Baksetesjåfør

Det er ikke alltid det er noen fordeler med å ha sønnens ben i gips, og med det mener jeg ingen. Men, jeg kan vel si at jeg har fått noe ut av det allikevel. Ett slags bi- produkt kan man vel kanskje kalle det...
Jeg har nemlig blitt en reser(!) på å rygge inn på gårdsplassen vår (rygging er nok ikke min sterkeste kvalitet,men må man, så må man). For på den måten får jeg gutten så nærme døra som mulig... Jada, jeg vet, latskapen lenge leve...
Ulempen med å ha blitt en reser på å rygge bilen på plass i gårdsplassen er at junior i baksetet sitter å følger med i sidespeilet, og kommenterer som følgende:
- litt lenger bakover mamma
-er du ikke for nærme veggen nå mamma?
- litt til, du har fortsatt god plass
- du veit at du kan komme nærmere,eller?
- jeg tror du klarer det i dag også,mutter'n!
- ja! Du klarte det i dag også!
-synes du har blitt skikkelig flink, assa mamma
- Står du ikke litt skevt nå, eller?

...

Og sånn går dagene i godtehuset!

Baksetesjåfører har jeg for så vidt hatt lenge. Jeg tok lappen i en alder av 28, da var prinsessen 2,5 år, og prinsen 1 år. Da fikk jeg hurra-rop og applaus hver gang vi kjørte inn i en rundkjøring! Og det var nesten trampeklapp når vi kjørte ut av samme rundkjøring.

Håper dere har en fantastisk fredags kveld.

Klem fra meg, Gotteriogsann