I går skrev jeg så vidt om å redde salamandere ut fra grådige barnehender.
La meg få utdype her.
I barnehgaen der jeg jobber har vi ett litt fuktig skogsområde, innenfor gjerdet. Utenfor barnehagen ligger det en liten dam (inngjerdet slik at ingen faller uti den).
Barn er som barn flest, og leker ikke alltid i sandkassa. Det er jo mye morsommere å rote rundt i høyt gress, grave i jord i stedet for sand, knekke grener fra trærne for å bruke dem som økser slik at de kan hugge trærne... Eller bare partere en mark....
I alle fall, her finner de også slike små kamerater.
Sist gang fant de to samtidig.
Nå er ikke amfibier og krypdyr min aller største favoritt (for å si det mildt).
Mang en gang har jeg hoppet himmelhøyt, skreket og løpt av gårde når barna har vist fram "skattene" sine.
Her hjemme vrenger jeg bukslommene til minstemann i frykt for at det skal velte ut marker og lignende.
For ett år siden, en onsdag for å være helt nøyaktig (dette husker jeg for på onsdager har vi ha- med- dag, og for de av dere som ikke vet hva der er, er det den dagen i uka som barna får ha med leker hjemmefra). En gutt fortalte meg stolt at han hadde en salamander i skuffen sin. "Å, javel, har du det, du" sa jeg og tenkte at han helt sikkert hadde tatt med seg noen ekle plastikkdyr. Gutten ville vise, og løper lykkelig inn for å hente den.
Stolt legger han den i hånden, og strekker ut mot meg.
"Oj, den så jammen virkelig ut!" sier jeg og skal ta dyret, og tulle med barna......
...
Da rører den på seg!
...
Siden den dagen er det alltid meg barna kommer til når de har funnet noe ekkelt, og pedagogisk som jeg er (!) kveler jeg hikstene, og kaster meg forsiktig ut i beundringen, om enn noe tilbaketrukken. Trenger jo ikke ta på det lille krypet akkurat.
For to uker hjalp vi to stakkars salamanderene ut i det fri ved dammen.
Jeg tenkte at det er nå eller aldri. Barna hadde gitt sine obligatoriske avskjedsklemmer og hilsninger. Det var bare meg igjen.
Først klappe den... Slett ikke så ille... Litt myk, faktisk.
Så holde den, det gikk greit, helt til den begynte å røre på seg, da "hoppet" den visst ned på bakken helt av seg selv! Tenke seg til...
Klarte ikke å legge fra meg tanken om at hvis disse dyrene hadde vært større, hadde de blitt noen fine vesker....
Om jeg er kurert for min fobi?
Nei, jeg tror ikke det. Men jeg skal nok klare å tøyle det litt, uten å miste pusten, eller løpe av gårde som ei forvirra høne.
Tror jeg da...
Gotteriogsann Y
(Bildene er ikke fa barnehagen, det er mine barn dere ser føtter og armer til.)
