31. oktober 2010

Overvekt....

Aron er gutt, og gjør som guttehunder gjør når de må, han løfter på beinet. Og da mener jeg løfte det høyt,veldig høyt. Han står sånn på skeiva at jeg noen ganger har vært redd for at han skal ramle over ende. Og i dag hendte det. Jeg har en fast runde jeg går med han på morgenen, og når vi er nesten hjemme er det en liten skråning han liker å snuse rundt i, og spre litt duftspor.... Og i dag var intet unntak. Der sto han da, midt i bakken, løfter på beinet, og ja du gjettet riktig, han måtte jo så klart løfte på det øverste beinet. Og siden han er den som er skikkelig kar, løfter han som sagt høyt. Jeg så at han begynte å tippe litt, og han jobber hardt for å ikke miste balansen. Står liksom å småhopper på stedet. Nå er han jo en unghund og har nok ikke alltid like stor kroppskontroll som man skulle ønske, og han fikk nok for mye overvekt når han forsøkte å klø seg med det andre bakbeinet samtidig..... Det måtte bare skje. Hunden kom rullende nedover, totalt forvirra, og ganske fornærma over at jeg lo, så det eneste alternativet var å gjemme seg i nærmeste hekk. Fikk han heldigvis med meg hjem etter endel lokking og smisking.

30. oktober 2010

Hundeeirerfeil!

36959_466595705040_662885040_6655175_7050197_nSitter her og koser meg med siste nummer av Vi med hund, som kom i posten for ett par dager siden. Her står det både morsomme og nytttige tips. Men vent, det var jo ikke meningen at jeg skulle reklamere for dette bladet her da…. Selv om de  sikkert ikke blir sure for det…. Så, mens jeg sitter her og leser kommer jeg over en liten artikkel, eller notis, som de har funnet i ett tilsavrende svenskt blad, som handler om de 10 mest vanlige feilene som hundeeiere gjør. De lyder som følgende:
1. Vi lar hunden gå akkurat dit den vil- dermed lærer vi den at det fungerer godt å dra i båndet.
2. Vi lærer hunden (ubevisst) å bli sint på fremmede hunder ved at vi blir stresset selv og drar den til oss i båndet.
3. Vi tror at valpen forstår norsk.
4.Vi sier det motsatte av det vi egentlig mener; Vi sier “hysj” når hunden bjeffer, og “kom” når hunden stikker av.
5. Vi hilser gjennom voldsom lek.
6. Vi begynner alenetreningen med valpen for sent.
7. Vi er passive og kjedelige utendørs, vi snakker i mobiltelefonen, og engasjerer oss lite i hva hunden gjør.
8. Vi lærer valpen å gå med stramt bånd.
9. Vi velger hunderase etter utseende.
10. Vi kjøper hund mot partnerens vilje.

Noen som kjenner seg igjen? Jeg gjorde det. I alle fall på noen av punktene.  Nå har jo ikke jeg kjøpt noen valp, men en hormonbombe av en unghund. Jeg vet at vi her i huset ikke hilser på hunden med voldsom lek, men jeg er nok ikke den mest spennende ute på luftetur. Jeg sier nok også det motsatte av hva jeg mener; Og da spesielt når Aron stikker av. All kunnskap forsvinner som dugg for solen, og jeg blir stående igjen som ei førvirra høne. Hva skal jeg gjøre nå,da? Jo, jeg vræler det høyeste jeg kan (uten å virke panisk så klart): “Aron!! KOM HER!!!” “ARON!! PÅ PLASS!!” Jada. han synes sikkert det er veldig spennende å komme til meg da…. 
Angående punkt 1, jobber jeg iherdig. Jeg fikk høre på dette kurset i hverdagslydighet, som jeg gikk på en stund, at når hunden drar skal jeg stoppe, og vente til hunden har satt seg. Dette gjør jeg, så turene tar lang tid, selv om de ikke nødvendigvis er så spesielt lange. Men jeg tar det litt lenger. Aron skal sitte ned “på plass”, og når han tar blikk- kontakt med meg, sier jeg “kom”, og vi går videre. Dette kan han nå. Det hender også at jeg plutselig svinger en annen vei enn hva Aron tror vi skal gå, så han må virkelig lære seg å ha øyne i nakken, og følge med på meg.
Jeg lover at jeg skal trene. Jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for å bli flink. Men det vil nok kreves endel jobbing…. For min del altså, Aron kan jo alt, han må bare lære hvordan han vil at jeg vil han skal vise det….

27. oktober 2010

Livsvisdom!

Uansett hvor hardt du prøver, Så kan du ikke døpe en katt!

Når moren din er sint på faren din, Så ikke la henne børste håret ditt!

Hvis søsteren din slår deg, så ikke slå tilbake. det er alltid person nummer to som får skylden!

Ikke la din 3 år gamle bror holde en tomat for deg!

Du kan ikke stole på at en hund kan passe på maten for deg!

En blyant uten viskelær, kunne like godt vært en penn!

Du kan aldri holde støvsugeren samtidig som du holder en katt!

24. oktober 2010

Sultestreik #2

Tror jeg har funnet løsningen på spisevegringen nå. Aron får jo sånne stress- innfall, eller anfall (alt etter hvordan man ser på det). Og noe som tydeligvis stresser han maksimalt er når vi drar på jobb, skole og barnehage, og han må bli igjen alene hjemme. Mannen min har vært syk noen dager og vært hjemme fra jobb, og da har jammen hunden spist, gitt. Deilig deilig. Han vil fortsatt veldig gjerne ha selskap ved matskålen, så jeg pusler og ordner litt i nærheten, og da spiser han. Han tar seg til og med tid til å tygge maten. I LIKE!!212 Nå må jeg bare få kjøpt litt mere hundemat også, så skal det nok bli bra det her. Må bare finne ut hvordan han skal lære seg å takle det å være hjemme alene. Det er nok derfor han har spist opp lekene til barna også. Jeg får krype litt inn i tenkeboksen, lese litt litteratur, og forhøre meg rundt med hundefolk som jeg stoler på. Dette vil jeg gjøre riktig.
Har forresten fått levert inn oppgaven min i dag. har stessa litt denne helga for å få den ferdig, og det var deilig å kunne logge inn på fronter kl. 15 i dag og levere den der. Nå sitter jeg bare å lurer på om oppgava kom fram dit den skal…. Får ta en telefon i morgen… Har også meldt meg opp til eksamen, så om en måned blir det ennå noen timer forran data’n. Skal bli spennende det her, er jo noen år siden sist jeg studerte, men jeg tror jeg kunne tenke meg å studere mer, men da på heltid. For det er faktisk stressende med full jobb, barn, hund og hus, og så studier på kvelden. Når barna er lagt forsvinner liksom bare energien ut av kroppen…. Noen fler som kjenner seg igjen?

Vel, nå skal jeg i alle fall fokusere på familien igjen, og klesvaska Smilefjes

22. oktober 2010

Pause- blogg

Sitter og jobber med oppgava mi som skal leveres til mandag… Ja ja, litt stressa kanskje, men det skal nok gå.
Jeg tar jo som nevnt tidligere ett delvis nettbasert kurs i dyreassisterte intervensjoner, og i en sårt tiltrengt pause, begynte jeg å bla i en bok med barnesitater, og kom tilfeldigvis over den her. den passet liksom så godt inn…

“ Dyr hjelper menneskene med humøret. De er så søte å se på at man må smile. på et gamlehjem fikk de en katt, og han løftet hele avdelingen en etasje opp.”
jente, 9 år
Pettson & Findus - Glömligheter

21. oktober 2010

våte snuter og kalde lyktestolper er ingen god kombinasjon

Det er ikke alltid lett med en nysjerrig og vimsete hund, som absolutt skal snuse og gjerne også slikke på alt som finnes på veien. Er vel egentlig litt forberedt på at dette kan være meg i løpet av vintersesongen…Pondus
Vi får bare krysse fingrene og håpe på det beste…

20. oktober 2010

Sultestreik!

Jeg vet ikke helt hvorfor, men Aron har sluttet å spise. Liker det ikke. I litt over en uke nå, har han bare latt maten ligge igjen i skåla. Før spiste han jo lykkelig, og når han ble 15 mnd gikk vi over til voksenfor, spesiallaget for golden retrievere. Og jeg tenkte at dette skulle bli bra. I overgangen blandet jeg valpeforet og det nye, og fadet sakte ut valpeforet slik at han, og spesielt magen skulle få en fin tilvenning. Men så, når det ikke var noen fler kuler igjen av valpeforet startet streiken.
Jeg har prøvd alt: Med vann på, helt gjennombløtet, helt tørt… Men neida. Ingenting frister denne karen. Men så slo deg meg her en dag, det kan jo faktisk hende at han ikke skjønner at han må tygge maten. dette voksenforet er nemlig veldig store biter, sammenlignet med valpeforet ( som for øvrig er fra samme produsent, og også spesiallaget for golden), som han da tydeligvis bare har innhalert. Så da prøvde jeg ut litt annet. Så jo at hunden begynte å bli tynnere, heldigvis har han litt og ta av. Jeg strødde knust knekkebrød over, andre tørre godbiter, men da spiser han jo bare det som ligger på toppen under det gode. Ostebiter eller kalde pølser blandet inn i maten fungerer greit, men synes ikke jeg kan gjøre det hver dag… mat1
Så hva gjør jeg da? I dag kom jeg hjem fra jobb, og så maten hans stå der urørt. I ren desperasjon forsøkte jeg å mate han med hendene, og det funket til en viss grad, men det er jo ikke veien å gå. Er jo ikke sånn at jeg vil ha en fisefin hund som ikke kan spise om den ikke blir matet med skje! Det er jo tross alt en retriever dette her, de skal jo liksom være altetende..
Vel, alt- annet- etende er han jo, for han raider fortsatt søppeldunker, stuegulvet, matskåla til katta og diverse andre steder i huset etter unyttige godbiter….

Neste forsøk nå blir å prøve ett annet for, så det skal bli spennende og godt å spise igjen. Håper bare jeg finner en type som ikke har for store biter… Skal også høre med veterinæren neste gang vi drar dit for å sjekke ørene hans.



(Nei det er ikke Aron på bildet)

16. oktober 2010

Rydde, rydde og rydde…



Nå er det lørdag og rydde tid…                                                                                                
+ vaske klær, brette klær, tørke støv, vaske gulv…Det tar jo aldri slutt.
Men jeg skal vel ikke klage, det blir jo så fint ettetpå, rent og ryddig og støvfritt, og nesten viktigst av alt, fritt for hundehår!
Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært flinkest til å børste han de siste par dagene, og den hunden kan virklelig røyte. mannen min tuller med at om vi pensler ut lim på gulvet og lar være å støvsuge på en uke, så har vi faktisk ett hvitt vegg til vegg teppe i stua. frister ikke så veldig, egentlig.
Barna har streiket i dag, så det er ikke så mye hjelp å få fra dem for øyeblikket.
Så hvorfor sitter jeg her egentlig? Syntes vel litt synd på meg selv, og syntes jeg fortjente litt “time- out” ved data’n…
Her om dagen røk den gamle vaskemaskinen. Den begynte å knurre når jeg starta den. Men den har tjent oss godt i 10 år, og den er hardt brukt så det er kanskje ikke så rart. Vi fikk hjelp til å stable han inn i bilen, og så tok jeg turen til nærmeste forhandler. På under en time var jeg på vei hjem med ny maskin bak i bilen. Dette er mor som kan handle….
Og den nye maskinen er veldig bra. Den går veldig stille, kan ta 8 kilo, og har timer, så jeg faktisk kan se hvor lang tid hver vask tar! Skal visstnok ikke så mye til for å glede meg for tiden.

Vel huset venter…!

8. oktober 2010

Det skal ikke alltid være lett…

IMG_3134  IMG_3135

IMG_3137    IMG_3141
IMG_3143…. Når fotomodellen ikke vil gjøre som fotografen sier….

Savner sommeren allerede…

Joda, jeg synes høsten er fin, men det er jo så deilig med sommer. Hvert år når høsten virkelig trår til sitter jeg og ser på sommerens feriebilder; Og her er noen få... Dette er sommer for meg.
hytta
Sverige i sikte
sommerblomst

7. oktober 2010

Ørebetennelse

I går la jeg merke til at Aron klødde og klødde og klødde så veldig i det ene øret. Så når jeg tittet etter var hele det høyre øret rødt inni, og det så ikke godt ut i det hele tatt. Heldigvis fikk jeg time hos dyrlegen med en gang, så det var bare å hive seg i bilen.
Jeg var litt spent på hvordan Aron ville takle det å være hos dyrlegen, men når vi kom inn var han like vimsete som vanlig. jeg hadde på forhånd gitt beskjed til veterinæren om at jeg aldri hadde hatt han med dit før, og hun tok det veldig fint. Det stemmer jo det som man sier; Veien til en retrievers hjerte, går gjennom magen! Ett par godbiter, og hun fikk gjøre det hun ville med Aron, heldigvis. Det viste seg at han har både øremidd og bakterier som gir infeksjon. Så nå er det øredråper, ørevask (for å fjerne den svarte ørevoksen) og dråper i nakken (som skal tas hver fjerde uke i ett år, bare for å være på den sikre siden). Men det er jo verdt det. heldigvis var trommehinnen hel.
Så, i dag har vi hatt en brytekamp på gulvet. Aron synes jo at det er ekkelt med dråper i øret, det kan jeg godt forstå, men for å bli frisk så må man bare... Hadde han bare forstått det når jeg sa det... Så det var bare fram med godbitene igjen det, og skynde seg det man bare klarer. det funka nå, så får vi se om han faller for den i kveld også.
Siden jeg ikke har noe vaksinasjonskort på Aron (ja gjett hvem som sier hun ikke har det, men at hunden er vaksinert, men allikevel ikke kan gi  meg nummeret til sin veterinær så jeg kan sjekke selv), spurte jeg veterinæren om dette også når jeg allikevel var der. Hun kom fram til samme konklusjon  som meg, at han da mest sannsynlig ikke er vaksinert. Så når vi kommer tilbake på en etterkontroll, og ørene er friske, skal han vaksineres da.
Det er jammen ikke lett med en omplasseringshund... Men han er veldig fin!

5. oktober 2010

Sakte men sikkert...

Ja, det er vel egentlig slik det går for tiden... sakte men sikkert. Aron er 15 måneder gammel nå, og vi har hatt han i 3 måneder, og det er jo egentlig ikke så veldig lenge. Men trening tar lang tid med denne gutten her + at han i tillegg er inne i en ny stressperiode. Er jo typisk det, når han endelig hadde roet seg ned...

Fikk høre av ei som jobber på Antrozoologisenteret ved Universitetet i Ås (hun var en av foreleserne mine) at det er helt normalt for en omplasseringshund i den alderen å få en ny periode med stress etter ca 3 måneder i nytt hjem, men at dette vil gå over. Så vi får håpe hun har rett, og det tror jeg hun har. Vi må bare fortsette å trene på samme måten som før. Så da er det fortsatt sånn at når vi er ute på en tur som i normalt tempo hadde tatt ca 15 minutter, vil den fortsatt ta dobbelt så lang tid. Jepp, Aron drar, og når han gjør det skal jeg stoppe, ikke si noe og vente til han roer seg ned, og aller helst tar kontakt med meg (ikke med hopping og masing da). Så da står jeg der da, og later som om jeg beundrer utsikten, det vakre gresset eller hekken til naboen. Heldigvis har Aron forstått nå at om han kommer til meg (på plass) så går vi videre. Så nå drar jeg den litt lenger. Jeg stopper så fort han går forbi meg, jeg vil nemlig ha han ved siden av meg ikke foran. Så vi kan vel nesten beregne at den 15 minutters turen nå vil ta bortimot en time eller sånn... Når han er flink er det mye ros og kos, og godteri i form av ostebiter eller pølsebiter, og det virker som det funker.

Dessverre har ikke tidligere eier vært så veldig flink til å sosialisere han på andre hunder, og det har jeg vel nevt før også. Så der har vi en jobb å gjøre. Innkalling må vi også øve mer på. Det er jo ikke båndtvang lenger, og jeg vet at den hvite raketten min hadde hatt veldig godt av å løpe fra seg litt. Jeg tror nemlig det at om en hund ikke får utløp for energi på en sunn og naturlig måte, får hunden utløp for energien på en mindre sunn måte. Som for eksempel å tygge i stykker ting, mase, bli agresiv. Må bare finne ett egnet sted. Og så må jeg ærlig innrømme at jeg synes det er litt skummelt å gå i skogen under jaktsesongen, selv om jeg kler meg i rødt, og Aron ikke ligner det minste på en elg.... Men allikevel... Menn i skogen, med våpen = FARLIG!!