19. mars 2011

Shopping, trening og terapi

Har vært på shopping i dag. E skulle i bursdag, og da trengte ho jo en bursdagsgave. Jeg stapper barn og meg selv inn i bilen og kjører av gårde. Bursdagsgaven var lett å handle, det er egentlig veldig enkelt å handle inn til jenter synes jeg. Barna ville leke litt på lekelandet på senteret, og jeg kunne titte i butikker. Kremmerhuset er en av mine favoritt butikker, så turen gikk strake veien dit. Der fant jeg denne fine boksen.IMG_3652
IMG_3650
IMG_3654
Nå står den på skapet i gangen, og har blitt fin oppbevaring til sminke. Jippi!

Ellers har jeg kjøpt inn ett refleksdekken til han. I fargen orange. Jeg oppdaget nemlig i vinter at han forsvant i snøen, midt på dagen, selv med ett gult dekken, så nå har han fått ett orange ett. Det burde synes litt bedre på lang avstand synes jeg. Jeg har også kjøpt en klikker. Nå skal jeg bli flink med Aron igjen, det fortjener han. Nå skal han få bruke huet. Han liker å jobbe, og han liker å jobbe fort. Han lærer fort også, så jeg tror at dette skal bli bra. Egentlig hadde jeg jo en drøm om å kunne bruke Aron som terapihund. Men jeg skal ærlig innrømme at der har jeg nok valgt feil hund. Han er supersosial, og veldig kosete, men han har bare ikke den roen, og troen på seg selv som en terapihund skal ha. Han klarer heller ikke alltid å takle nye settinger så godt. Han blir så ivrig og gira at han bjeffer og maser, og da har han ingen terapeutisk virkning, snarere det motsatte. På Antrozoologisenteret, ved Universitetet i Ås, anbefalte de å ikke trene med klikker på terapihunder, siden hundene blir så giret av det. Men, jeg velger heller å fokusere på det Aron har behov for, og jeg både tror og håper at dette kan være enn veldig god løsning. Han får være terapihund her hjemme. Her har han en funksjon, her hører han til. Han er trøst for barna når de er lei seg, han lytter til  E når hun øver seg på å lese, han ligger med hodet i fanget på K-E når han hvisker hemligheter, han er med og synger nattasanger for barna når de legger seg, han får oss med ut på tur, både mange og lange, og han ligger på føttene mine når jeg strikker. Er ikke det terapihund nok, så vet ikke jeg.
IMG_3643
Vakringen vår!



16. mars 2011

En lur plass...

Ja det har seg sånn at jeg har en egen evne til å legge viktige ting på en veldig lur plass. Med viktige ting mener jeg sånt som lommebok, nøkler, mobiltelefon og lignende. Nøkler og lommebok begynner jeg nå å få orden på, stort sett i alle fall. Men telefonen.... Den er det verre med.
Jeg gjorde det i dag igjen, når jeg kom hjem fra jobb. Bare vrengte lommene for dens innhold, slapp det ned ett lurt sted og gikk for å hilse på familien. Senere, sånn ca 2 timer eller sånn, skulle jeg bare sende en melding, og da dukket problemet opp. Hvor er den? Ja så klart, jeg er veldig sikker, og går til den første lure plassen, for det er nemlig den jeg bruker mest. Ingen telefon. Da er det bare å sette igang å lete da. Når jeg har sett på de fire mest vanlige plassene begynner panikken å melde sin ankomst... Ja, kanskje i bilen! (Heldigvis vet jeg hvor nøklene er i alle fall.) Jeg skal bare hente noe i bilen roper jeg, og løper ut, passer på å ikke tryne på trappa, for den er farlig glatt. Ikke i bilen heller... Inn igjen... "Eeh... Kjære, kan du ringe meg?" Han gjør det, han er veldig snill, og nok litt oppgitt, men det viser han ikke. Heldige meg. Tror han begynner å bli vant nå. Jeg mener han velger å ikke legge merke til det fordi han elsker meg så høyt :) Og siden han har valgt å leve med rørete meg, må han jo holde ut. Jeg håper i det lengste at han skal synes det er søtt vimsete, og litt sjarmerende...... (Krysser fingrene veldig hardt for det.)

Telefonen finner jeg mitt på stuebordet!! Tro det den som kan, men jeg så den virkelig ikke.

Andre smarte oppbevaringsplasser for viktige ting som mobiler, nøkler, lommebøker og lignende kan for eksempel være bak fryseren eller på fryseren, bak sofaen, under sofaen, i kleskapet, i kjøleskapet, i en sokk(!), i dusjen, på en stol, jeg har også funnet ovennevnte gjenstander i vaskemaskinen som heldigvis var tom og ikke i gang.



15. mars 2011

Slik skaptes førskolelæreren!

Som nevnt i presentasjonen av meg selv er jeg utdannet førskolelærer, og jobber nå som pedagogisk leder i barnehage på mitt 10. år! Jeg er veldig stolt av jobben min, selv om den til tider kanbarnehage2028450x31229 være tung. Tenkte jeg skulle dele en liten historie med dere om hvordan førskolelæreren skaptes (nå skal det sies at dette gjelder alle ansatte i barnehage, og foreldre i vårt langstrakte land).

Da Vårherre skulle skape førskolelæreren måtte han allerede den 6. dagen jobbe overtid. Mens han holdt på, kom en av englene bort til ham og sa: “Herre, holder du fremdeles på med denne figuren?”
“Ja”, svarte Vårherre, “Du har vel sett bestillingen? Den skal være lettstelt, men ikke av plast. Den skal ha 160 bevegelige deler, og den skal ha nerver av stål. Den må ha fang som med plass til 10 barn, og selv få plass på en barnestol, ryggen må tåle tunge bører, og være bøyd det meste av dagen. Et trøstens ord må lege alle sår,fra kul i hodet til smerter i sjelen. Dertil må den ha 6 par armer.”
“6 par armer, det er umulig!”, sa engelen.
“Neida”, sa Vårherre. “Det er ikke noe problem. Det som er verre, er at den må ha ha 3 par øyne!”
“Er det standardmodellen?”, spurte engelen.
Vårherre nikket og sa: “Et par må kunne se gjennom lukkede dører, mens munnen spør “Hva gjør dere der inne?”, og samtidig vite hva som foregår. Det andre paret sitter i nakken, og ser det de slett ikke skal se, men likevel må vite. Og tilslutt de to forann; de skal kunne se på et barn med et blikk som både irettesetter og sier: “Jeg er glad i deg, og forstår deg likevel.”
“Å Herre”, sa engelen, “Det er altfor mye, gå heller og legg deg, og fortsett i morgen.” 
“Det kan jeg ikke”, sa Vårherre. “Jeg er like ved å skape noe som i barns øyne er nesten lik meg selv. Jeg har allerede klart å få den til å helbrede seg selv når den er syk. Den klarer å tilfredstille 20 barn med en liten bursdagskake. Den klarer å få 6- åringer til å vaske hendene uten å mukke, og treåringen tror den når den sier at plastelina ikke er til å spise. Den klarer til og med å forklare at bena er til å løpe med, ikke trampe.”
Engelen gikk sakte rundt figuren. “Den er for myk”, sa den.
“Slett ikke,” sa Vårherre. “Du aner ikke hva den tåler.”
“Kan den tenke?” Spurte engelen.
“Den kan ikke bare tenke, den kan også forutsi det som skal skje, og finne kompromissløsninger – og den kan glemme!”
Engelen bøyde seg ned og strøk med en finger over kinnet til figuren. “Her er en kul,” sa den. “Det var det jeg visste, du har puttet for mye inn i den.”
“Det er ingen kul”, sa Vårherre. “Det er en tåre.”
“Hva er den til?” spurte engelen.
“Den renner av både sorg og glede, av skuffelse og smerte, av forlatthet og nærhet,” sa Vårherre, og la tenksomt til: “Tårene hjelper førskolelæreren til å overleve!”  

(Forfatter ukjent)
                                                                                                 

hender











13. mars 2011

Rare pølser...

Vi har jo hatt barneselskap i huset, og det ble litt pølserester. Tenkte at Aron skulle få nyte godt av dette, men han forsto ikke helt poenget med en hel pølse. Han gikk i stedet med den som en smokk i munnen.... Etterc a 20 minutter gikk det opp for han at denne lille leksaken, som luktet nydelig forresten, faktisk gikk an å spise!

"Hmm..... Skeptisk...."

Nam nam!






Kakenerver og barneselskap

lillejenta mi har blitt stor, hele 7 år. og i går var det tid for barneselskap. Og i ett barneselskap skal det jo være pølser og kaker. Pølser er greit, de skal jo bare trekke i vann. Kakene er det værre med. Jeg kan bake, altså, men når det kommer til dekorasjoner og kakepynting har jeg 10 tommeltotter. Min kjære E. hadde bestilt Hello- Kitty kake. Ho har snakket om dette i ett år, og nå var endelig dagen her. Nå var det bare opp til ho mor å prestere.....
Jeg lagde en helt vanlig sjokoladekake i langpanne. Dekket hele med sjokoladeglasur, og så var det på tide å pynte. Jeg kjøpte ferdig rullet marsipan, prikket ut bildet som E. ville ha, la dette på kaka, og tegnet omrisset, og fargela med sukkerpynt/ gele. jeg ble nok ikke helt fornøyd, men E var fornøyd.   Her ser dere resultatet:




Ble jo ikke så verst...Eller?




7. mars 2011

Som hund og katt

Forholdet mellom hund og katt har det blitt sagt mye om, og det kan sikkert sies enda mer om deres merkelige forhold. Her kommer i alle fall mitt bidrag:

Vi har jo som nevnt tidligere katten Fiffi, og hunden Aron. Vi fikk Fiffi først, og man kan jo spørre seg selv hvor fornuftig det egentlig er å skaffe seg en hund når man allerede har en voksen katt i huset, som man vet at ikke tåler katter. Fiffi forsøkte nemlig å angripe en monsterstor rottweiler en gang, det var bare vindusglasset som reddet hunden fra dens grusomme skjebne....
Så med dette i bakhodet, tok vi med oss Aron hjem. Fiffi fikk fast bopel i vindfanget, og vi stenger døren bak oss. En glassdør, så den første måneden sto de der og stirret på hverandre. Fiffi inbilte seg selv at hun var en løve på jakt, mens Aron var heller overivrig etter å rundslikke denne langhårede, fresende, fristende lille leksaken.
Etter som dagene har gått, har også forholdet mellom disse to dyrene utviklet seg. Heldigvis i en positiv retning. Om katten er ute, og hunden inne, står hunden og uler til katten slippes inn. De skal da hilse på hverandre, og så må Aron følge Fiffi frem til døren ut til gangen, hvor hun har mat og seng. Her er det mer snusing på gang.
Om fiffi sover i gangen når Aron skal ut på tur, må hun snuse han adjø, om fiffi er ute når vi går tur, går hun sammen med oss.
Vi har tilogmed klart å ha fred i stua med begge til stede. Hund sovende på gulvet, under føttene mine, katt sovende i sofaen, tett ved min side. Da skjer det som er litt rart.... Fiffi våkner, titter på meg med tilfredshet, eller overlegenhet om du vil (kommer helt an på om du liker katter eller ikke), i blikket, strekker seg litt, titter ned på Aron som utrolig nok fortsatt sover (!), og bestemmer seg så for å gå ned av sofaen. Det i seg selv er jo egentlig ikke så merkelig. Det hun faktisk gjør er at hun går ned og setter seg på den sovende hunden, på hodet hans! Og der sitter hun, som den største selvfølge, og troner. Med enda mer tilfredshet (om mulig) i blikket. Hun ble faktisk værende på samme plassen i 5 minutter. 5 laaaaaaaange minutter om vi skal se det fra Arons synspunkt. Han leet ikke en muskel, tror ikke han blunket en gang.

Vi vet ikke helt hva som skjedde, men om vi skal overtolke situasjonen kan vi jo velge å tro at dette handlet om rang, og en gang for alle avgjøre hvem som virkelig er sjefen i dette huset.
I dag er alt som vanlig, katten er like overlegen, og tillater audiens når hun selv føler for det, hunden er like oversosial og smiskende, og elsker å lukte katten i baken!


6. mars 2011

Englene mine

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har litt samlemani.... Jeg simpelthen elsker englefigurer. Og aller helst de litt rare og utradisjonelle, de sjarmerende, runde, lange, tynne, hengslete... You name it. Moren min vet heldigvis om dette, og det dukker opp en og annen engel i artig format, opp under juletreet. Disse englene gjør meg rett og slett glade, de er så herlige og ekte på en merkelig måte, og slettes ikke perfekte, litt som meg kanskje? Jeg har i alle alle fall forstått at jeg trives med å ha mine favoritt- ting rundt meg, og engler finnes i mange forskjellige former og farger. 





 




VAKRE HJEM & INTERIØR: Vinn herlig teppe fra Nyblom Kollén!

VAKRE HJEM & INTERIØR: Vinn herlig teppe fra Nyblom Kollén!: "Vi har hatt mye å feire i det siste med fantastiske opplags- og lesertall og synes våre herlige lesere fortjener en ny konkurranse! Den..."