Hundeeirerfeil!

Sitter her og koser meg med siste nummer av Vi med hund, som kom i posten for ett par dager siden. Her står det både morsomme og nytttige tips. Men vent, det var jo ikke meningen at jeg skulle reklamere for dette bladet her da…. Selv om de  sikkert ikke blir sure for det…. Så, mens jeg sitter her og leser kommer jeg over en liten artikkel, eller notis, som de har funnet i ett tilsavrende svenskt blad, som handler om de 10 mest vanlige feilene som hundeeiere gjør. De lyder som følgende:
1. Vi lar hunden gå akkurat dit den vil- dermed lærer vi den at det fungerer godt å dra i båndet.
2. Vi lærer hunden (ubevisst) å bli sint på fremmede hunder ved at vi blir stresset selv og drar den til oss i båndet.
3. Vi tror at valpen forstår norsk.
4.Vi sier det motsatte av det vi egentlig mener; Vi sier “hysj” når hunden bjeffer, og “kom” når hunden stikker av.
5. Vi hilser gjennom voldsom lek.
6. Vi begynner alenetreningen med valpen for sent.
7. Vi er passive og kjedelige utendørs, vi snakker i mobiltelefonen, og engasjerer oss lite i hva hunden gjør.
8. Vi lærer valpen å gå med stramt bånd.
9. Vi velger hunderase etter utseende.
10. Vi kjøper hund mot partnerens vilje.

Noen som kjenner seg igjen? Jeg gjorde det. I alle fall på noen av punktene.  Nå har jo ikke jeg kjøpt noen valp, men en hormonbombe av en unghund. Jeg vet at vi her i huset ikke hilser på hunden med voldsom lek, men jeg er nok ikke den mest spennende ute på luftetur. Jeg sier nok også det motsatte av hva jeg mener; Og da spesielt når Aron stikker av. All kunnskap forsvinner som dugg for solen, og jeg blir stående igjen som ei førvirra høne. Hva skal jeg gjøre nå,da? Jo, jeg vræler det høyeste jeg kan (uten å virke panisk så klart): “Aron!! KOM HER!!!” “ARON!! PÅ PLASS!!” Jada. han synes sikkert det er veldig spennende å komme til meg da…. 
Angående punkt 1, jobber jeg iherdig. Jeg fikk høre på dette kurset i hverdagslydighet, som jeg gikk på en stund, at når hunden drar skal jeg stoppe, og vente til hunden har satt seg. Dette gjør jeg, så turene tar lang tid, selv om de ikke nødvendigvis er så spesielt lange. Men jeg tar det litt lenger. Aron skal sitte ned “på plass”, og når han tar blikk- kontakt med meg, sier jeg “kom”, og vi går videre. Dette kan han nå. Det hender også at jeg plutselig svinger en annen vei enn hva Aron tror vi skal gå, så han må virkelig lære seg å ha øyne i nakken, og følge med på meg.
Jeg lover at jeg skal trene. Jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for å bli flink. Men det vil nok kreves endel jobbing…. For min del altså, Aron kan jo alt, han må bare lære hvordan han vil at jeg vil han skal vise det….