Eksamen og revaksinering

Nå er endelig eksamen over. Jeg satt i går fra kl 17 – 21, og skrev og stresset, men jeg rakk å bli ferdig, og levere i tide. Kl 20.59 var oppgaven levert, heldigvis. Det er noe rart stressende med det å ha en hjemmeeksamen, og levere oppgaven på Fronter, via nett. Jeg føler meg liksom litt gammel, jeg er vant med å ha eksamen på dagtid, og på papir. Det er liksom ikke onrdentlig eksamen om man ikke sitter en hel gjeng i ett stort rom, med en haug pensjonister som er innleide til eksamensvakter, og som føler seg mer og mer som eksamenspoliti etter hvert som dagen går. Husker en gang (på høyskolen), når jeg endelig kunne levere oppgava mi. Jeg haddde jobbet i mange timer; Idemyldring, kladding, innføring… Og denne eksamensvakta kommer til meg og sier at jeg ikke har jobbet hardt nok med besvarelsen min. Da hadde jeg brukt opp nesten hele tiden jeg hadde til rådighet, og jeg kunne bare ikke styre meg, jeg måtte bare spørre: Hva vet vel du om det? Du er ikke sensor, og min besvarelse er ikke ditt lesestoff til kaffen. Var det slemt sagt av  meg? Nei jeg synes ikke det. Nå skal det sies at sensor syntes at oppgava var bra, og jeg fikk en god karakter. Ja ja. I går satt jeg på kontoret i kjelleren mens pappa og kona hans passet E. Jeg hadde med meg pensumbok og forelesningsnotater. Så får vi se da. Det er en sensurtid på 3- 5 uker. Er veldig spent nå.

I dag tok jeg med Aron tilbake til veterinæren for å sjekke ørene hans. Skulle egenlig gjort det for ett par uker siden, men det har bare ikke passet sånn i organiseringen av hverdagen. Men i dag hadde jeg jo tatt meg fri fra jobben uten lønn. Ørene hans var helt fine, heldigvis. Vet ikke helt om jeg hadde orket å sloss med denne hunden en runde til for å få dryppet ørene hans. Jeg skal jo fortsatt gi han midd- middelet i nakket hver 4. uke frem til neste oktober, så den vil nok holde unna det meste. Siden Aron var frisk fra ørebetennelsen kunne vi vaksinere han. Jeg fikk jo ikke med vaksinasjonskortet hans, og har en snikend mistanke om at han ikke fikk siste vaksine, så vi gjorde det nå for å være sikre. Ett lite stikk i nakken, og han kom ikke med en lyd. Ventet bare pent på en godbit. Vaksinerte han mot kennelhoste også. Det går vist det nå, og da synes jeg det er greit å beskytte han. Kennelhoste er jo smittsomt, og jeg vil jo helst slippe det. Men denne vaksinen skulle gis i nesen. Ikke vet jeg hvorfor, men den virker vel fortere på den måten da. Det ble endel nysing etterpå, men det kvalifiserte virkleig til ett stort, deilig griseøre. Tror han er fornøyd nå.

Eksamenstid

Ja, nå er det bare noen dager igjen, så har jeg eksamen. Oppgaven min ble godkjent, heldigvis, så nå kan jeg gå opp til eksamen, og håpe at jeg får bestått på denne også. Har sitti i hele dag og lest pensum, på engelsk, og forelesningsnotater, så øyet har blitt både stort og vått. Har heldigvis kunnet se på noen tidligere eksamensoppgaver, og bruke dem i forberedelsene, og da blir det jo litt lettere. Har fått hjelp til å passe barna også, så alt har vært lagt til rette for at det skal fungere.
Det er egentlig rart dette med lesing…. Når man må vel og merke…. For jeg er egentlig veldig glad i lese, sluker det meste når jeg vil. Men nå må jeg altså, eller bør i alle fall, jeg vil jo ha best mulig resultat. Jo altså, i dag har jeg virkelig måttet jobbe med motivasjonen. Det har faktisk vært mer fristende å tørke støv, vaske opp, rydde under senga og se på Buffy på tv! (Jeg har jo aldri syntes at det programmet er noe spennende før!)
Hvorfor blir det sånn? Jeg vil gjerne være en flink student, og tror vel egentlig jeg er det også, jeg blir bare veldig fort distrahert. Som nå for eksempel, nå sitter jeg jo her og blogger i stedet for å lese… Men jeg har vel lov til en liten pause i blant? Jeg vet at jeg jobber bra under stress, så det er nok sånn det blir denne gangen også. 

Barnesnakk

Etter å ha levert E. på skolen, er det på tide å levere K-E i barnehagen. I bilen på vei dit utspiller denne dialogen seg. 

K-E: Mamma, vi har ikke bein- skalle i hodet! 
JEG: Neivel, hva har vi da?
K-E: Vi har maskin- skalle!!! 
JEG: Hva er en maskin- skalle da? 
K-E: Det er som en robot, med knapper, spaker og rødt lys som blinker…
JEG: Men hvor har du lært dette, da?
K-E: Donald Duck!

GOD HELG!

Det har vært en innholdsrik helg for fru Godteriogsånn og familien. Siden mannen min er bortreist i forbindelse med jobben i 5 uker ( 1 uke er over, så nå er det bare 4 uker igjen), synes jeg det er gøy å finne på noe med barna i helgene. Ukedagene går som regel med til å overleve fra dag til dag, og få alt til å fungere så godt som  mulig. I går (lørdag) ba vi inn noen av vennene til barna, to hver, så det var til sammen 6 barn i huset. Vi bakte pepperkaker, lekte ute, lekte inne og spiste pannekaker til middag. Strevsomt? Tja, det var jo lyd i huset, men jeg synes faktisk at det gikk veldig fint. jeg trengte egentlig ikke organisere så veldig mye, de lekte helt bra på egenhånd. Tror vel ikke at Aron syntes det var så forferdelig morsomt, så han søkte tilflukt i buret sitt og var fornøyd med det. katten gjemte seg under jakkene i vindfanget. Aron har forresten funnet seg en ny favorittplass, i en gammel stol. Men han tør ikke helt bruke den om vi ikke sitter der sammen med han, men jeg rakk å knipse dette bildet av han rett før han hoppet ned:
Når alle har reist hjem, og barna sover, er det en deilig stillhet som spredte seg i huset. endelig var det min tur til å kose seg. Jeg rigget meg til med friends på DVD, popcorn i bollen og ett deilig varmt pledd. Nyte, nyte.

I dag, søndag, har vi vært på skogtur. Måtte kjøre ett lite stykke men det var det verdt. Bred og fin skogssti, fuglesang, passe mengder med snø, lykkelige barn og en ekstatisk hund. utstyrt med fristende fiskekakebiter i lomma slapp jeg han løs… Litt med hjertet i halsen, siden jeg ikke har hatt de beste erfaringene med dette tidligere…. Hunden løp, men han kom tilbake!! Treningen på innkalling har virkelig hjulpet, eller så var det det at Aron visste at han ville få godis om han kom. Tror vi trengte denne turen alle sammen, løpe, herje, klatre og bråke litt, og så har Aron badet så klart. Han er jo ikke retriever for ingenting…                                                                        
                   



Å så deilig det var å komme inn igjen…

BEST FRIENDS

Accept you as you are.
Believe in having fun.
Cherish time toghether.
Dream big dreams.
Enrich, comfort and delight.
Follow up and follow through.
Grow forever memories.
Honor each other’s feelings.
Invite you into their hearts.
Just call you to say “How are you?”
Know whwn something’s up. Love you, no matter what.
Multiply joys and divide sorrows.
Nurture each other’s souls.
Overcome adversity together.
Pick you up when you are down.
Quickly forgive and make up.
Remind you of your greatness.
Smile when they think of you.
Thrive on shared trust.
Understand when to ‘just’ listen.
Value time together.
Walk with you, side by side.
Xperience ups and downs.
Yearn to stay connected.
Zest to live, love and laugh.

Sånne hundefolk….

Jeg bare lurer… Hvorfor har det seg sånn at slike personer som driver med hund på heltid, tror de har løsnngen på alt, selv før de har hørt hele problemstillingen? Jeg har nemlig vært litt rundt for å finnevnoen som eventuelt kan ha ett brukbart svar på hvordan jeg kan få Aron til å slutte å spise opp barnas leker. (Jeg har nevnt dette i ett tidligere innlegg også.) Den første jeg spurte var jo han på kurset i hverdagslydighet, men han sa bare at jeg må lære ungene å rydde. Det han ikke hørte var at Aron åpner stengte dører, og barna mine har ikke lenger leker liggende rundt på gulvet i stua…Det lærte de den harde måten…
Så for ett par uker siden, hvor jeg måtte nødhandle mer hundemat i den lokale hundeutstyrsbutikken (ingen navn nevnt, for de har egentlig veldig mye bra der, jeg liker bare ikke handle der, for eieren er så uuuutroooolig spesiell), og jeg kommer i prat med henne som eier butikken, nevner så dette tidligere nevnte problemet, og det første hun gjør er å suge tak i datteren min, og fortelle henne i klartekst at hun må lære seg å rydde. Stakkars E. rygga unna det hun makta i den lille butikken, og jeg måtte regelrett gå imellom for å beskytte barnet mitt mot flere verbale angrep fra en voksen person. Da gikk hun på meg i stedet, og det er greit, for jeg har svar på tiltale… HUNDEN MIN ÅPNER STENGTE DØRER; OG IKKE LEGG SKYLDEN PÅ BARNA MINE FOR DU VET IKKE HVORDAN VI HAR DET HJEMME, OG BARE SÅ DU VET DET; DE HAR ALLE LEKENE SINE PÅ PLASS PÅ ROMMET!!!!!! Jeg ble altså så utrolig sint. Denne gangen kunne hun ikke komme på noen løsning på problemet. Hun holder også kurs for hundeiere….
 Når vi gikk ut døren kunne jeg ikke la være, jeg måtte bare spørre henne om hun har barn, eller om det bare er hunder i hennes liv. Gjett hva svaret ble. Jepp, bare hund. Neste spørsmål jeg stilte da var hvorfor hun i all verden kunne være så bombesikker på at det var min datters skyld at hunden får tak i lekene? Fikk ikke noe svar, hun blei stedet veldig opptatt med å hente noe på bakrommet…..
Hvorfor finnes det ikke noen vanlige hundefolk, som også tilfeldigvis har familie (som går på to bein)? Jeg har kommet fram til at dette problemet må jeg nok finne løsningen på selv, med prøve og feile metoden. Løsningen så langt er å låse døren inn til rommet når vi ikke er hjemme, slik at Aron ikke kan åpne den. Så får vi se hva som skjer videre….

Han stakk….

Jeg var i behov av barnevakt på torsdag, siden både skole og barnehage her hjemme hadde planleggingsdag. Min kjære mamma trer støttende til (Takk mamma!).
Barna vil ut å leke i snøen (vi har nemlig hatt snø i ca 2 dager, men nå er våren atter her…), og da blir jo så klart Aron med. Han settes fast i båndet ute, som er mer enn langt nok til at han kan bevege seg over nesten hele tomten. Men vi må dessverre ha han bundet siden hele hagen ikke er gjerdet inn ennå. Etter en stund klarer han å lirke seg løs fra dette båndet, fortsatt med halsbåndet på, og bestemmer seg for å nyte friheten. Borte er han. Barna hyler og skriker, og tror at nå blir han overkjørt. En veldig fortvila mamma ringer meg på jobben og forteller at ( u )dyret er borte, stakkars det hørtes ut som om hun var helt på gråten. Ho gikk der med barna på slep, og med lommene fulle av for, og ropte på Aron det hun maktet, men ingen hvit tornardo i syne.
Jeg regnet med at han ville komme hjem etter hvert, så de fikk beskjed om å gå hjem.
I mellomtiden hadde han funnet en hund å leke med. Ei som jobber på ett kontor ikke så langt fra oss, har med seg hvalpen sin på jobb, og var tilfeldigvis ute og luftet denne når Aron kom. Hun fikk fanget hanm og heldigvis har jeg jo skaffet Aron “bling” med telefonnr på, og hun ringer mannen min som er på vei hjem fra jobb. Hun tilbyr seg faktisk å passe på Aron til han kommer og henter han, noe som tok litt over en halv time, siden han pendler ett stykke. Tusen, tusen takk skal du ha for at du passet på han.
Nå er vi endelig trygge hjemme alle sammen. Og resten av kvelden lå han rett ut og sov.
Det som er litt komisk er at bare en time før han stakk hadde jeg pratet med en kollega som også har en golden, og vi hadde akkurat stått å lurt på hvordan vi tror vi hadde reagert om hunden hadde blitt borte, stukket av, og så skjedde dette. Dessverre gikk det ut over mamma. I det enne øyeblikket hadde jeg bare lyst til å kaldkvele hunden, men i neste er jeg bare veldig taknemmelig for at han fortsatt er like hel, og trygt hjemme igjen. Han er jo en tornardo, men han er MIN tornardo! Så nå går jeg gjennom treningsopplegget hans, og har funnet ut at han nok må få enda mer mosjon, og enda litt mer stimuli for hjernen, for denne løpeturen gjorde virkelig noe med stressnivået hans innendørs. Nå var han jo rolig og tilfreds. ( Han har fått turer og utfordringer, og trening før, men sikkert ikke nok i forhold til alder, modning og behov.) Har stukket meg ut noen skogstier som er lange og fine for ham å løpe løs på, så nå er detbare å stelle seg opp, og la hunen få fritt utløp med jamne mellomrom.

Så, atter en gang tusen takk for hjelpen til deg som tok vare på han.

Tur- triks

Har begynt å finne på litt oppgaver til Aron mens vi går tur, Slik at turene skal bli litt mer spennende, vi får bedre kontakt, og han får utfordre hjernen litt. Så noen ganger nå har vi øvd på at han skal hoppe opp på denne stenen, og bli sittende. Ikke alltid like lett å forstå at han skal bli værende de, for det er jo så mye morsommere å hoppe over. Merkelig hva litt grillpølse kan utrette… Stolt er han i alle fall, og flink ikke minst. Og se så pent han poserer for fotografen! Det har nemlig vært en jobb i seg selv, for han synes at kameraet er skummelt, men denne gangen funket det. Det kan jo også ha noe å gjøre med at vi var ute, og blitsen ikke virket like sterk som den gjør inne…. Fin er han i alle fall.

Hundebitt…

Her om dagen fortalte ei venninne av meg at sønnen hennes var blitt bitt av en hund, i hodet. Det er det verste som kan skje. Hva gjør man som forelder og hundeeier da? Jeg vet hva jeg ville ha gjort… Om min hund biter noen, vil han ikke leve lenge. Sånn er det bare. Jeg vil aldri mer kunne stole nok på hunden min igjen.
Men nå er det jo sånn at som hundeeier har jeg ansvar, ansvar for å ivareta sikkerheten til både barn, voksne og hunden rundt meg. Jeg skal sørge for at andre mennesker er trygge i nærheten av mitt dyr. Og hvordan gjør jeg så det? Jeg sørger for at barna mine og hunden min aldri er alene sammen. Jeg sørger for at hunden min ikke føler seg truet og mistilpass i forskjellige situasjoner. Om jeg ser tegn til stress hos Aron, fjerner jeg han fra situasjonen. Jeg vil også sørge for at Aron ikke havner i slike situasjoner ved at barn som leker, ikke leker over hunden. Jeg skal alltid være til stede, hunden er hos meg, og barna leker i fred. Jeg kontrollerer hvordan barna er overfor hunden, og veileder, så interaksjonen er positiv for alle. Jeg sier også stopp når jeg synes det er nok, selv om Aron gjerne vil fortsette ( dette er bare noen eksempler på reglene hjemme)…. Og hvorfor gjør jeg dette? Jo det er veldig enkelt, jeg vil nemlig ikke at mine barn, eller andre personer, skal oppleve slikt med min hund. Jeg vil vite med meg selv at jeg har tatt ansvar fra første sekund.
Denne hunden som bet denne gutten, var en Akita, men det betyr ikke at Aron ikke kan bite. For noen år siden leste jeg en undersøkelse hvor det sto at golden hadde flest registrerte bitt. Dette satte de også i sammenheng med at en golden er en meget poppulær og vanlig familiehund. Men det kan jo ikke bli noen hvilepute. … Denne akitaen gikk etter strupen, men må ha ombestemt seg underveis, ellers hadde nok utfallet blitt værre, mye værre. Gutten måtte sy, og har vondt. Moren krevde at hunden skulle avlives, og hun vil se veterinærattesten på at det er gjort. Jeg hadde gjort akkurat det samme. For barna går først.
Så til alle der ute som har hund. Ta ansvar, sett grenser, og følg med. Kanskje vi kan avverge slike situasjoner.
til alle foreldre der ute: Ikke la barna løpe bort til en fremmed hund, selv om den er sveldig søt. Be alltid om lov til å hilse på. Stopp barna når de herjer for mye, husk at hunden er ett dyr, og ikke reagerer som oss når den blir redd eller føler seg truet/ presset.

Jeg vet at en hund betyr mye i menneskers liv, også mitt, og mine barn. Men det er mitt ansvar at alle er trygge.