Ja da har det vært tirsdag igjen da, og en ny runde på "hundeskolen" som barna kaller det. Vi har jobbet hardt og mye denne uken, og jeg så virkelig fram til å dra dit denne gangen og vise fremskrittene vi faktisk har gjort. Men hva skjedde så fort jeg fikk dette dyret mitt ut av bilen? Jo...... Bjeff bjeff, og uling så det holdt. Men jeg klarte å avspore han litt mer denne gangen.
Vi kom en halvtime for tidlig så vi kunne gå en tur, og snuse rundt på treningsområdet, for å avklimatisere litt. Og det funket til en viss grad. Men treneren tror ikke jeg har jobbet hjemme, det er jeg sikker på.
Denne gangen skulle vi sitte i ring (jeg hadde glemt campingstol, eller lignende, og fikk høre , under offentlig "avstraffelse" at den er obligatorisk. Heldigvis fikk jeg låne en av hjelpetreneren). Vi skulle øve på passivitetstrening tror jeg, men jeg er ikke sikker, for hver gang han forklarte hva som skulle skje, begynte Aron å ule.... Begynner nesten å tro at det er denne mannen som Aron reagerer på og ikke de andre hundene, eller så snapper han opp at jeg er litt irritert på denne mannen, og slipper det ut på den måten, eller så vil han bare veldig gjerne snuse på alle og leke, leke, leke... Mest sannsynlig er det det siste alternativet.
I alle fall, vi skulle gå gjennom ringen av hunder og eiere, forbi to stykker, og så inn gjennom ringen igjen tilbake til plassen vår. Vi kan vel si det sånn at det ikke funket så bra. Ikke engang med lekre skinkebiter som lokkemat. Der hvor de andre ble møtt av kommentarer, veiledning og ros, ble jeg møtt av total stillhet... Da blir jeg sur. Jeg har jo tross alt betalt for at de skal veilede meg, og komme med tips, ikke sant?
Neste øvelse var at vi skulle gå rundt hele sirkelen. Denne gangen funket det faktisk litt bedre. SEIER!!!! Noen av de andre kursdeltakerene sa at de så forandring på hunden! SEIER igjen!!
Etter dette var det å sette hundene i bilene, og tid for kommentarer og spørsmål. Denne gangen spurte jeg om konkrete tips til hvordan få Aron til å slutte å spise opp barnas leker, men fikk til svar at det kommer aldri til å skje. Har han spist noe en gang, vil han alltid gjøre det. Lær barna å rydde, og steng dørene til romma deres var konklusjonen. Da sprakk det for meg. Jeg har jo hatt hund før, og han klarte jo slutte med dette, så Aron er ikke noe spesielt særtilfelle etter min mening. Det ble derfor en offentlig overhøvling av denne herremannen, og jeg ber han tie stille og høre etter hva jeg spør om , og gi meg ett ordentlig svar. Denne gangen ble jeg møtt av stillhet, og ett unnvikende blikk. Hjelpetreneren gjemte seg bak capsen sin og flira, jeg tar det som at han lo av den andre gubben og ikke meg. Fler av kursdeltakerene kom til meg senere med tips til hva de har gjort med tilsvarende problemer med andre hunder. Så det finnes heldigvis moralsk støtte. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; Hundefolk er rare.
Etter kurset fikk jeg en prat med hjelpetreneren, og han sa at om jeg fortsetter som jeg gjør nå, med ett tonn av tålmodighet, og ståpå vilje, så vil jeg komme i mål. Takk til deg, Det var bare det jeg trengte å høre, at det finnes lys i tunnellen.
Så, om det sitter en kursholder og leser dette; Vær så snill, snakk med deltakerene med respekt, ikke føys de av gårde med overlegne kommentarer, og gi litt personlig veiledning. Da får du fornøyde klienter, som mer enn gjerne kommer tilbake. I dette tilfellet fortsetter jeg bare fordi jeg tror Aron har godt av å komme ut blandt andre folk og hunder.
Har faktisk hatt Aron i 2 mnd nå, og jeg synes selv at det går litt bedre nå enn for 4 uker siden. Det er to skritt fram, og ti tilbake, men vi gir oss ikke ennå.
Her er 30- liters dunken full. Nå er det bare å begynne å plukke i kjeler og bæreposer. 
Aron var også med. Ivrigst var han i haugen med plommer som ikke skulle tas vare på. De luktet nok veldig godt syntes han, for hunden trengte en real vask etter å ha rullet seg i dem...
