Som hund og katt

Forholdet mellom hund og katt har det blitt sagt mye om, og det kan sikkert sies enda mer om deres merkelige forhold. Her kommer i alle fall mitt bidrag:

Vi har jo som nevnt tidligere katten Fiffi, og hunden Aron. Vi fikk Fiffi først, og man kan jo spørre seg selv hvor fornuftig det egentlig er å skaffe seg en hund når man allerede har en voksen katt i huset, som man vet at ikke tåler katter. Fiffi forsøkte nemlig å angripe en monsterstor rottweiler en gang, det var bare vindusglasset som reddet hunden fra dens grusomme skjebne....
Så med dette i bakhodet, tok vi med oss Aron hjem. Fiffi fikk fast bopel i vindfanget, og vi stenger døren bak oss. En glassdør, så den første måneden sto de der og stirret på hverandre. Fiffi inbilte seg selv at hun var en løve på jakt, mens Aron var heller overivrig etter å rundslikke denne langhårede, fresende, fristende lille leksaken.
Etter som dagene har gått, har også forholdet mellom disse to dyrene utviklet seg. Heldigvis i en positiv retning. Om katten er ute, og hunden inne, står hunden og uler til katten slippes inn. De skal da hilse på hverandre, og så må Aron følge Fiffi frem til døren ut til gangen, hvor hun har mat og seng. Her er det mer snusing på gang.
Om fiffi sover i gangen når Aron skal ut på tur, må hun snuse han adjø, om fiffi er ute når vi går tur, går hun sammen med oss.
Vi har tilogmed klart å ha fred i stua med begge til stede. Hund sovende på gulvet, under føttene mine, katt sovende i sofaen, tett ved min side. Da skjer det som er litt rart.... Fiffi våkner, titter på meg med tilfredshet, eller overlegenhet om du vil (kommer helt an på om du liker katter eller ikke), i blikket, strekker seg litt, titter ned på Aron som utrolig nok fortsatt sover (!), og bestemmer seg så for å gå ned av sofaen. Det i seg selv er jo egentlig ikke så merkelig. Det hun faktisk gjør er at hun går ned og setter seg på den sovende hunden, på hodet hans! Og der sitter hun, som den største selvfølge, og troner. Med enda mer tilfredshet (om mulig) i blikket. Hun ble faktisk værende på samme plassen i 5 minutter. 5 laaaaaaaange minutter om vi skal se det fra Arons synspunkt. Han leet ikke en muskel, tror ikke han blunket en gang.

Vi vet ikke helt hva som skjedde, men om vi skal overtolke situasjonen kan vi jo velge å tro at dette handlet om rang, og en gang for alle avgjøre hvem som virkelig er sjefen i dette huset.
I dag er alt som vanlig, katten er like overlegen, og tillater audiens når hun selv føler for det, hunden er like oversosial og smiskende, og elsker å lukte katten i baken!