I går la jeg merke til at Aron klødde og klødde og klødde så veldig i det ene øret. Så når jeg tittet etter var hele det høyre øret rødt inni, og det så ikke godt ut i det hele tatt. Heldigvis fikk jeg time hos dyrlegen med en gang, så det var bare å hive seg i bilen.
Jeg var litt spent på hvordan Aron ville takle det å være hos dyrlegen, men når vi kom inn var han like vimsete som vanlig. jeg hadde på forhånd gitt beskjed til veterinæren om at jeg aldri hadde hatt han med dit før, og hun tok det veldig fint. Det stemmer jo det som man sier; Veien til en retrievers hjerte, går gjennom magen! Ett par godbiter, og hun fikk gjøre det hun ville med Aron, heldigvis. Det viste seg at han har både øremidd og bakterier som gir infeksjon. Så nå er det øredråper, ørevask (for å fjerne den svarte ørevoksen) og dråper i nakken (som skal tas hver fjerde uke i ett år, bare for å være på den sikre siden). Men det er jo verdt det. heldigvis var trommehinnen hel.
Så, i dag har vi hatt en brytekamp på gulvet. Aron synes jo at det er ekkelt med dråper i øret, det kan jeg godt forstå, men for å bli frisk så må man bare... Hadde han bare forstått det når jeg sa det... Så det var bare fram med godbitene igjen det, og skynde seg det man bare klarer. det funka nå, så får vi se om han faller for den i kveld også.
Siden jeg ikke har noe vaksinasjonskort på Aron (ja gjett hvem som sier hun ikke har det, men at hunden er vaksinert, men allikevel ikke kan gi meg nummeret til sin veterinær så jeg kan sjekke selv), spurte jeg veterinæren om dette også når jeg allikevel var der. Hun kom fram til samme konklusjon som meg, at han da mest sannsynlig ikke er vaksinert. Så når vi kommer tilbake på en etterkontroll, og ørene er friske, skal han vaksineres da.
Det er jammen ikke lett med en omplasseringshund... Men han er veldig fin!
7. oktober 2010
5. oktober 2010
Sakte men sikkert...
Ja, det er vel egentlig slik det går for tiden... sakte men sikkert. Aron er 15 måneder gammel nå, og vi har hatt han i 3 måneder, og det er jo egentlig ikke så veldig lenge. Men trening tar lang tid med denne gutten her + at han i tillegg er inne i en ny stressperiode. Er jo typisk det, når han endelig hadde roet seg ned...
Fikk høre av ei som jobber på Antrozoologisenteret ved Universitetet i Ås (hun var en av foreleserne mine) at det er helt normalt for en omplasseringshund i den alderen å få en ny periode med stress etter ca 3 måneder i nytt hjem, men at dette vil gå over. Så vi får håpe hun har rett, og det tror jeg hun har. Vi må bare fortsette å trene på samme måten som før. Så da er det fortsatt sånn at når vi er ute på en tur som i normalt tempo hadde tatt ca 15 minutter, vil den fortsatt ta dobbelt så lang tid. Jepp, Aron drar, og når han gjør det skal jeg stoppe, ikke si noe og vente til han roer seg ned, og aller helst tar kontakt med meg (ikke med hopping og masing da). Så da står jeg der da, og later som om jeg beundrer utsikten, det vakre gresset eller hekken til naboen. Heldigvis har Aron forstått nå at om han kommer til meg (på plass) så går vi videre. Så nå drar jeg den litt lenger. Jeg stopper så fort han går forbi meg, jeg vil nemlig ha han ved siden av meg ikke foran. Så vi kan vel nesten beregne at den 15 minutters turen nå vil ta bortimot en time eller sånn... Når han er flink er det mye ros og kos, og godteri i form av ostebiter eller pølsebiter, og det virker som det funker.
Dessverre har ikke tidligere eier vært så veldig flink til å sosialisere han på andre hunder, og det har jeg vel nevt før også. Så der har vi en jobb å gjøre. Innkalling må vi også øve mer på. Det er jo ikke båndtvang lenger, og jeg vet at den hvite raketten min hadde hatt veldig godt av å løpe fra seg litt. Jeg tror nemlig det at om en hund ikke får utløp for energi på en sunn og naturlig måte, får hunden utløp for energien på en mindre sunn måte. Som for eksempel å tygge i stykker ting, mase, bli agresiv. Må bare finne ett egnet sted. Og så må jeg ærlig innrømme at jeg synes det er litt skummelt å gå i skogen under jaktsesongen, selv om jeg kler meg i rødt, og Aron ikke ligner det minste på en elg.... Men allikevel... Menn i skogen, med våpen = FARLIG!!
Fikk høre av ei som jobber på Antrozoologisenteret ved Universitetet i Ås (hun var en av foreleserne mine) at det er helt normalt for en omplasseringshund i den alderen å få en ny periode med stress etter ca 3 måneder i nytt hjem, men at dette vil gå over. Så vi får håpe hun har rett, og det tror jeg hun har. Vi må bare fortsette å trene på samme måten som før. Så da er det fortsatt sånn at når vi er ute på en tur som i normalt tempo hadde tatt ca 15 minutter, vil den fortsatt ta dobbelt så lang tid. Jepp, Aron drar, og når han gjør det skal jeg stoppe, ikke si noe og vente til han roer seg ned, og aller helst tar kontakt med meg (ikke med hopping og masing da). Så da står jeg der da, og later som om jeg beundrer utsikten, det vakre gresset eller hekken til naboen. Heldigvis har Aron forstått nå at om han kommer til meg (på plass) så går vi videre. Så nå drar jeg den litt lenger. Jeg stopper så fort han går forbi meg, jeg vil nemlig ha han ved siden av meg ikke foran. Så vi kan vel nesten beregne at den 15 minutters turen nå vil ta bortimot en time eller sånn... Når han er flink er det mye ros og kos, og godteri i form av ostebiter eller pølsebiter, og det virker som det funker.
Dessverre har ikke tidligere eier vært så veldig flink til å sosialisere han på andre hunder, og det har jeg vel nevt før også. Så der har vi en jobb å gjøre. Innkalling må vi også øve mer på. Det er jo ikke båndtvang lenger, og jeg vet at den hvite raketten min hadde hatt veldig godt av å løpe fra seg litt. Jeg tror nemlig det at om en hund ikke får utløp for energi på en sunn og naturlig måte, får hunden utløp for energien på en mindre sunn måte. Som for eksempel å tygge i stykker ting, mase, bli agresiv. Må bare finne ett egnet sted. Og så må jeg ærlig innrømme at jeg synes det er litt skummelt å gå i skogen under jaktsesongen, selv om jeg kler meg i rødt, og Aron ikke ligner det minste på en elg.... Men allikevel... Menn i skogen, med våpen = FARLIG!!
29. september 2010
Så var det i gang
Mandag forrige uke var jeg endelig tilbake på skolebenken igjen... I alle fall for tre dager.
Som nevnt tidligere i bloggen kom jeg inn på ett videreutdanningskurs v/universitetet i Ås, som heter Introduksjonskurs i dyreassisterte intervensjoner. Og jeg angret virkelig ikke på at jeg kastet meg på dette tilbudet. Skulle bare ønske at skolen varte lenger (nei jeg er ikke noe skolelys, men dette var jo fag som interesserer meg)... Så utrolig spennende. De fleste som var der hadde nok helse- bakgrunn, så oss pedagogene var i ett skrikende mindretall (heter det det egentlig?). Men jeg koste meg, og lærte utrolig mye. Nå er det oppgaveskriving, og jeg har fått godkjent problemstillingen, så nå er det bare å sette i gang. Jeg vil ikke nevne for mye om tema og innhold, for jeg vil ikke at noen som eventuelt skulle lese dette, stjeler det fra meg... Snakk om å være egoist... Oppgaven skal leveres innen 25. oktober, og så er det skriftlig hjemme- eksamen 29. november. Om alt blir bestått får jeg vitnemål, og med meg hele 5 studiepoeng!!! Ikke mye, men det er jo noe i alle fall.
Ellers er dagene som vanlig. Jobbe, lekser for både meg og lilleE, barnehage for K-E, og jobb for mannen, og ellers andre ting som måtte by seg. Skal smake godt med høstferie nå; Og gjett hva jeg skal gjøre da... Ja nemlig... Studere... Gleder meg faktisk.
27. september 2010
19. september 2010
Plomme- høst
Endelig var plommene ferdig modne. Våre er litt sent på sesongen, men de er virkelig verdt å vente på. Søte og gode som de er. I år har treet bært så mye frukt at vi har måttet støtte det opp så grenene ikke skulle knekke.
Mamma kom for å hjelpe til, og barna og Aron jobbet veldig hardt. Vi har vel plukket opptil 50 - 60 liter med plommer kan jeg tenke meg, og treet er ennå ikke tomt!
Her er 30- liters dunken full. Nå er det bare å begynne å plukke i kjeler og bæreposer. 
Aron var også med. Ivrigst var han i haugen med plommer som ikke skulle tas vare på. De luktet nok veldig godt syntes han, for hunden trengte en real vask etter å ha rullet seg i dem...
14. september 2010
Stue-spor
Når jeg er syk og mannen borte i noen dager, må jeg bli litt oppfinnsom for at Aron skal få brukt opp energien. Jeg har liksom ikke krefter til å gå for lange turer med han akkurat nå. Det blir liksom ikke så gøy å gå i febertåke. I stedet har han fått kortere lufteturer, og tilgang til hagen så han kan løpe og snuse der. Inne har jeg lagt ut spor han skal søke på.
Jeg har gjemt noen få ostebiter på lett tilgjengelige steder i stua, og på komandoen søk setter han av gårde.
Vi begynte enkelt i dag. Med en bit om gangen. jeg dro biten forsiktig over gulvet mens Aron satt ved siden av meg. La den fra meg og sa søk når han snuste seg fram langs ostesporet. Det var gøy. Litt senere på dagen avanserte vi litt. Da gjemte jeg bitene, fremdeles mens han så på, men nå måtte han jobbe litt mer før han fikk spist osten. Fremdeles veldig morsomt, men synes det er best å gi seg mens leken er god. Vil ikke la han gå lei, for han er fantastisk glad i å bruke nesa, så det hadde kanskje vært noe for oss å gå sporkurs... Men ikke denne høsten.
Jeg hadde egentlig store planer om å lære han opp til kantarellsøk. Men jeg ble litt sen, så det tar vi neste høst.
Nå jobber han beinhardt for ikke å fly etter katta her inne. Han har faktisk klart å ligge helt stille mens Lille fru Fiffi tok en sjekk på dette store monsteret som har invadert hjemmet hennes denne sommeren.
Nå skal jeg se Kaptein Sabeltann med barna, mens dyra ligger på gulvet å snorker i kor.
Jeg har gjemt noen få ostebiter på lett tilgjengelige steder i stua, og på komandoen søk setter han av gårde.
Vi begynte enkelt i dag. Med en bit om gangen. jeg dro biten forsiktig over gulvet mens Aron satt ved siden av meg. La den fra meg og sa søk når han snuste seg fram langs ostesporet. Det var gøy. Litt senere på dagen avanserte vi litt. Da gjemte jeg bitene, fremdeles mens han så på, men nå måtte han jobbe litt mer før han fikk spist osten. Fremdeles veldig morsomt, men synes det er best å gi seg mens leken er god. Vil ikke la han gå lei, for han er fantastisk glad i å bruke nesa, så det hadde kanskje vært noe for oss å gå sporkurs... Men ikke denne høsten.
Jeg hadde egentlig store planer om å lære han opp til kantarellsøk. Men jeg ble litt sen, så det tar vi neste høst.
Nå jobber han beinhardt for ikke å fly etter katta her inne. Han har faktisk klart å ligge helt stille mens Lille fru Fiffi tok en sjekk på dette store monsteret som har invadert hjemmet hennes denne sommeren.
Nå skal jeg se Kaptein Sabeltann med barna, mens dyra ligger på gulvet å snorker i kor.
11. september 2010
Lykke er...
I dag hadde jeg en samtale med barna mine om hva som gjør dem lykkelig. Dette er hva de svarte:
- Å være glad i foreldrene mine
- Å le
- Å danse sammen med venner
- Å gi deg en kos
- Å snakke med deg
- Å gå på skolen
-Å ha fri
- Å ikke ramle når jeg sykler uten støttehjul
- Å hoppe i trampolina
- At mamma hjelper meg å blåse opp ballonger
- Å ha gode venner
- Å være sammen med familien min
- Å ha bursdag, og få bursdagsgaver
Lykkelig betyr å være glad!
Ja så enkelt kan det være. Kanskje lykke virkelig er å kunne glede seg over de små tingene i livet, de som man ofte glemmer, de som kanskje ikke virker så viktige i en travel hverdag, men som virkelig betyr så utrolig mye uten at vi vet det.
9. september 2010
Hverdagslydighet #4
Kursdagen kom og gikk... Men jeg dro ikke, ikke denne gangen. jeg tror jeg finner noen andre, som kan hjelpe oss med våre utfordringer, og gi svar på våre spørsmål. Aron og jeg hadde en fin treningsrunde her hjemme, mye morro, og han vil så veldig gjerne, bare glemmer seg litt i blant, men så er han fortsatt ung da.
I går (onsdag) ringte kursholderen meg for å høre om det var en grunn til at jeg ikke kom på tirsdag ( kan hende han har hørt om en viss klage i en viss mail jeg sendte...), og jeg svarer som sant var at jeg ikke er fornøyd med opplegget, og har andre jeg heller vil trene med. Noen som kan gi oss personlig veiledning, og trening med andre hunder, og da ikke bare andre retrievere. Da mente han plutselig at han synes jeg har en fin hund, og at jeg ikke må gi opp. Men det er er egentlig ikke det det er snakk om. I alle fall ikke fra mitt synspunkt. Jeg har bare heller valgt å gå videre, finner meg ett tilbud som er bedre. Jeg gir ikke opp hunden min på noen som helst måte, jeg har store planer, og de har jeg tenkt å fullføre.
I går (onsdag) ringte kursholderen meg for å høre om det var en grunn til at jeg ikke kom på tirsdag ( kan hende han har hørt om en viss klage i en viss mail jeg sendte...), og jeg svarer som sant var at jeg ikke er fornøyd med opplegget, og har andre jeg heller vil trene med. Noen som kan gi oss personlig veiledning, og trening med andre hunder, og da ikke bare andre retrievere. Da mente han plutselig at han synes jeg har en fin hund, og at jeg ikke må gi opp. Men det er er egentlig ikke det det er snakk om. I alle fall ikke fra mitt synspunkt. Jeg har bare heller valgt å gå videre, finner meg ett tilbud som er bedre. Jeg gir ikke opp hunden min på noen som helst måte, jeg har store planer, og de har jeg tenkt å fullføre.
1. september 2010
Hverdagslydighet #3
Ja da har det vært tirsdag igjen da, og en ny runde på "hundeskolen" som barna kaller det. Vi har jobbet hardt og mye denne uken, og jeg så virkelig fram til å dra dit denne gangen og vise fremskrittene vi faktisk har gjort. Men hva skjedde så fort jeg fikk dette dyret mitt ut av bilen? Jo...... Bjeff bjeff, og uling så det holdt. Men jeg klarte å avspore han litt mer denne gangen.
Vi kom en halvtime for tidlig så vi kunne gå en tur, og snuse rundt på treningsområdet, for å avklimatisere litt. Og det funket til en viss grad. Men treneren tror ikke jeg har jobbet hjemme, det er jeg sikker på.
Denne gangen skulle vi sitte i ring (jeg hadde glemt campingstol, eller lignende, og fikk høre , under offentlig "avstraffelse" at den er obligatorisk. Heldigvis fikk jeg låne en av hjelpetreneren). Vi skulle øve på passivitetstrening tror jeg, men jeg er ikke sikker, for hver gang han forklarte hva som skulle skje, begynte Aron å ule.... Begynner nesten å tro at det er denne mannen som Aron reagerer på og ikke de andre hundene, eller så snapper han opp at jeg er litt irritert på denne mannen, og slipper det ut på den måten, eller så vil han bare veldig gjerne snuse på alle og leke, leke, leke... Mest sannsynlig er det det siste alternativet.
I alle fall, vi skulle gå gjennom ringen av hunder og eiere, forbi to stykker, og så inn gjennom ringen igjen tilbake til plassen vår. Vi kan vel si det sånn at det ikke funket så bra. Ikke engang med lekre skinkebiter som lokkemat. Der hvor de andre ble møtt av kommentarer, veiledning og ros, ble jeg møtt av total stillhet... Da blir jeg sur. Jeg har jo tross alt betalt for at de skal veilede meg, og komme med tips, ikke sant?
Neste øvelse var at vi skulle gå rundt hele sirkelen. Denne gangen funket det faktisk litt bedre. SEIER!!!! Noen av de andre kursdeltakerene sa at de så forandring på hunden! SEIER igjen!!
Etter dette var det å sette hundene i bilene, og tid for kommentarer og spørsmål. Denne gangen spurte jeg om konkrete tips til hvordan få Aron til å slutte å spise opp barnas leker, men fikk til svar at det kommer aldri til å skje. Har han spist noe en gang, vil han alltid gjøre det. Lær barna å rydde, og steng dørene til romma deres var konklusjonen. Da sprakk det for meg. Jeg har jo hatt hund før, og han klarte jo slutte med dette, så Aron er ikke noe spesielt særtilfelle etter min mening. Det ble derfor en offentlig overhøvling av denne herremannen, og jeg ber han tie stille og høre etter hva jeg spør om , og gi meg ett ordentlig svar. Denne gangen ble jeg møtt av stillhet, og ett unnvikende blikk. Hjelpetreneren gjemte seg bak capsen sin og flira, jeg tar det som at han lo av den andre gubben og ikke meg. Fler av kursdeltakerene kom til meg senere med tips til hva de har gjort med tilsvarende problemer med andre hunder. Så det finnes heldigvis moralsk støtte. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; Hundefolk er rare.
Etter kurset fikk jeg en prat med hjelpetreneren, og han sa at om jeg fortsetter som jeg gjør nå, med ett tonn av tålmodighet, og ståpå vilje, så vil jeg komme i mål. Takk til deg, Det var bare det jeg trengte å høre, at det finnes lys i tunnellen.
Så, om det sitter en kursholder og leser dette; Vær så snill, snakk med deltakerene med respekt, ikke føys de av gårde med overlegne kommentarer, og gi litt personlig veiledning. Da får du fornøyde klienter, som mer enn gjerne kommer tilbake. I dette tilfellet fortsetter jeg bare fordi jeg tror Aron har godt av å komme ut blandt andre folk og hunder.
Har faktisk hatt Aron i 2 mnd nå, og jeg synes selv at det går litt bedre nå enn for 4 uker siden. Det er to skritt fram, og ti tilbake, men vi gir oss ikke ennå.
Vi kom en halvtime for tidlig så vi kunne gå en tur, og snuse rundt på treningsområdet, for å avklimatisere litt. Og det funket til en viss grad. Men treneren tror ikke jeg har jobbet hjemme, det er jeg sikker på.
Denne gangen skulle vi sitte i ring (jeg hadde glemt campingstol, eller lignende, og fikk høre , under offentlig "avstraffelse" at den er obligatorisk. Heldigvis fikk jeg låne en av hjelpetreneren). Vi skulle øve på passivitetstrening tror jeg, men jeg er ikke sikker, for hver gang han forklarte hva som skulle skje, begynte Aron å ule.... Begynner nesten å tro at det er denne mannen som Aron reagerer på og ikke de andre hundene, eller så snapper han opp at jeg er litt irritert på denne mannen, og slipper det ut på den måten, eller så vil han bare veldig gjerne snuse på alle og leke, leke, leke... Mest sannsynlig er det det siste alternativet.
I alle fall, vi skulle gå gjennom ringen av hunder og eiere, forbi to stykker, og så inn gjennom ringen igjen tilbake til plassen vår. Vi kan vel si det sånn at det ikke funket så bra. Ikke engang med lekre skinkebiter som lokkemat. Der hvor de andre ble møtt av kommentarer, veiledning og ros, ble jeg møtt av total stillhet... Da blir jeg sur. Jeg har jo tross alt betalt for at de skal veilede meg, og komme med tips, ikke sant?
Neste øvelse var at vi skulle gå rundt hele sirkelen. Denne gangen funket det faktisk litt bedre. SEIER!!!! Noen av de andre kursdeltakerene sa at de så forandring på hunden! SEIER igjen!!
Etter dette var det å sette hundene i bilene, og tid for kommentarer og spørsmål. Denne gangen spurte jeg om konkrete tips til hvordan få Aron til å slutte å spise opp barnas leker, men fikk til svar at det kommer aldri til å skje. Har han spist noe en gang, vil han alltid gjøre det. Lær barna å rydde, og steng dørene til romma deres var konklusjonen. Da sprakk det for meg. Jeg har jo hatt hund før, og han klarte jo slutte med dette, så Aron er ikke noe spesielt særtilfelle etter min mening. Det ble derfor en offentlig overhøvling av denne herremannen, og jeg ber han tie stille og høre etter hva jeg spør om , og gi meg ett ordentlig svar. Denne gangen ble jeg møtt av stillhet, og ett unnvikende blikk. Hjelpetreneren gjemte seg bak capsen sin og flira, jeg tar det som at han lo av den andre gubben og ikke meg. Fler av kursdeltakerene kom til meg senere med tips til hva de har gjort med tilsvarende problemer med andre hunder. Så det finnes heldigvis moralsk støtte. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; Hundefolk er rare.
Etter kurset fikk jeg en prat med hjelpetreneren, og han sa at om jeg fortsetter som jeg gjør nå, med ett tonn av tålmodighet, og ståpå vilje, så vil jeg komme i mål. Takk til deg, Det var bare det jeg trengte å høre, at det finnes lys i tunnellen.
Så, om det sitter en kursholder og leser dette; Vær så snill, snakk med deltakerene med respekt, ikke føys de av gårde med overlegne kommentarer, og gi litt personlig veiledning. Da får du fornøyde klienter, som mer enn gjerne kommer tilbake. I dette tilfellet fortsetter jeg bare fordi jeg tror Aron har godt av å komme ut blandt andre folk og hunder.
Har faktisk hatt Aron i 2 mnd nå, og jeg synes selv at det går litt bedre nå enn for 4 uker siden. Det er to skritt fram, og ti tilbake, men vi gir oss ikke ennå.
25. august 2010
Hverdagslydighet #2
Ja da var det på'n igjen, i øs pøs regnvær. Jeg putter Aron i bilen og kjører av gårde. (Jeg hadde litt bedre tid før avreise i dag, men bare litt...) Vel framme tar jeg ut en spent hund, han vimser og snuser og er vel egentlig fornøyd med å komme til ett nytt sted. Jeg var tidlig ute denne gangen, for å få gått litt med han, slik at han får tisset og kvittet seg med litt stress som jeg kan ha smittet han med. Det funka vel egentlig greit det, helt til de andre kom med sine hunder i alle fall.
Da ble det vanskelig. Først stivner han helt i blikk og kropp, så begynner frambeina å riste, helt til det har spredd seg til resten av kroppen. Det neste er at han begynne å hoppe på 4 strake bein, mens han klynker, og så begynner det... Uling og bjeffing. Bjeffingen holdt han faktisk på med gjennom hele kurset, ja ja. Nestee gang skal jeg ha med hørselvern. Jeg kan i alle fall trøste meg med at det ikke er jeg som har den vanskeligste hunden på kurset.
I dag skulle vi øve på møtesituasjoner, noe som jo er veldig aktuelt for vårt vedkommende. Første test var at kursholderen skulle hilse på hundene. Aron besto med glans, heldigvis, men den var jeg egentlig ganske sikker på at vi skulle klare bra.
Den neste øvelsen var at hver ekvipasje skulle gå forbi alle de andre hundene. Når de andre gikk forbi bjeffet Aron, og jeg fikk ikke kontakt, men han holdt seg liggende på bakken. Bare ved ett tilfelle spratt han opp, og det var når en annen hanhund skulle forbi, da måtte jeg kjempe litt for å unngå at de måler hverandre opp og ned. Vil jo ikke yppe til kamp. Når det var vår tur, fikk jeg virkelig trent armmuskulaturen. Min hvite tornardo var mer opptatt av de vi gikk forbi, enn av godbitene jeg hadde i hånda. Men kan vel egentlig forstå det, de er jo både tørre og kjedelige. Altså vi fikk ikke bestått på denne testen, men det hadde jeg vel ikke ventet heller.
Den tredje øvelsen besto i å møte en annen hundfører, stoppe tre meter i fra hverandre, prate litt og så passere hverandre. ...Vel, det gikk sånn passe greit, i alle fall.
Heldigvis roet han seg ned noe underveis, men bjeffe gjorde han.
Hjemmelekse til neste uke: Øve på kontakt. Vi skal prøve så godt vi kan øve masse, med allverdens spennende godbiter i lomma. BOG- skinke ser ut som kan funke bra i alle fall, så jeg satser på den neste uke. Så skal vi vise dem. (Tar meg selv hardt i nakken, og fortsetter med godt mot.)
Men til mitt forsvar må jeg si det at, Aron er jo tross alt en omplasseringshund, og jeg har bare hatt han i to måneder (i morgen faktisk!). Og vi har allerede lagt ned mye jobbing, så det er vel kanskje heller ikke så rart at ikke alt er helt på stell....? Jeg må bare huske å minne kursholderen på det samme. Men jeg har i alle fall ikke tenkt å gi meg. Målet er fortsatt at november 2011 er Aron en godkjent terapihund!
Da ble det vanskelig. Først stivner han helt i blikk og kropp, så begynner frambeina å riste, helt til det har spredd seg til resten av kroppen. Det neste er at han begynne å hoppe på 4 strake bein, mens han klynker, og så begynner det... Uling og bjeffing. Bjeffingen holdt han faktisk på med gjennom hele kurset, ja ja. Nestee gang skal jeg ha med hørselvern. Jeg kan i alle fall trøste meg med at det ikke er jeg som har den vanskeligste hunden på kurset.
I dag skulle vi øve på møtesituasjoner, noe som jo er veldig aktuelt for vårt vedkommende. Første test var at kursholderen skulle hilse på hundene. Aron besto med glans, heldigvis, men den var jeg egentlig ganske sikker på at vi skulle klare bra.
Den neste øvelsen var at hver ekvipasje skulle gå forbi alle de andre hundene. Når de andre gikk forbi bjeffet Aron, og jeg fikk ikke kontakt, men han holdt seg liggende på bakken. Bare ved ett tilfelle spratt han opp, og det var når en annen hanhund skulle forbi, da måtte jeg kjempe litt for å unngå at de måler hverandre opp og ned. Vil jo ikke yppe til kamp. Når det var vår tur, fikk jeg virkelig trent armmuskulaturen. Min hvite tornardo var mer opptatt av de vi gikk forbi, enn av godbitene jeg hadde i hånda. Men kan vel egentlig forstå det, de er jo både tørre og kjedelige. Altså vi fikk ikke bestått på denne testen, men det hadde jeg vel ikke ventet heller.
Den tredje øvelsen besto i å møte en annen hundfører, stoppe tre meter i fra hverandre, prate litt og så passere hverandre. ...Vel, det gikk sånn passe greit, i alle fall.
Heldigvis roet han seg ned noe underveis, men bjeffe gjorde han.
Hjemmelekse til neste uke: Øve på kontakt. Vi skal prøve så godt vi kan øve masse, med allverdens spennende godbiter i lomma. BOG- skinke ser ut som kan funke bra i alle fall, så jeg satser på den neste uke. Så skal vi vise dem. (Tar meg selv hardt i nakken, og fortsetter med godt mot.)
Men til mitt forsvar må jeg si det at, Aron er jo tross alt en omplasseringshund, og jeg har bare hatt han i to måneder (i morgen faktisk!). Og vi har allerede lagt ned mye jobbing, så det er vel kanskje heller ikke så rart at ikke alt er helt på stell....? Jeg må bare huske å minne kursholderen på det samme. Men jeg har i alle fall ikke tenkt å gi meg. Målet er fortsatt at november 2011 er Aron en godkjent terapihund!
18. august 2010
Hverdagslydighet #1
Da var første samlingen i kurset hverdagslydighet unnagjort, Bare 9 ganger igjen.
Tror jeg har havna på riktig kurs i alle fall. Ikke ren konkuranselydighet, men lære tenikker for å ha en velfungerende hund i hverdagen, og så får vi ta det videre derfra.
Første samlingen startet med presentasjon av kurset; Dvs. bare snakking. Så jeg hadde jo ikke tenkt å ha med meg Aron. Men han virket fornøyd med å sitte i buret sitt i bilen, med bakluka oppe, og se på jaktgruppa trene utenfor. Heldigvis. Han hadde jo fort kunne bli helt hyper inni der, og ula som en gal, men han var stille som en mus og fulgte pent med i timen.... Det ble en liten tur før vi dro som plaster på såret.
Kursholderen virket grei nok, ble faktisk positivt overraska. Jeg er egentlig ikke noen fan av sånne hundefolk, men nå er jeg vel en av dem, som stresser av gårde etter jobb for å rekke fram til kurset i tide, mens jeg gulper ned middagen samtidig med at jeg stuper ut døra med en forvirra hund på slep, og sender slengkyss og nattakoser til mann og barn...
i går fikk vi noen nyttige tips om hva som kan fungere og ikke, hva vi skal ha med til neste kurs (N:B: Husk å ta med hunden!). Vi presenterte oss selv, og hunden vår selvsagt, og hva vi ønsker å få ut av huset. Noen gode diskusjoner ble det også. Noe jeg ikke er enig i er at hannhunder ikke kan ha kvinnelige ledere. Altså, det er ikke naturlig for Aron at jeg er sjefen, men har er min, og ham lyder meg, derfor synes jeg det er fullgodt bevis for at kursholderen tar feil.... Får vi håpe...
Men alt i alt virket vi som en samling halvgale, humørfylte hundeeiere, med sånn passe problematiske hunder. Tror dette skal bli bra jeg.
Tror jeg har havna på riktig kurs i alle fall. Ikke ren konkuranselydighet, men lære tenikker for å ha en velfungerende hund i hverdagen, og så får vi ta det videre derfra.
Første samlingen startet med presentasjon av kurset; Dvs. bare snakking. Så jeg hadde jo ikke tenkt å ha med meg Aron. Men han virket fornøyd med å sitte i buret sitt i bilen, med bakluka oppe, og se på jaktgruppa trene utenfor. Heldigvis. Han hadde jo fort kunne bli helt hyper inni der, og ula som en gal, men han var stille som en mus og fulgte pent med i timen.... Det ble en liten tur før vi dro som plaster på såret.
Kursholderen virket grei nok, ble faktisk positivt overraska. Jeg er egentlig ikke noen fan av sånne hundefolk, men nå er jeg vel en av dem, som stresser av gårde etter jobb for å rekke fram til kurset i tide, mens jeg gulper ned middagen samtidig med at jeg stuper ut døra med en forvirra hund på slep, og sender slengkyss og nattakoser til mann og barn...
i går fikk vi noen nyttige tips om hva som kan fungere og ikke, hva vi skal ha med til neste kurs (N:B: Husk å ta med hunden!). Vi presenterte oss selv, og hunden vår selvsagt, og hva vi ønsker å få ut av huset. Noen gode diskusjoner ble det også. Noe jeg ikke er enig i er at hannhunder ikke kan ha kvinnelige ledere. Altså, det er ikke naturlig for Aron at jeg er sjefen, men har er min, og ham lyder meg, derfor synes jeg det er fullgodt bevis for at kursholderen tar feil.... Får vi håpe...
Men alt i alt virket vi som en samling halvgale, humørfylte hundeeiere, med sånn passe problematiske hunder. Tror dette skal bli bra jeg.
15. august 2010
Mer å gjøre...
Sånn ja, nå er høsten kommet og ferien er over. Nå er det jobbing som gjelder og mere til.
Lille jenta mi begynner på skolen om kun tre dager, og vi er alle veldig spente. Selv forbereder jeg meg til å ta imot nye barn i barnehagen på tirsdag, noe som alltid er spennende.
Siste nytt er at jeg skal bli student denne høsten, i alle fall for ca 1,5 mnd da. Se linken her: http://www.umb.no/sevu/artikkel/introduksjonskurs-i-dyreassisterte-intervensjoner-5-stp
Nå skal jeg lære torien for å få Aron til å bli en førsteklasses terapihund. Jeg både gruer og gleder meg. Nå til tirsdag, og 10 uker fremover skal vi på kurs i hverdagslydighet i regi av retrieverklubben. Aron trenger å lære, og jeg må få frisket opp teknikken... Det er jo en stund siden jeg hadde hund sist.
Så det der med at jeg allerede hadde nok å gjøre, det har jeg tydeligvis glemt...
7. august 2010
Late august
Let me enjoy
this late summer of my heart
while the leaves are still green
and I won't look so close
as to see that first tint
of pale yellow slowly creeps in.
I will cease endless running
and then look to the sky
ask the sun to embrace me
and then hope she won't tell
of tomorrows less long than today.
Let me spend just this time
in the slow- cooling glow
of warm afternoon light
and I'd think
I will still have the strenght
for just one more
last fling of my heart.
2. august 2010
Spytt ut og teppeleken
Tror jeg har lært Aron en av de beste komandoene som finnes (og dem er det mange av). Men siden jeg jo da har en hund som tygger, så tygger han jo også ting han ikke skal tygge på; Som leker, gamle tyggiser, steiner, sigarettstumper, tau, båndet sitt, sko, klær, tepper... osv. Allerede etter 5 minutter innenfor vårt hus fire vegger fikk han oppleve at jeg gravde ut forbudte gjenstander fra munnen hans, ikke noe morro for hverken han eller meg. Så han forsto ganske så fort hva jeg mener med spytt ut. Han kan godt være løs når jeg sier dette, og utenfor rekkevidde, men han adlyder som bare det, og jobber beihardt for å kvitte seg med, altså spytte ut, beviset før jeg når han. Heldigvis. Dette ble nyttig en kveldstur jeg hadde nylig, hvor han fant mye matrester i veikanten. Hamburgerrester og chips. Synes ikke han skal spise dette, og sa "Spytt ut". Hunden gjør som han får beskjed om, men ser ulykkelig ut. Heldigvis kan litt tørket lever gjøre han glad igjen, og vi fortsetter turen lykkelig videre.
Det siste store nå er at han har begynt å leke med teppet sitt. Han sover i bur (ett skikkelig svært ett) på natta, og vi fikk med ett fleece- pledd fra tidligere eier. Han har nå fått en god og myk pute i senga si, men har også teppet sitt der. I dag har han dratt det med seg rundt som en sutteklut. Ut på verandaen, legge det pent fra seg, og krype sammen oppå. Litt senere tar han det med inn, krøller det sammen i ett hjørne og bruker det som hodepute. Han hadde det til og med med seg når han skulle spise frokost!! Ha ha ha. Det morsomste var vel når sønnen min skulle rydde. K putter teppet i buret, Aron dra det ut igjen. De holdt vel på i en halvtime.
Nå sover han, Aron altså, innsurret i teppet ( og det har han fikset helt selv) men nesa inn i ett par gamle gummistøvler.
Det siste store nå er at han har begynt å leke med teppet sitt. Han sover i bur (ett skikkelig svært ett) på natta, og vi fikk med ett fleece- pledd fra tidligere eier. Han har nå fått en god og myk pute i senga si, men har også teppet sitt der. I dag har han dratt det med seg rundt som en sutteklut. Ut på verandaen, legge det pent fra seg, og krype sammen oppå. Litt senere tar han det med inn, krøller det sammen i ett hjørne og bruker det som hodepute. Han hadde det til og med med seg når han skulle spise frokost!! Ha ha ha. Det morsomste var vel når sønnen min skulle rydde. K putter teppet i buret, Aron dra det ut igjen. De holdt vel på i en halvtime.
Nå sover han, Aron altså, innsurret i teppet ( og det har han fikset helt selv) men nesa inn i ett par gamle gummistøvler.
29. juli 2010
28. juli 2010
EN HEL MÅNED!
Jepp, det er helt sant. Nå har vi hatt Aron i en måned. Det har jammen gått fort. Og det har gått mye bedre enn forventet, heldigvis. Han har virkelig slått seg til ro nå,, og det er deilig for oss alle, og nå viser han mer av sitt virkelige jeg. Det finnes vel ikke annen måte å beskrive han på enn som en hvit tornardo (misforstå meg rett, han kan ligge i ro også). Han er full av liv, energisk, veldig sosial og leken, og utrolig glad og hengiven.
Han tygger fortsatt på leker eller sko om han kjeder seg litt, men ikke like mye som før. Vi har sørget for at han har sine egne ting tilgjengelig, så vi skal slippe å finne istykkertygde leker som helst burde vært hele.... Det som er merkelig er at han ikke er så interessert i kjøttbein/ tyggebein (trodde jo han var en retriever da), pinner derimot er det beste som finnes, så store som mulig (helst stokker).
Han er veldig god med barna, heldigvis. rolig og tålmodig, og leker gjerne med dem. Jada, jeg vet at jeg ikke kan stole 100% på dette, og jeg lar dem ikke være alene, og vi har regler for barna hva gjelder omgang med hunden (de reglene minner veldig mye om reglene jeg selv vokste opp med...). Aron elsker mat, og barna elsker å mate han. Aron elsker å leke, og barna elsker å leke med han. Aron elsker å bli børstet, og barna elsker å børste han. Aron elsker å bli kost med, og barna simpelthen elsker å kose med han!
Til og med katten Fiffi har falt for Aron sin sjarme. Hun er nok ikke lykkelig, men har helt enkelt akseptert dette. Fra tidligere å ha vært en katt som nesten klorte ut øynene på verdens største rottweiler, er dette en drastisk forandring. Det har faktisk gått så langt at hun hilser på han hver morgen, nese mot nese, og det er katta som som tar initiativet!
Han elsker å gå tur også. Så fort vi tar på skoene danser han rundt i den lille gangen vår så kattematen farer veggimellom. Men han sitter pent når vi tar båndet på, og venter pent til menneskene hans har gått ut først. Høflighet er en dyd, men dette har ikke vi lært han, men du så deilig. Han går pent i bånd også, selv om det sikkert ikke er perfekt. Driver å lære han komandoen fri når han får lov til å snuse rundt i grøfter og lignende, så vi slipper å ha en hund som hele tiden går dit han vil. Det ser ut som om det kan gå bra det også. Det vi virkelig trenger å jobbe med er hvordan han skal oppføre seg når vi møter andre hunder. Da glemmer han alt, og du verden så utrolig sterk denne hunden er når han legger all vekt på frambeina og drar. Har funnet ut at jeg stopper opp, står helt stille, hverken prater med han eller gir fysisk kontakt. Når han har roet seg ned, og jeg merker at energien er dempet (ja, jeg har sett på hundehviskeren) da går vi videre. Dette kan gjenta seg flere ganger på en kort strekning, men det funker. Han får hilse på andre hunder, ikke tro noe annet. Men det er bare deilig å slippe å ha en hylende hund som drar meg overende hver gang vi ser en logrende hale i 100 meters omkrets.... Ja, for Aron hyler faktisk når den hunden han så gjerne vil hilse på bare går rett forbi.
Med mennesker er det annerledes. Hvorfor tror alle at det er greit å bare kaste seg over hunden min? Ja jeg vet han er fin. Aron er faktisk verdens fineste om du spør meg. Med ett godt om mildt uttrykk. Men det er min hund, og når jeg går tur synes jeg det er slitsomt med folk som bokstavelig talt kaster seg over han. I tillegg blir de sure når jeg bare går videre. Jeg sier klart i fra om at de må spørre meg først, og så skal jeg forklare hvorfor. Da får jeg kjeft i stedet. Hva om Aron blir skremt og biter i forsvar? Da hjelper det ikke at han er fin, da er det min skyld. Barn er flinke til å høre etter, men voksne: SKJERP DERE!!
Men nå skal vi kose oss. Blåse opp ett plaskebasseng til barna i hagen, og Aron får en egen vannbalje han kan plaske rundt i..... Hvis jeg da kan få revet de tre bort fra tavlene de tegner på; Det vil si, barna tegner og Aron slikker det av :)
Han tygger fortsatt på leker eller sko om han kjeder seg litt, men ikke like mye som før. Vi har sørget for at han har sine egne ting tilgjengelig, så vi skal slippe å finne istykkertygde leker som helst burde vært hele.... Det som er merkelig er at han ikke er så interessert i kjøttbein/ tyggebein (trodde jo han var en retriever da), pinner derimot er det beste som finnes, så store som mulig (helst stokker).
Han er veldig god med barna, heldigvis. rolig og tålmodig, og leker gjerne med dem. Jada, jeg vet at jeg ikke kan stole 100% på dette, og jeg lar dem ikke være alene, og vi har regler for barna hva gjelder omgang med hunden (de reglene minner veldig mye om reglene jeg selv vokste opp med...). Aron elsker mat, og barna elsker å mate han. Aron elsker å leke, og barna elsker å leke med han. Aron elsker å bli børstet, og barna elsker å børste han. Aron elsker å bli kost med, og barna simpelthen elsker å kose med han!
Til og med katten Fiffi har falt for Aron sin sjarme. Hun er nok ikke lykkelig, men har helt enkelt akseptert dette. Fra tidligere å ha vært en katt som nesten klorte ut øynene på verdens største rottweiler, er dette en drastisk forandring. Det har faktisk gått så langt at hun hilser på han hver morgen, nese mot nese, og det er katta som som tar initiativet!
Han elsker å gå tur også. Så fort vi tar på skoene danser han rundt i den lille gangen vår så kattematen farer veggimellom. Men han sitter pent når vi tar båndet på, og venter pent til menneskene hans har gått ut først. Høflighet er en dyd, men dette har ikke vi lært han, men du så deilig. Han går pent i bånd også, selv om det sikkert ikke er perfekt. Driver å lære han komandoen fri når han får lov til å snuse rundt i grøfter og lignende, så vi slipper å ha en hund som hele tiden går dit han vil. Det ser ut som om det kan gå bra det også. Det vi virkelig trenger å jobbe med er hvordan han skal oppføre seg når vi møter andre hunder. Da glemmer han alt, og du verden så utrolig sterk denne hunden er når han legger all vekt på frambeina og drar. Har funnet ut at jeg stopper opp, står helt stille, hverken prater med han eller gir fysisk kontakt. Når han har roet seg ned, og jeg merker at energien er dempet (ja, jeg har sett på hundehviskeren) da går vi videre. Dette kan gjenta seg flere ganger på en kort strekning, men det funker. Han får hilse på andre hunder, ikke tro noe annet. Men det er bare deilig å slippe å ha en hylende hund som drar meg overende hver gang vi ser en logrende hale i 100 meters omkrets.... Ja, for Aron hyler faktisk når den hunden han så gjerne vil hilse på bare går rett forbi.
Med mennesker er det annerledes. Hvorfor tror alle at det er greit å bare kaste seg over hunden min? Ja jeg vet han er fin. Aron er faktisk verdens fineste om du spør meg. Med ett godt om mildt uttrykk. Men det er min hund, og når jeg går tur synes jeg det er slitsomt med folk som bokstavelig talt kaster seg over han. I tillegg blir de sure når jeg bare går videre. Jeg sier klart i fra om at de må spørre meg først, og så skal jeg forklare hvorfor. Da får jeg kjeft i stedet. Hva om Aron blir skremt og biter i forsvar? Da hjelper det ikke at han er fin, da er det min skyld. Barn er flinke til å høre etter, men voksne: SKJERP DERE!!
Men nå skal vi kose oss. Blåse opp ett plaskebasseng til barna i hagen, og Aron får en egen vannbalje han kan plaske rundt i..... Hvis jeg da kan få revet de tre bort fra tavlene de tegner på; Det vil si, barna tegner og Aron slikker det av :)
19. juli 2010
Tyggedilla
Hva gjør man med en hund som tygger i stykker ting? Det vil si, ikke mine eller sine egne ting, men barnas ting. Aron sniker seg inn på rommene deres, spesielt rommet til datteren min, nasker til en en liten godbit, og løper så lynraskt ut på verandaen klar til å drepe sitt lille bytte....
Det er jo trist for barna mine som mister leksakene sine (selv om jeg jo kan se fordelene med at det blir mindre å rydde opp), for det er virkelig ikke gøy å leke med en barbie dukke uten hode og med en halv fot, eller kjøre med en bil uten tak og bare ett hjul. Jeg tenker på Aron også. Greit nok at han er retriever, og at retrievere er kjent for å ha en matlyst som ikke ligner noe annet (noe han har bevist stemmer), men det er jo ikke bra for magen hans. Har jo ikke så veldig lyst til å bli kjent på kontoret til veterinæren som ho som eier den hunden med alt mulig rart i magen. Han kan jo skade tarmene, og bli forstoppet... Nei huff.
Akkurat nå er jeg helt tom for ideer, men vi skal nok løse dette problemet også, som med alt annet.
Vel, nå skal vi ha "begravelse" for en skilpadde i hardplast som har mistet hodet, og en frosk som måtte amputere begge øynene og bakparten....
Det er jo trist for barna mine som mister leksakene sine (selv om jeg jo kan se fordelene med at det blir mindre å rydde opp), for det er virkelig ikke gøy å leke med en barbie dukke uten hode og med en halv fot, eller kjøre med en bil uten tak og bare ett hjul. Jeg tenker på Aron også. Greit nok at han er retriever, og at retrievere er kjent for å ha en matlyst som ikke ligner noe annet (noe han har bevist stemmer), men det er jo ikke bra for magen hans. Har jo ikke så veldig lyst til å bli kjent på kontoret til veterinæren som ho som eier den hunden med alt mulig rart i magen. Han kan jo skade tarmene, og bli forstoppet... Nei huff.
Akkurat nå er jeg helt tom for ideer, men vi skal nok løse dette problemet også, som med alt annet.
Vel, nå skal vi ha "begravelse" for en skilpadde i hardplast som har mistet hodet, og en frosk som måtte amputere begge øynene og bakparten....
11. juli 2010
Fremskritt... eller...?
Nå har vi hatt Aron i 2 uker, og vi må vel nå kunne si at han, og vi, gjør fremskritt. I skrivende stund ligger han faktisk rett ut på gulvet, ved siden av sønnen min som leker med jernbanen, og sover. Er imponert faktisk. Det er veldig deilig når han kan bli liggende på gulvet når vi går forbi.
Det er vel en liten stund siden han har tygget på noen sko nå (i alle fall 1 eller 2 dager). Men han har fått en ny hobby.... Grave hull i plenen!! Jippi? Not. det er ikke noe gøy når man kommer tuslende bortover det som vanligvis har brukt å være en slett og fin gressplen, og plutselig forsvinner foten ned i ett hull... Og der ligger man langflat på bakken. Skal vel klare å få han til å slutte med det også etterhvert.
Men det er jo ikke bare elendighet da. Han er en kosegris uten like, og veldig sosial. Har også oppdaget at han har ett utrolig tydelig språk (og da tenker jeg ikke på stemmeprakt, selv om han virkelig har bevist at han har en flott, og sterk røst). Her en kveld møtte vi på en kjempe av en hovawart på 20 mnd. De fikk hilse, og det gikk bra. De hilste og snuste som hunder gjør. Aron kommuniserer med det han kan av tegn og signaler, mens den andre egentlig ikke forsto så veldig mye, synes jeg i alle fall. Etter hvert ville han bare ville dominere. Hoffen forsto ikke engang at Aron forsøkte å mildne den andre ved å legge seg på rygg. Har nemlig nettop lest en bok som heter: På talefot med hunden- De dempede signalene, skrevet av Turid Rugaas, og den kan anbefales på det sterkeste. Utrolig lettlest, og veldig lærerik. Jeg kan love at du vil lese hunden din annerledes etter å ha lest denne boka.
I forhold til katten tar det lengre tid. De har faktisk oppholdt seg i samme rom. Aron er veldig interessert, og forsøker å stirre stakkars Fiffi i senk.Fiffi derimot blåser opp pelsen det hun er god for, myser for harde livet, og beveger seg i slowmotion! Jeg har ikke lest noe om kattenes dempede signaler, men jeg tror hun forsøker å si at: "Ligg unna meg,jeg er ingen trussel!" Om hun ikke da får ønsket resultat hveser hun. Lurer på hvor lang tid det faktisk tar før Aron har fått smake de skarpe klørne hennes. (Krysser fingrene for det ikke skal skje.)
Men nå er det ferie, og den skal nytes. Nå skal det bli late dager, med mange, og lange turer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)