Det vanskelige valget

Det er ikke alltid lett når "jeg vil", eller "jeg vil ikke" vinner over fornuften.

Jeg har fått kjenne på den følelsen de siste 5 månedene.

Hva gjelder min vakre, hvite tornardo.

Hjertet sier "Jeg vil ha han!".

Fornuften sier: "Han vil få det bedre!".

Hva gjør man da?

Jeg valgte å tenke, både lenge og vel. Diskutere med mannen min, prøve litt til, observere, gråte, prøve litt mer, og så innse at jo, han fortjener å ha det hundre prosent bra.

Han har ikke hatt det vondt.

Han er meget høyt elsket!

Men han trenger å kunne slappe av uten lekende barn som maser rundt ham.

Han elsker barn, men kanskje i litt mindre doser om gangen.

Han fortjener ett fang å sitte på,

en armkrok å ligge i, ett fang å hvile hodet på, uten at barna skal klatre over ham, eller mase på mamma og pappa....

Jeg tror vi har funnet dette hjemmet nå.

Han skal flytte langt bort.

Til ei herlig dame som vil elske ham som han erY.

Som vil ta ham med på fine opplevelser.

Som lar han få være seg selv, med de nykkene han har,

som gir han all den hvilen og treningen han trenger.

Denne gangen vant fornuften, godt blandet med hjertet; Som ønsker de begge to det aller beste.

Kommer til å savne deg, lille venn Y

    Gotteriogsann Y

Skogtur og gjørmebad

Hadde en kjempekoselig tur, i lysløpa i Sarpsborg, sammen med min kjære lillesøster for en tid tilbake.

Været var fint, og vi fant solnedgangen på en utkikksplass.

Det er koselig å kunne gå slik, og bare prate, prate og prate, og helt glemme tid og sted.

Men stakkars Aron ble visst litt sliten og tørst.

Fant vann til ham, men det ville han ikke ha.

Neida.

Men å kjøle seg ned i søle var ett så mye bedre alternativ for denne firbeinte krabaten.

Har du noen gang sett en golden med svarte sokker?

Vel det har jeg, og det så mere ut som om han ikke hadde ben i det hele tatt.

Han fikk en liten svømmetur før han ble sluppet inn i bilen, for å skylde av den værste søla.

    Gotteriogsann Y





Krav om ormekur

Det er sommer, det er sol, og det er snart ferie. Det skal bli deilig.

Men det har dessverre blitt sånn at skal vi ha med Aron på tur til Sverige, må vi sette han på ormekur før vi tar han med over grensa til Norge igjen.

Nå er jo ikke dette unikt for Aron, Men alle hunder og katter som bor i Norge, og som ferdes over grensa til våre kjære naboer.

Ormekuren i seg selv er ikke noe problem, den fåes kjøpt reseptfritt i alle apotekene i sverige og Norge.

Grunnen er ikke like morsom.

Desember i 2010 ble det påvist revens dvergbendelorm på en rev i Uddevalla, og det er ikke så langt fra Norge.

Denne bendelormen er smittsom, den er ikke farlig for hund og katt, men den kan forårsake svært alvorlig sykdom hos mennesker.

Forskriften om ormekur er innført som ett tiltak for å hindre at parasitten spres i Norge.

Behandlingen skal skje i løpet av 48 timer før innreise til Norge.

Husk også å plukke opp etter hunden din i tre dager etter behandling.

Vi som hundeeiere må ta dette alvorlig. Vi har selv ansvar for å finne denne informasjonen og følge forskriftene, så derfor håper jeg at jeg har hjulpet noen på veien her.

Mer informasjon finner dere på mattilsynet sine hjemmesider.

Så god ferie til dere alle, både to- og firbeinte! 

    Gotteriogsann Y

Ukas fangst

Her om dagen, når Aron hadde vært hjemme alene i 1 time glemte jeg å låse døra inn til E sitt soverom.

Jepp, døra MÅ låses. Det fant vi fort ut.

Dette er det eneste rommet Aron virkelig ikke klarer å holde seg unna.

Fristelsene er rett og slett for mange.

Ett uendelig hav av fristende Bratz, My little pony, Barbie og jeg vet ikke hva.

I alle fal... Når vi kom hjem ble vi møtt av dette synet:

Små, pent opptygde, ugjenkjennelige plastikkbiter utover gulvet.

Føler meg litt rådvill akkurat nå. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre og mene, men dette begynner jeg å bli veldig lei. Liker ikke å måtte leve med låste og stengte dører.



Arons bytte...

Jeg velger å tro at det finnes en løsning på dette.

At han snart vil finne roen, helt dypt der inne, og bare være fornøyd.

Livet, liksom... Herlig!

Jeg er tilbake, etter en lang og deilig påskeferie.

Jeg har jobbet i to uker, men har allikevel valgt å ta en litt lenger bloggeferie, og det var egentlig veldig deilig.

Utrolig hvor avhengighetsskapende dette her egentlig er...

Så, hva har jeg egentlig gjort i påsken?
 Dagene har vært så lange, deilige og varme at de nesten flyter sammen til enseste stor velferdsboble. Men her kommer i alle fall ett lite utdrag;

- En tur på hytta med familien, hvor vi rakk å grille, bli solbrente, gå laaaaang tur, nesten bade(!) og forsøke å lære Aron gleden ved å være i vann. Turen gikk nemlig til feriestedets lokale strand, og temperaturen måtte jo testes, av med sko og sokker og ut med "tottene" i vannet, med Aron på slep. Han kan godt dykke etter skjell på bunn (les stikke hodet helt under vann), men å legge på svøm etter en fristende pinne som dupper i vannskorpa der ute? Nei, det kan vi bare glemme. Denne karen står på land og venter på at godbiten kommer til han.

Sånn er det med den saken.

- Tok en tur til mamma, hvor vi traff nesten de samme menneskene som på hytta dagen før. Spiste god mat, og ble heldigvis ikke like solbrente.

-Gikk mere turer, gjerne på kvelden i den svale lufta. Har da nesten tråkka på ett pinnsvin, og kræsja med en flaggermus! Skikkelig dyreliv natterstid i Østfold.

- Ellers har vi sovet lenge, lest en god bok, lekt meg litt med ett fotoredigeringsprogram, satt opp trampolina, hoppet i trampolina til jeg fikk latterkrampe og barna bestemt gav meg beskjed om å gå ut så de fikk hoppe i fred (!), og nydt synet av blomster som spirer og gror.

-Tok med barna på monstertruckshow på fredag, og det var stor stas. Store biler, raske motorsykler, flammer, popcorn og brus, knuste biler og stor underholdningsverdi for de som liker det.

Nå nyter jeg lyse morgener, lyse kvelder, og sol som varmer. Alt blir liksom lysere og lettere.

Jeg nyter livet!



Kan det kalles for.......

...Omvendt lokking?

Aron (og da mener jeg oss tobeinte i huset) har hatt litt problemer med at han angriper godbiter og mat, som er tiltenkt han, og som vi har i hendene. Det er glefs og jafs, og plutselig er alt borte. 

Liker ikke dette siden jeg ikke har sagt versågod, og jeg har veldig lyst til å beholde fingrene mine hele, og aller helst sittende fast på min hånd. Tenker også på barna, og at de skal være trygge. Har jo sett hvordan de liksom i skjul forer hunden (tror de) ved matbordet, selv om det ikke er lov.

Først lærte jeg Aron å sitte og vente på værsågod, før han fikk godbiten, men han var fortsatt veldig rask og glupsk, og situasjonen føltes enda ikke helt bra.

Har en stund nå fått han til å sitte, han ser godbiten, men får den ikke før han er rolig og ser litt bort.

Nå tar han imot forsiktig og alles hender er trygge. Her kom også klikkeren fint inn i bildet. Har ikke angret på at vi kjøpte den, gitt.

Har tidligere nevnt problemer med spisingen hans i denne bloggen, og har vel ved ett par anledninger jublet HURRA litt for tidlig. Men nå får han både tørrfor og kjøttmat, og det ser virkelig ut til å fungere bra. Vi har begynt å kjøpe VOM hundefor, og det har virkelig satt fart på matlysten hans. Over tørrforet heller jeg en teskje med selolje om dagen. Det skal visst bedre pelskvaliteten, og til en viss grad hindre røyting. Pelsen hans er blitt bedre. Litt fetere, og blankere, og mykere. Om han røyter mindre nå er litt vanskelig å si, siden det nå er røytetid, men vi tror vi har kunnet merke litt bedring (hybelkaninene er ikke fult like store som før,og de vokser ikke like fort).

Det blir jo mye børsting for tiden. Står ute i hagen i en vill sky av hvitt hundehår som føyker rundt omkring. Rene snøstormen. Men dette er jo litt gjenbruk også, for har sett noen småfugler med noen rare barter her i det siste.....

Ikke noe er ett sikrere vårtegn enn fuglesang, sommerfugler og hestehov.

....

Nå gjenstår det bare at noen glupe hoder klarer å finne opp allergivennlig pollen også!

Dog diary vs. Cat diary

Det er vel ingen nyhet at katter og hunder har forskjellig syn på familielivet, eller rett og slett alt her i livet.

Mens hunder synes å bli lykkelig for det meste, og alltid vil være med, har katter en alldeles for stor tendens til å ha en meget overlegen holdning til det meste.

Det skulle kunne være interessant å vite hva de tenker iblant....

Kunne lese tankene deres, eller forstå hva ett voff, og ett mjau faktisk betyr.

Fant en link, her, hvor dere kan lese ett utdrag fra både en hunds og en katts dagbok.

God lesning!

Høyre, venstre

En ny vår, og nye muligheter venter.

Aron har bydt på mange utfordringer den tiden vi har hatt han, noen lettere å hanskes med enn andre, det skal jeg ærlig innrømme. Men vi gir ikke opp så lett. Med våren og snøsmelting melder deg seg nytt pågangsmot, lysere kvelder, og større bevegelsesfrihet (for meg, ikke Aron, siden all isen smelter...). Nå skal det trenes, både han og meg selv skal trimmes og luftes. Jeg har som nevnt tidligere kjøpt en klikker, og vi har så smått begynt å trene med denne. Han forsto veldig fort konseptet med at med klikket kommer det også en liten godbit. Enn så lenge har vi bare forsøkt dette inne, i ett litt stille og beskyttet miljø, uten altfor mange distraksjoner.

Men nå tror jeg virkelig vi er klare for å ta dette med oss utendørs.

Her blir det kontakttrening.

Vi har litt problemer med kontakt med Aron når vi går tur. Da kobler han ut alt annet, og tusler rundt i sin egen lille boble. Målet er at han skal like å ha kontakt med meg på tur, for det kan jo faktisk lønne seg. (Ja, jeg tenkte på godbitene igjen her,ja...)

Mål nummer to er å lære Aron kommandoene høyre og venstre. Jeg begynner å leke med tanken på å kjøpe en sele til han, og ett fleksibelt koppel, så burde vi jo være klare for turtid med båndtvang.

Dette gjør det lettere for meg å gå i skogen. Jeg får jo litt gratis drahjelp,uten at skuldrene bliir røsket ut av ledd, jeg kan hjelpe barna mine uten å miste båndet jeg har Aron i (snakker av erfaring her), og jeg kan gå med staver!

Da må jo Aron kunne høyre og venstre slik at han vet hvor vi skal gå.

Kom akkurat på at vi kan bruke klikkeren på å øve inn dette også. Jeg gir kommandoene på våre vanlige turer, og når han går i riktig retning, blir det både "klikk" og godbit.
Så om du skulle gå forbi en hvit hund med eier som roper høyre eller venstre, og overstrømmende roser hunden forhver minste lille sving i riktig retning.... Ja, da er det meg :)

Det er kanskje ikke så mange målene jeg har satt meg opp for treningen med han. Men jeg har dårlig erfaring med at jeg vil for mye, og så mister jeg lysten til å gjøre noe. Så da synes jeg det faktisk er bedre å begynne i det enkle, og heller mestre oppgavene jeg gir oss.

Shopping, trening og terapi

Har vært på shopping i dag. E skulle i bursdag, og da trengte ho jo en bursdagsgave. Jeg stapper barn og meg selv inn i bilen og kjører av gårde. Bursdagsgaven var lett å handle, det er egentlig veldig enkelt å handle inn til jenter synes jeg. Barna ville leke litt på lekelandet på senteret, og jeg kunne titte i butikker. Kremmerhuset er en av mine favoritt butikker, så turen gikk strake veien dit. Der fant jeg denne fine boksen.

Nå står den på skapet i gangen, og har blitt fin oppbevaring til sminke. Jippi!

Ellers har jeg kjøpt inn ett refleksdekken til han. I fargen orange. Jeg oppdaget nemlig i vinter at han forsvant i snøen, midt på dagen, selv med ett gult dekken, så nå har han fått ett orange ett. Det burde synes litt bedre på lang avstand synes jeg. Jeg har også kjøpt en klikker. Nå skal jeg bli flink med Aron igjen, det fortjener han. Nå skal han få bruke huet. Han liker å jobbe, og han liker å jobbe fort. Han lærer fort også, så jeg tror at dette skal bli bra. Egentlig hadde jeg jo en drøm om å kunne bruke Aron som terapihund. Men jeg skal ærlig innrømme at der har jeg nok valgt feil hund. Han er supersosial, og veldig kosete, men han har bare ikke den roen, og troen på seg selv som en terapihund skal ha. Han klarer heller ikke alltid å takle nye settinger så godt. Han blir så ivrig og gira at han bjeffer og maser, og da har han ingen terapeutisk virkning, snarere det motsatte. På Antrozoologisenteret, ved Universitetet i Ås, anbefalte de å ikke trene med klikker på terapihunder, siden hundene blir så giret av det. Men, jeg velger heller å fokusere på det Aron har behov for, og jeg både tror og håper at dette kan være enn veldig god løsning. Han får være terapihund her hjemme. Her har han en funksjon, her hører han til. Han er trøst for barna når de er lei seg, han lytter til  E når hun øver seg på å lese, han ligger med hodet i fanget på K-E når han hvisker hemligheter, han er med og synger nattasanger for barna når de legger seg, han får oss med ut på tur, både mange og lange, og han ligger på føttene mine når jeg strikker. Er ikke det terapihund nok, så vet ikke jeg.

Vakringen vår!

Rare pølser...

Vi har jo hatt barneselskap i huset, og det ble litt pølserester. Tenkte at Aron skulle få nyte godt av dette, men han forsto ikke helt poenget med en hel pølse. Han gikk i stedet med den som en smokk i munnen.... Etterc a 20 minutter gikk det opp for han at denne lille leksaken, som luktet nydelig forresten, faktisk gikk an å spise!

"Hmm..... Skeptisk...."

Nam nam!

Som hund og katt

Forholdet mellom hund og katt har det blitt sagt mye om, og det kan sikkert sies enda mer om deres merkelige forhold. Her kommer i alle fall mitt bidrag:

Vi har jo som nevnt tidligere katten Fiffi, og hunden Aron. Vi fikk Fiffi først, og man kan jo spørre seg selv hvor fornuftig det egentlig er å skaffe seg en hund når man allerede har en voksen katt i huset, som man vet at ikke tåler katter. Fiffi forsøkte nemlig å angripe en monsterstor rottweiler en gang, det var bare vindusglasset som reddet hunden fra dens grusomme skjebne....
Så med dette i bakhodet, tok vi med oss Aron hjem. Fiffi fikk fast bopel i vindfanget, og vi stenger døren bak oss. En glassdør, så den første måneden sto de der og stirret på hverandre. Fiffi inbilte seg selv at hun var en løve på jakt, mens Aron var heller overivrig etter å rundslikke denne langhårede, fresende, fristende lille leksaken.
Etter som dagene har gått, har også forholdet mellom disse to dyrene utviklet seg. Heldigvis i en positiv retning. Om katten er ute, og hunden inne, står hunden og uler til katten slippes inn. De skal da hilse på hverandre, og så må Aron følge Fiffi frem til døren ut til gangen, hvor hun har mat og seng. Her er det mer snusing på gang.
Om fiffi sover i gangen når Aron skal ut på tur, må hun snuse han adjø, om fiffi er ute når vi går tur, går hun sammen med oss.
Vi har tilogmed klart å ha fred i stua med begge til stede. Hund sovende på gulvet, under føttene mine, katt sovende i sofaen, tett ved min side. Da skjer det som er litt rart.... Fiffi våkner, titter på meg med tilfredshet, eller overlegenhet om du vil (kommer helt an på om du liker katter eller ikke), i blikket, strekker seg litt, titter ned på Aron som utrolig nok fortsatt sover (!), og bestemmer seg så for å gå ned av sofaen. Det i seg selv er jo egentlig ikke så merkelig. Det hun faktisk gjør er at hun går ned og setter seg på den sovende hunden, på hodet hans! Og der sitter hun, som den største selvfølge, og troner. Med enda mer tilfredshet (om mulig) i blikket. Hun ble faktisk værende på samme plassen i 5 minutter. 5 laaaaaaaange minutter om vi skal se det fra Arons synspunkt. Han leet ikke en muskel, tror ikke han blunket en gang.

Vi vet ikke helt hva som skjedde, men om vi skal overtolke situasjonen kan vi jo velge å tro at dette handlet om rang, og en gang for alle avgjøre hvem som virkelig er sjefen i dette huset.
I dag er alt som vanlig, katten er like overlegen, og tillater audiens når hun selv føler for det, hunden er like oversosial og smiskende, og elsker å lukte katten i baken!

En god helg

Det har vært en riktig så god helg for oss godteriogsånn’er.
På lørdag fikk jeg endelig testet de nye skiene mine. Jeg fikk nemlig en skipakke av min kjære til jul, og så har jeg vært litt treg med å handle, men nå var det endelig tid for tur, sammen med barna. Vi skulle egentlig bare en kort tur. Og da er det viktig å poengtere at dette var min første skitur på 13 år. Om man skal telle frivillig skitur, tror jeg vi må telle enda lenger tilbake…. Men det var en liten avsporing…. En liten tur skulle vi ta, på jordet. Våren valgte jo å stikke innom på en liten snarvisitt her i østfold, så mye av snøen hadde rukket å smelte. Men vi gikk, på skara, barna og jeg. Gled nedover den lange, slakke bakken. Noen korte sekunder angret jeg , uff jeg kunne jo fått noen fine smykker i stedet. Men når jeg så de store smilene i barnas ansikter var det virkelig verdt det. Og tenk så slitsomt det hadde vært for meg om jeg hadde måttet vasse i denne snøen til fots, nei dette var mye bedre.


Råde Kirke



Nå har det seg sånn at når man står nede på dette jordet kan man se kirken ett stykke unna, og barna var helt overbeviste om at dit skulle vi gå. Og hvordan kunne jeg nekte dem den gleden. Været var fint, sola varmet, snøen gnistret og alle var glade. Vi la i vei, satte oss delmål, og vant gull hver gang! Jippi! Det vi ikke tekte på var at det jo blir noen omveier når man kjører på jordene, for det er litt kronglete å forsere steingjerder med ski på beina. Etter en time tror jeg egentlig barna var mette av friluftslivet for de begynte å falle som fluer. Heroisk som jeg er, må jeg jo hjelpe dem, men hva skjer da? Jo jeg ramler også!! Rett i bakken , uten forvarsel. Var egentlig litt deilig å ligge der,, så hvorfor ikke gjøre det som faller seg naturlig, å ta seg en pust i bakken når vi alle allikevel har rompa nedpå snøen? Lurer egentlig på hvorfor jeg alltid ramler når jeg står stille? Alle andre som jeg kjenner faller alltid mens de er i bevegelse med ski på beina, men ikke jeg. Kanskje jeg står stille feil?

Vel framme ved målet var vi så late at vi ringte etter min kjære for å bli henta. Veldig snill er han.

I går hadde jeg en herlig tur i skogen sammen med ei god venninne, og våre goldener. Turen var ikke lang, men vi var borte lenge. Det er jo så mange stammer og stubber man kan slenge stumpen ned på…. Praten gikk, latteren satt løst og hundene løp. En time i skogen gjør alltid underverker, men når man deler den stunden med en god venn, og kan snakke om alt som finnes mellom himmel og jord blir den mye bedre. Tror Aron var fornøyd også. Endelig fikk han leke med en hund som leker på samme måten som han. Og han trengte virkelig denne løpeturen, etter mange korte turer og luftinger i hagen (det er jo på grunn av isete føre).
Og det gjorde jo ikke så vondt å komme hjem til ferdigstekte pannekakevafler til middag heller!

Hjertesukk

La meg bare si det slik at kombinasjonen med hvit hund, sørpete snø, regn og jord ikke akkurat er den beste.
Det er skikkelig glasert alt som fins av veier omkring her. Og lufteturer må planlegges godt. Derfor blir det noen runder i hagen i bånd. Der har jo Aron rikelig tilgang til de tidligere nevnte “ingrediensene”…. Aron er ikke lenger hvit, men gusjebrun- grå. Høres det lekkert ut? jeg kan love at det er det ikke….

…. Ønsker jeg hadde vaskerom med egen inngang, og dusj!

Sjekk stilen!

Jeg må bare si, Aron har en helt fantastisk stil når han ligger på gulvet og koser seg, spiser på noe hemmelig og ulovlig, sover eller kjeder seg. Ligger sånn ute i snøen også. Det ser helt forferdelig ut. Men jeg trøster meg med at det umulig kan være spor av HD i denne hofta her...

Pinnespising og hekketrimming!

At Aron elsker pinner er ingen ukjent påstand. At han også er er ganske så effektiv flisemaskin tror jeg også har blitt nevnt tidligere. Men at han brukes som hekktrimmer er vel en ny nyhet. Men det stemmer faktisk. Aron har nemlig stått ute i bånd ganske så lenge i dag. Mannen min og pappa har nemlig lagt parkett i ett nytt rom i huset (det ble utrolig fint!), og en nysjerrig, røytende hund sto ikke øverst på ønskelisten deres, over frivillig hjelp. Tror nok Aron kjedet seg etter hvert, for jeg oppdaget gjennom kjøkkenvinduet at det lå små kvister strødd utover det hele. En rask tur ut bekreftet mistanken… Aron hadde bestemt seg for å drepe hekken. Den har fått en fin “stuss” på enden (sikkert fordi han vil gjøre inngangen inn under verandaen bedre tilgjengelig).

 

Her ser dere resultatet:

 

Huff!

Leste i f-b.no om denne hendelsen. Håper hunden blir funnet, og blir tatt hånd om på riktig måte. Håper at mannen som ble bitt blir fort bra, og håper ikke noen andre ikke er blitt skadet

Hvorfor er det sånn?

Som hundeeier dukker det jo opp både ventede og uventede situasjoner. Og noen ganger blir jeg bare stående og tenke: “Hva hendete nå, egentlig?”, “Hvorfor gjør han sånn tro?” eller “Hvorfor blir det sånn her, og ikke sånn jeg trodde det skulle bli?”.
For å vise hva jeg mener kommer jeg her med ett lite utvalg:

 Hvorfor synes Aron det er mer spennende å snuse i bakken når vi går tur, enn å se på meg eller naturen omkring oss?
Svaret gir seg jo selv, egentlig. Her er det jo snakk om multi- tasking på høyt nivå. Aron kan faktisk gå tur, se i bakken, snuse og tisse samtidig! Det kan vel kanskje sies å være hundenes variant av å sitte på do og lese avisa…? Og jeg tror jeg ennå har til gode å møte en hund som nyter utsikten på samme måte som meg. Om Aron skulle nyte utsikten på en skogtur, må det vel være fordi han ser uendelige muligheter til å markere. men litt oppmerksomhet er vel ikke for mye forlangt, eller krever jeg for mye? 

Hvorfor vil han ikke spise den gode, dyre hundematen jeg kjøper til han, men heller tygge i seg brødsmuler, inntørkede druer, og harde osteskorper?
Her under ligger også spørsmålet om hvorfor det er mer spennende i bite i stykker en isboks, i stedet for å bruke tid og tenner på de pedagogisk stimulerende hundelekene? Vel, når jeg tenker meg om må det vel være fordi at isboksen lukter jo is, og de andre matvarene jeg nevnte er menneskemat, derfor blir det jo også mer interessant, tror jeg da… Is er menneskemat, og dermed er isboksen mer spennende. Det trenger jo ikke være en isboks heller. Det kan godt være en smørboks, youghurtbeger… You name it… Disse boksene kan jo også bites i stykker i løpet av 5 – 15 minutter, og så lager den jo så fin lyd mens arbeidet pågår. Og det finnes jo ingen finere takk til eieren enn å strø disse små plastbitene rundt om i hele huset på rekordtid, slik at det tar en halv evighet å finne alt sammen igjen…

Hvorfor må han absolutt slikke på klosaksa når jeg skal klippe klørne hans? (Har tilsvarende problem når jeg skal trimme pelsen mellom tredeputene)
For det første så kan han jo ikke klare å ligge stille. Her skal det sprelles, krypes og rulles rundt. Og for det andre så er jo denne snuta konstant i veien. Selv om han får snuse på “verktøyet” på forhånd hjelper det ikke. Alt blir jo mye mer spennende i matmors hender… Er livredd for å klippe han i tunga.

Hvorfor er det sånn, egentlig?

Snø er gøy!

Late juledager

Det er deilig med juleferie. Endelig kan jeg bruke tid på familie, og bare være til. Det har vært litt stress også, for jeg vil jo rekke alt. Men, det som ikke blir gjort, blir ikke gjort, jula kommer uansett, så det er bare å innse det. Og jul ble det i huset i år også. Treet ble pyntet, kaker ble bakt, julemiddagen ble vellykket i år også, og hva mer kan man ønske da? Julefeiringa startet vi med Tre nøtter til Askepott, det er jo en selvfølge. Så bar det ut på tur for både to- og firbeinte. Utrolig delig. Vel inne ventet en varm dusj, trodde vi… Men den gang ei. Der var bare kaldt vann! Vet ikke helt hva som har skjedd, men vi har varmt vann igjen nå. Dette blir den julen vi alle husker; Husker dere den julen vi måtte bade i kaldt vann? Det var kaldt det! og så ler vi… Ha ha ha.

Tror Aron har kost seg også. Han har stresset litt rundt i huset, men nå begynner han å venne seg til det. Lange turer har han i alle fall fått. Lange løpeturer. Rett nedenfor feltet her hvor vi bor er det ett stort jorde hvor han har fått løpe løs. Det er tror jeg han synes er deilig. Løpe i nesten 30 cm dyp puddersnø krever sin mann… Hund… Vi har truffet noen hunder å leke med også; Bella, en 5 måneder gammel kongepuddel, og Marthe, en 1,5 år gammel airdale terrier. Mye lek og morro, og det var deilig å endelig se Aron som den hunden han skal være, fri og sorgfri, og sosial med andre hunder.


Staselig kar på tur i mørket.





Tok en liten tur i dag også, midt i blåtimen. Ganske så fint egentlig. Stille og rolig. Jeg var litt spent på om han skulle være interessert i å holde følge med meg i dag, siden det ikke var flere hunder der, men jeg tok sjangsen ,og slapp han løs. Hva gjorde han da…. ? Strake veien opp i hagene langs veien. Dumme hund (men sånn sier jeg jo egentlig ikke). Jeg skal innrømme at jeg ble sint, men tror jeg klarte å holde meg i skinnet. Ropte og plystret til ingen nytte. Så der gikk jeg da, i ensom majestet og plystret og klovnet det jeg orket, for at tornardoen skulle fatte interesse for meg og ikke hva annet det var han syntes var så spennende langt der borte. Av erfaring vet jeg at ddet ikke er noen vits i å løpe etter, for da forsvinner han jo bare enda lenger. Etter mye om og men kom han heldigvis tilbake, og holdt seg nær meg resten av tiden. Nå ligger han i sin fulle lengde å sover forran peisen.

Fortsatt god jul til dere alle fra Aron og meg! 



Her er det deilig å løpe fritt. Bildet ble også ganske så bra med tanke på at jeg tok det med mobilkamera.



Matnasking og spisevegring

Har skrevet tidligere at jeg nok har løst problemet med at Aron ikke spiser. Tror nok at jeg ropte hurra for tidlig der gitt…. Det funka faktisk greit en stund, men så begynte det igjen. Når han fikk mat, sto han bare der og stirret på skåla, snuste litt på maten, sukket, snudde ryggen til og gikk sin vei. Det er jo ikke akkurat en slik oppførsel man venter av en retriever når det er mat i nærheten. Men sånn er altså min Aron. I alle fall når det dreier seg om hundemat. All slags annen mat skal slukes først og smakes på etterpå. han støvsuger gulvet etter smuler. Og av en eller annen grunn klarer denne store hunden å smyge seg stille, så stille, inn under bordet når vi spiser, at jeg ikke merker noen ting. Der ligger han klar til å fange det som måtte finne på å falle. Maten rekker ikke engang å lande før den er borte.

"Jeg tigger ikke... Det bare ser sånn ut..."

Nå har han til og med begynt å stjele matrester. Fant han med hodet dypt nede i søppeldunken her om dagen, hvor han sto og slikket i seg noen rester fra barnas havregrøt- frokost. Han har også hentet seg brødskalker på benken. For ikke å snakke om skorper etter sønnens frokost. Nugattiskorper er de beste. Han sniker seg inn på den intetanende asjetten, og hypnotiserer maten til å hoppe inn i munnen. Har en liten mistanke om at han nok har en liten medskyldig i K.E. som egentlig ikke gidder å spise opp skorpene, for det er nemlig så kjedelig. Da er det jo faktisk bedre og gi dem til Aron, for så å si at han har spist de opp selv. Denne hunden er faktisk besatt av brød. Brød er det beste han vet. Han gjør hva som helst for en brødbit…. Til og med gå pent i bånd…. (Jeg lyver ikke. Testet det ut i går hvor jeg gikk med en brødskive i hånda, og hunden glemte helt å snuse på bakken – HELE VEIEN!)
Men han kan jo ikke leve på brødrester. Så, etter å ha “klaget” til veterinæren, fikk jeg med meg noen småposer med ett annnet hundefor. Han gikk helt bananas når han fikk smake dette gode, nye, og sorgen var stor når han måtte ta til takke med sitt kjedelige gamle for igjen. Hun mente det også kunne ha noe å gjøre med størrelsen på bitene. For dette nye foret vi testet ut hadde mye mindre biter, det gamle gidder han ikke tygge, og de bitene er store. I dag gadd jeg ikke mer. Det er ikke noe gøy å komme hjem fra jobb, og se at Aron ikke har rørt maten sin i det hele tatt. Kjøpte nytt for (det samme som vi fikk prøve på), og blandet dette med gammelt for til middagen hans. Det er veldig lenge siden han har spist så bra. Men ved nærmere ettersyn hadde han bare plukket ut de nye forbitene, det gamle ligger fortsatt igjen i skåla.
Får håpe at det blir bra nå. At han endelig kan spsise mat. Ja, sin egen mat, altså.