og barn...
i går fikk vi noen nyttige tips om hva som kan fungere og ikke, hva vi skal ha med til neste kurs (N:B: Husk å ta med hunden!). Vi presenterte oss selv, og hunden vår selvsagt, og hva vi ønsker å få ut av huset. Noen gode diskusjoner ble det også. Noe jeg ikke er enig i er at hannhunder ikke kan ha kvinnelige ledere. Altså, det er ikke naturlig for Aron at jeg er sjefen, men har er min, og ham lyder meg, derfor synes jeg det er fullgodt bevis for at kursholderen tar feil.... Får vi håpe...


Men alt i alt virket vi som en samling halvgale, humørfylte hundeeiere, med sånn passe problematiske hunder. Tror dette skal bli bra jeg.

Mer å gjøre...

Sånn ja, nå er høsten kommet og ferien er over. Nå er det jobbing som gjelder og mere til. 

Lille jenta mi begynner på skolen om kun tre dager, og vi er alle veldig spente. Selv forbereder jeg meg til å ta imot nye barn i barnehagen på tirsdag, noe som alltid er spennende. 

Siste nytt er at jeg skal bli student denne høsten, i alle fall for ca 1,5 mnd da. Se linken her:  http://www.umb.no/sevu/artikkel/introduksjonskurs-i-dyreassisterte-intervensjoner-5-stp

Nå skal jeg lære torien for å få Aron til å bli en førsteklasses terapihund. Jeg både gruer og gleder meg. Nå til tirsdag, og 10 uker fremover skal vi på kurs i hverdagslydighet i regi av retrieverklubben. Aron trenger å lære, og jeg må få frisket opp teknikken... Det er jo en stund siden jeg hadde hund sist.

Så det der med at jeg allerede hadde nok å gjøre, det har jeg tydeligvis glemt...

Late august

Let me enjoy
this late summer of my heart

while the leaves are still green

and I won't look so close

as to see that first tint 

of pale yellow slowly creeps in. 
I will cease endless running  
and then look to the sky
ask the sun to embrace me
and then hope she won't tell
of tomorrows less long than today.
 Let me spend just this time
in the slow- cooling glow
of warm afternoon light 

and I'd think 
I will still have the strenght

for just one more

last fling of my heart.

Spytt ut og teppeleken

Tror jeg har lært Aron en av de beste komandoene som finnes (og dem er det mange av). Men siden jeg jo da har en hund som tygger, så tygger han jo også ting han ikke skal tygge på; Som leker, gamle tyggiser, steiner, sigarettstumper, tau, båndet sitt, sko, klær, tepper... osv. Allerede etter 5 minutter innenfor vårt hus fire vegger fikk han oppleve at jeg gravde ut forbudte gjenstander fra munnen hans, ikke noe morro for hverken han eller meg. Så han forsto ganske så fort hva jeg mener med spytt ut. Han kan godt være løs når jeg sier dette, og utenfor rekkevidde, men han adlyder som bare det, og jobber beihardt for å kvitte seg med, altså spytte ut, beviset før jeg når han. Heldigvis. Dette ble nyttig en kveldstur jeg hadde nylig, hvor han fant mye matrester i veikanten. Hamburgerrester og chips. Synes ikke han skal spise dette, og sa "Spytt ut". Hunden gjør som han får beskjed om, men ser ulykkelig ut. Heldigvis kan litt tørket lever gjøre han glad igjen, og vi fortsetter turen lykkelig videre.
Det siste store nå er at han har begynt å leke med teppet sitt. Han sover i bur (ett skikkelig svært ett) på natta, og vi fikk med ett fleece- pledd fra tidligere eier. Han har nå fått en god og myk pute i senga si, men har også teppet sitt der. I dag har han dratt det med seg rundt som en sutteklut. Ut på verandaen, legge det pent fra seg, og krype sammen oppå. Litt senere tar han det med inn, krøller det sammen i ett hjørne og bruker det som hodepute. Han hadde det til og med med seg når han skulle spise frokost!! Ha ha ha. Det morsomste var vel når sønnen min skulle rydde. K putter teppet i buret, Aron dra det ut igjen. De holdt vel på i en halvtime.
Nå sover han, Aron altså, innsurret i teppet ( og det har han fikset helt selv) men nesa inn i ett par gamle gummistøvler.    
 

        Ha ha ha. Pondus får meg alltid i godt humør.  

EN HEL MÅNED!

Jepp, det er helt sant. Nå har vi hatt Aron i en måned. Det har jammen gått fort. Og det har gått mye bedre enn forventet, heldigvis. Han har virkelig slått seg til ro nå,, og det er deilig for oss alle, og nå viser han mer av sitt virkelige jeg. Det finnes vel ikke annen måte å beskrive han på enn som en hvit tornardo (misforstå meg rett, han kan ligge i ro også). Han er full av liv, energisk, veldig sosial og leken, og utrolig glad og hengiven.
Han tygger fortsatt på leker eller sko om han kjeder seg litt, men ikke like mye som før. Vi har sørget for at han har sine egne ting tilgjengelig, så vi skal slippe å finne istykkertygde leker som helst burde vært hele.... Det som er merkelig er at han ikke er så interessert i kjøttbein/ tyggebein (trodde jo han var en retriever da), pinner derimot er det beste som finnes, så store som mulig (helst stokker).           
Han er veldig god med barna, heldigvis. rolig og tålmodig, og leker gjerne med dem. Jada, jeg vet at jeg ikke kan stole 100% på dette, og jeg lar dem ikke være alene, og vi har regler for barna hva gjelder omgang med hunden (de reglene minner veldig mye om reglene jeg selv vokste opp med...). Aron elsker mat, og barna elsker å mate han. Aron elsker å leke, og barna elsker å leke med han. Aron elsker å bli børstet, og barna elsker å børste han. Aron elsker å bli kost med, og barna simpelthen elsker å kose med han!
Til og med katten Fiffi har falt for Aron sin sjarme. Hun er nok ikke lykkelig, men har helt enkelt akseptert dette. Fra tidligere å ha vært en katt som nesten klorte ut øynene på verdens største rottweiler, er dette en drastisk forandring. Det har faktisk gått så langt at hun hilser på han hver morgen, nese mot nese, og det er katta som som tar initiativet!             
Han elsker å gå tur også. Så fort vi tar på skoene danser han rundt i den lille gangen vår så kattematen farer veggimellom. Men han sitter pent når vi tar båndet på, og venter pent til menneskene hans har gått ut først. Høflighet er en dyd, men dette har ikke vi lært han, men du så deilig. Han går pent i bånd også, selv om det sikkert ikke er perfekt. Driver å lære han komandoen fri når han får lov til å snuse rundt i grøfter og lignende, så vi slipper å ha en  hund som hele tiden går dit han vil. Det ser ut som om det kan gå bra det også. Det vi virkelig trenger å jobbe med er hvordan han skal oppføre seg når vi møter andre hunder. Da glemmer han alt, og du verden så utrolig sterk denne hunden er når han legger all vekt på frambeina og drar. Har funnet ut at jeg stopper opp, står helt stille, hverken prater med han eller gir fysisk kontakt. Når han har roet seg ned, og jeg merker at energien er dempet (ja, jeg har sett på hundehviskeren) da går vi videre. Dette kan gjenta seg flere ganger på en kort strekning, men det funker. Han får hilse på andre hunder, ikke tro noe annet. Men det er bare deilig å slippe å ha en hylende hund som drar meg overende hver gang vi ser en logrende hale i 100 meters omkrets.... Ja, for Aron hyler faktisk når den hunden han så gjerne vil hilse på bare går rett forbi.
Med mennesker er det annerledes. Hvorfor tror alle at det er greit å bare kaste seg over hunden min? Ja jeg vet han er fin. Aron er faktisk verdens fineste om du spør meg. Med ett godt om mildt uttrykk. Men det er min hund, og når jeg går tur synes jeg det er slitsomt med folk som bokstavelig talt kaster seg over han. I tillegg blir de sure når jeg bare går videre. Jeg sier klart i fra om at de må spørre meg først, og så skal jeg forklare hvorfor. Da får jeg kjeft i stedet. Hva om Aron blir skremt og biter i forsvar? Da hjelper det ikke at han er fin, da er det min skyld. Barn er flinke til å høre etter, men voksne: SKJERP DERE!!
Men nå skal vi kose oss. Blåse opp ett plaskebasseng til barna i hagen, og Aron får en egen vannbalje han kan plaske rundt i..... Hvis jeg da kan få revet de tre bort fra tavlene de tegner på; Det vil si, barna tegner og Aron slikker det av :)         

Tyggedilla

Hva gjør man med en hund som tygger  i stykker ting? Det vil si, ikke mine eller sine egne ting, men barnas ting. Aron sniker seg inn på rommene deres, spesielt rommet til datteren min, nasker til en en liten godbit, og løper så lynraskt ut på verandaen klar til å drepe sitt lille bytte....
Det er jo trist for barna mine som mister leksakene sine (selv om jeg jo kan se fordelene med at det blir mindre å rydde opp), for det er virkelig ikke gøy å leke med en barbie dukke uten hode og med en halv fot, eller kjøre med en bil uten tak og bare ett hjul. Jeg tenker på Aron også. Greit nok at han er retriever, og at retrievere er kjent for å ha en matlyst som ikke ligner noe annet (noe han har bevist stemmer), men det er jo ikke bra for magen hans. Har jo ikke så veldig lyst til å bli kjent på kontoret til veterinæren som ho som eier den hunden med alt mulig rart i magen. Han kan jo skade tarmene, og bli forstoppet... Nei huff.
Akkurat nå er jeg helt tom for ideer, men vi skal nok løse dette problemet også, som med alt annet.
Vel, nå skal vi ha "begravelse" for en skilpadde i hardplast som har mistet hodet, og en frosk som måtte amputere begge øynene og bakparten....

Fremskritt... eller...?

Nå har vi hatt Aron i 2 uker, og vi må vel nå kunne si at han, og vi, gjør fremskritt. I skrivende stund ligger han faktisk rett ut på gulvet, ved siden av sønnen min som leker med jernbanen, og sover. Er imponert faktisk. Det er veldig deilig når han kan bli liggende på gulvet når vi går forbi. 
Det er vel en liten stund siden han har tygget på noen sko nå (i alle fall 1 eller 2 dager). Men han har fått en ny hobby.... Grave hull i plenen!! Jippi? Not. det er ikke noe gøy når man kommer tuslende bortover det som vanligvis har brukt å være en slett og fin gressplen, og plutselig forsvinner foten ned i ett hull... Og der ligger man langflat på bakken. Skal vel klare å få han til å slutte med det også etterhvert. 
Men det er jo ikke bare elendighet da. Han er en kosegris uten like, og veldig sosial. Har også oppdaget at han har ett utrolig tydelig språk (og da tenker jeg ikke på stemmeprakt, selv om han virkelig har bevist at han har en flott, og sterk røst). Her en kveld møtte vi på en kjempe av en hovawart på 20 mnd. De fikk hilse, og det gikk bra. De hilste og snuste som hunder gjør. Aron kommuniserer med det han kan av tegn og signaler, mens den andre egentlig ikke forsto så veldig mye, synes jeg i alle fall. Etter hvert ville han bare ville dominere. Hoffen forsto ikke engang at Aron forsøkte å mildne den andre ved å legge seg på rygg. Har nemlig nettop lest en bok som heter: På talefot med hunden- De dempede signalene, skrevet av Turid Rugaas, og den kan anbefales på det sterkeste. Utrolig lettlest, og veldig lærerik. Jeg kan love at du vil lese hunden din annerledes etter å ha lest denne boka. 
I forhold til katten tar det lengre tid. De har faktisk oppholdt seg i samme rom. Aron er veldig interessert, og forsøker å stirre stakkars Fiffi i senk.Fiffi derimot blåser opp pelsen det hun er god for, myser for harde livet, og beveger seg i slowmotion! Jeg har ikke lest noe om kattenes dempede signaler, men jeg tror hun forsøker å si at: "Ligg unna meg,jeg er ingen trussel!" Om hun ikke da får ønsket resultat hveser hun. Lurer på hvor lang tid det faktisk tar før Aron har fått smake de skarpe klørne hennes. (Krysser fingrene for det ikke skal skje.) 
Men nå er det ferie, og den skal nytes. Nå skal det bli late dager, med mange, og lange turer.

Øt skobudsjett?

I dag har vi hatt Aron i en uke. Jippi. Han er fortsatt like flott og snill. Men jeg hadde jo glemt at en 1 år gammel hund er en skikkelig fjortis, 100% hormonbombe. Så rosa paraplyer og snegler er kjempe farlige... Tro det den som kan, men sånn er det bare. Da skal det bjeffes og knurres, samtidig som han har så lyst til å undersøke nærmere. 
En annen ting er at skoforbruket i huset har gått opp betraktelig denne uka. I går måtte jeg kjøpe nye sandaler, og joggesko til barna. Vi har fått en firbent skotyv i huset... Han lister seg inn, og lister seg ut med byttet sitt i munnen. I skjul under trampolina (tror han) gnager han. Så i dag har Emma og Kalle stablet alle skoene opp i sofaen (!) i håp om at de er trygge der, men da forsvinner sokkene på mystisk vis, og denne gangen er det ikke vaskemaskinen sin skyld....

Jammen ikke lett...

Det skal visst ikke være lett å ta bilde av denne hunden. Enten stikker han av, eller så blir det som dette...

Endelig...

I går var det endelig min tur. Jeg skulle hente hunden min, Aron, en golden gutt på nesten 1 år. Etter en mail, og ett par telefonsamtaler med eier, satte vi hele familien i bilen og satte av gårde... Langt av gådre... Hele 2,5 timer i bil ble det, med to spente barn i baksetet. 
Endelig framme venter han, en hvit drøm :) Vi prater, deler innformasjon, og eier synes at vi er den rette familien for hennes hund. JIPPI!  
Så starter turen hjemover igjen. Han kom ikke med en lyd hele veien, utrolig flink. Hjemme snuser han rundt og finner nok ikke helt roen, men det hadde jeg ikke ventet heller. Det tar nok ett par uker. Det vanskeligste blir nok å få Fiffi (katten vår) til å forstå at hund er greit å ha i hus....  


Men lykkelig, det er jeg!