Med myk pels og skarpe klør

I går hentet vi henne i Moss.

Ei lita jente, ca 13 uker gammel. 

Svart og hvit, silkebløt pels, 

med halen i været, 

4 raske poter, ett våkent blikk, og klør skarpe som kniver. 

Liza heter hun. 

Det var litt skummelt i går, med biltur, nye lyder og lukter, og helt alene uten søstrene sine. 

I dag løper hun rundt, og undersøker huset. 

Klatrer i gardinene, leker, klorer og maler som ett treskeverk når vi klør henne bak øret.

Favorittplassen i sofaen har hun allerede funnet, og inntatt.

Liza har fått en litt tøff start på livet. Hun og søsknene hennes ble funnet i en eske, langt ute i skogen, i høst. 

Ikke noe egnet sted for en liten kattunge.

Heldigvis var det noen snille mennesker som fant henne, og tok henne med til Moss Dyreklinikk, hvor hun har fått godt stell og pleie. 

Nå bor hun her. 

Litt omstilling har det blitt for oss alle, allerede. 

Vi har plastret noen barnefingre, og dusjet en liten jentepus som ville sove i kattedoen. 

Men kos det er det, i massevis. 

Gotteriogsann

# 35: Lykke er...

... Å klare noe man aldri har gjort før!

For, finnes det egentlig noe bedre følelse enn den brusende, kriblende,

kilende følelsen, 

som begynner litt forsiktig i magen, og sakte men sikkert bare sprer seg ut i armer og bein, 

helt til du blir så yr av glede at du nesten kjenner deg svimmel?

Adrenalin - kick er det vel noen som kaller det. 

Jeg kaller det bare en berusende følelse av seier, 

av å ha overvunnet egne begrensninger, eller andres meninger. 

Har du sett denne følelsen i ditt eget barn,, 

når han eller hun endelig klarte noe selv. 

Som å ta sine første skritt, den første skituren, klatre opp i det treet eller den store steinen,

smøre sin egen brødskive, skrive sitt eget navn for første gang... 

Alle disse små tingene som gir oss ett løft i hverdagen, ett eller flere skritt fremover i utviklingen. 

Den gode følelsen av at jeg kan!

Jeg fikk kjenne på denne følelsen for kort tid siden. 

Da så jeg min datter sykle uten støttehjul for første gang. 

Dette er ett mål vi har jobbet mot så utrolig lenge, en vei som har vært lang å gå,

 med ett mål som vi ikke var helt sikre på at vi skulle kunne nå. 

Men vår datter er tøffere enn toget. 

Vil hun noe gjør hun det, uansett om legen har sagt at hun skal klare det eller ikke. 

Vil hun , så kan hun, så enkelt er det bare.

Så glade ble vi at vi gråt en skvett alle 4 i familien. 

Mannen og jeg, prinsessa og prinsen. 

Nå skal det handles inn nye fine sykler, 

og så blir det sykkeltur på oss alle fire. 

Gotteriogsann Y

Det har vært stille på bloggen i det siste, skrivelysten har liksom ikke vært til stede.
Tusen takk til dere alle som allikevel har vært innom, og varmt velkommen til nye følgere, det varmer.