Ha ha ha. Pondus får meg alltid i godt humør.  

EN HEL MÅNED!

Jepp, det er helt sant. Nå har vi hatt Aron i en måned. Det har jammen gått fort. Og det har gått mye bedre enn forventet, heldigvis. Han har virkelig slått seg til ro nå,, og det er deilig for oss alle, og nå viser han mer av sitt virkelige jeg. Det finnes vel ikke annen måte å beskrive han på enn som en hvit tornardo (misforstå meg rett, han kan ligge i ro også). Han er full av liv, energisk, veldig sosial og leken, og utrolig glad og hengiven.
Han tygger fortsatt på leker eller sko om han kjeder seg litt, men ikke like mye som før. Vi har sørget for at han har sine egne ting tilgjengelig, så vi skal slippe å finne istykkertygde leker som helst burde vært hele.... Det som er merkelig er at han ikke er så interessert i kjøttbein/ tyggebein (trodde jo han var en retriever da), pinner derimot er det beste som finnes, så store som mulig (helst stokker).           
Han er veldig god med barna, heldigvis. rolig og tålmodig, og leker gjerne med dem. Jada, jeg vet at jeg ikke kan stole 100% på dette, og jeg lar dem ikke være alene, og vi har regler for barna hva gjelder omgang med hunden (de reglene minner veldig mye om reglene jeg selv vokste opp med...). Aron elsker mat, og barna elsker å mate han. Aron elsker å leke, og barna elsker å leke med han. Aron elsker å bli børstet, og barna elsker å børste han. Aron elsker å bli kost med, og barna simpelthen elsker å kose med han!
Til og med katten Fiffi har falt for Aron sin sjarme. Hun er nok ikke lykkelig, men har helt enkelt akseptert dette. Fra tidligere å ha vært en katt som nesten klorte ut øynene på verdens største rottweiler, er dette en drastisk forandring. Det har faktisk gått så langt at hun hilser på han hver morgen, nese mot nese, og det er katta som som tar initiativet!             
Han elsker å gå tur også. Så fort vi tar på skoene danser han rundt i den lille gangen vår så kattematen farer veggimellom. Men han sitter pent når vi tar båndet på, og venter pent til menneskene hans har gått ut først. Høflighet er en dyd, men dette har ikke vi lært han, men du så deilig. Han går pent i bånd også, selv om det sikkert ikke er perfekt. Driver å lære han komandoen fri når han får lov til å snuse rundt i grøfter og lignende, så vi slipper å ha en  hund som hele tiden går dit han vil. Det ser ut som om det kan gå bra det også. Det vi virkelig trenger å jobbe med er hvordan han skal oppføre seg når vi møter andre hunder. Da glemmer han alt, og du verden så utrolig sterk denne hunden er når han legger all vekt på frambeina og drar. Har funnet ut at jeg stopper opp, står helt stille, hverken prater med han eller gir fysisk kontakt. Når han har roet seg ned, og jeg merker at energien er dempet (ja, jeg har sett på hundehviskeren) da går vi videre. Dette kan gjenta seg flere ganger på en kort strekning, men det funker. Han får hilse på andre hunder, ikke tro noe annet. Men det er bare deilig å slippe å ha en hylende hund som drar meg overende hver gang vi ser en logrende hale i 100 meters omkrets.... Ja, for Aron hyler faktisk når den hunden han så gjerne vil hilse på bare går rett forbi.
Med mennesker er det annerledes. Hvorfor tror alle at det er greit å bare kaste seg over hunden min? Ja jeg vet han er fin. Aron er faktisk verdens fineste om du spør meg. Med ett godt om mildt uttrykk. Men det er min hund, og når jeg går tur synes jeg det er slitsomt med folk som bokstavelig talt kaster seg over han. I tillegg blir de sure når jeg bare går videre. Jeg sier klart i fra om at de må spørre meg først, og så skal jeg forklare hvorfor. Da får jeg kjeft i stedet. Hva om Aron blir skremt og biter i forsvar? Da hjelper det ikke at han er fin, da er det min skyld. Barn er flinke til å høre etter, men voksne: SKJERP DERE!!
Men nå skal vi kose oss. Blåse opp ett plaskebasseng til barna i hagen, og Aron får en egen vannbalje han kan plaske rundt i..... Hvis jeg da kan få revet de tre bort fra tavlene de tegner på; Det vil si, barna tegner og Aron slikker det av :)         

Tyggedilla

Hva gjør man med en hund som tygger  i stykker ting? Det vil si, ikke mine eller sine egne ting, men barnas ting. Aron sniker seg inn på rommene deres, spesielt rommet til datteren min, nasker til en en liten godbit, og løper så lynraskt ut på verandaen klar til å drepe sitt lille bytte....
Det er jo trist for barna mine som mister leksakene sine (selv om jeg jo kan se fordelene med at det blir mindre å rydde opp), for det er virkelig ikke gøy å leke med en barbie dukke uten hode og med en halv fot, eller kjøre med en bil uten tak og bare ett hjul. Jeg tenker på Aron også. Greit nok at han er retriever, og at retrievere er kjent for å ha en matlyst som ikke ligner noe annet (noe han har bevist stemmer), men det er jo ikke bra for magen hans. Har jo ikke så veldig lyst til å bli kjent på kontoret til veterinæren som ho som eier den hunden med alt mulig rart i magen. Han kan jo skade tarmene, og bli forstoppet... Nei huff.
Akkurat nå er jeg helt tom for ideer, men vi skal nok løse dette problemet også, som med alt annet.
Vel, nå skal vi ha "begravelse" for en skilpadde i hardplast som har mistet hodet, og en frosk som måtte amputere begge øynene og bakparten....

Fremskritt... eller...?

Nå har vi hatt Aron i 2 uker, og vi må vel nå kunne si at han, og vi, gjør fremskritt. I skrivende stund ligger han faktisk rett ut på gulvet, ved siden av sønnen min som leker med jernbanen, og sover. Er imponert faktisk. Det er veldig deilig når han kan bli liggende på gulvet når vi går forbi. 
Det er vel en liten stund siden han har tygget på noen sko nå (i alle fall 1 eller 2 dager). Men han har fått en ny hobby.... Grave hull i plenen!! Jippi? Not. det er ikke noe gøy når man kommer tuslende bortover det som vanligvis har brukt å være en slett og fin gressplen, og plutselig forsvinner foten ned i ett hull... Og der ligger man langflat på bakken. Skal vel klare å få han til å slutte med det også etterhvert. 
Men det er jo ikke bare elendighet da. Han er en kosegris uten like, og veldig sosial. Har også oppdaget at han har ett utrolig tydelig språk (og da tenker jeg ikke på stemmeprakt, selv om han virkelig har bevist at han har en flott, og sterk røst). Her en kveld møtte vi på en kjempe av en hovawart på 20 mnd. De fikk hilse, og det gikk bra. De hilste og snuste som hunder gjør. Aron kommuniserer med det han kan av tegn og signaler, mens den andre egentlig ikke forsto så veldig mye, synes jeg i alle fall. Etter hvert ville han bare ville dominere. Hoffen forsto ikke engang at Aron forsøkte å mildne den andre ved å legge seg på rygg. Har nemlig nettop lest en bok som heter: På talefot med hunden- De dempede signalene, skrevet av Turid Rugaas, og den kan anbefales på det sterkeste. Utrolig lettlest, og veldig lærerik. Jeg kan love at du vil lese hunden din annerledes etter å ha lest denne boka. 
I forhold til katten tar det lengre tid. De har faktisk oppholdt seg i samme rom. Aron er veldig interessert, og forsøker å stirre stakkars Fiffi i senk.Fiffi derimot blåser opp pelsen det hun er god for, myser for harde livet, og beveger seg i slowmotion! Jeg har ikke lest noe om kattenes dempede signaler, men jeg tror hun forsøker å si at: "Ligg unna meg,jeg er ingen trussel!" Om hun ikke da får ønsket resultat hveser hun. Lurer på hvor lang tid det faktisk tar før Aron har fått smake de skarpe klørne hennes. (Krysser fingrene for det ikke skal skje.) 
Men nå er det ferie, og den skal nytes. Nå skal det bli late dager, med mange, og lange turer.

Øt skobudsjett?

I dag har vi hatt Aron i en uke. Jippi. Han er fortsatt like flott og snill. Men jeg hadde jo glemt at en 1 år gammel hund er en skikkelig fjortis, 100% hormonbombe. Så rosa paraplyer og snegler er kjempe farlige... Tro det den som kan, men sånn er det bare. Da skal det bjeffes og knurres, samtidig som han har så lyst til å undersøke nærmere. 
En annen ting er at skoforbruket i huset har gått opp betraktelig denne uka. I går måtte jeg kjøpe nye sandaler, og joggesko til barna. Vi har fått en firbent skotyv i huset... Han lister seg inn, og lister seg ut med byttet sitt i munnen. I skjul under trampolina (tror han) gnager han. Så i dag har Emma og Kalle stablet alle skoene opp i sofaen (!) i håp om at de er trygge der, men da forsvinner sokkene på mystisk vis, og denne gangen er det ikke vaskemaskinen sin skyld....

Jammen ikke lett...

Det skal visst ikke være lett å ta bilde av denne hunden. Enten stikker han av, eller så blir det som dette...