Har vært på shopping i dag. E skulle i bursdag, og da trengte ho jo en bursdagsgave. Jeg stapper barn og meg selv inn i bilen og kjører av gårde. Bursdagsgaven var lett å handle, det er egentlig veldig enkelt å handle inn til jenter synes jeg. Barna ville leke litt på lekelandet på senteret, og jeg kunne titte i butikker. Kremmerhuset er en av mine favoritt butikker, så turen gikk strake veien dit. Der fant jeg denne fine boksen.
Nå står den på skapet i gangen, og har blitt fin oppbevaring til sminke. Jippi!
Ellers har jeg kjøpt inn ett refleksdekken til han. I fargen orange. Jeg oppdaget nemlig i vinter at han forsvant i snøen, midt på dagen, selv med ett gult dekken, så nå har han fått ett orange ett. Det burde synes litt bedre på lang avstand synes jeg. Jeg har også kjøpt en klikker. Nå skal jeg bli flink med Aron igjen, det fortjener han. Nå skal han få bruke huet. Han liker å jobbe, og han liker å jobbe fort. Han lærer fort også, så jeg tror at dette skal bli bra. Egentlig hadde jeg jo en drøm om å kunne bruke Aron som terapihund. Men jeg skal ærlig innrømme at der har jeg nok valgt feil hund. Han er supersosial, og veldig kosete, men han har bare ikke den roen, og troen på seg selv som en terapihund skal ha. Han klarer heller ikke alltid å takle nye settinger så godt. Han blir så ivrig og gira at han bjeffer og maser, og da har han ingen terapeutisk virkning, snarere det motsatte. På Antrozoologisenteret, ved Universitetet i Ås, anbefalte de å ikke trene med klikker på terapihunder, siden hundene blir så giret av det. Men, jeg velger heller å fokusere på det Aron har behov for, og jeg både tror og håper at dette kan være enn veldig god løsning. Han får være terapihund her hjemme. Her har han en funksjon, her hører han til. Han er trøst for barna når de er lei seg, han lytter til E når hun øver seg på å lese, han ligger med hodet i fanget på K-E når han hvisker hemligheter, han er med og synger nattasanger for barna når de legger seg, han får oss med ut på tur, både mange og lange, og han ligger på føttene mine når jeg strikker. Er ikke det terapihund nok, så vet ikke jeg.
Vakringen vår!