Bestemors kiste

Jeg har ikke så mange gamle ting i dette huset.

Dels fordi det vil bli ødelagt om det settes fram, vi har jo både barn og hund som skal kunne bevege seg rundt her, og dels fordi jeg ikke har klart å samle meg opp så mange ting ennå.

Men en stolthet har jeg;

Og det er bestemors kiste.

Den er gammel og slitt, og brunfargen er kanskje ikke den fineste.

Men den var bestemors, og nå er den min.

Når jeg var lita hadde mamma garn og stoff i den.

Nå er den fylt med pledd og gardiner.

 Bestemor fant kista inne på en gammel låve på gården der hun bodde, i Gilstad, Sverige.

Søstrene hennes hjalp henne, og pusset den opp som brudekiste til bestemor når hun giftet seg.

"Astrid og Egil Hansen, 31.12.1949"

Pleddet dere ser her, har min oldemor heklet.

Til deg

Til deg

Fordi du er som

en sol på min vei,

og låner meg litt

av din ild- og

fordi du er søt

vil jeg takke deg,

men mest fordi

du er til!

Skrevet av Nolo



Eventyret om påskeharen

En gang for lenge siden, bodde det en liten fugl som het Lepus,

langt inne i en stor skog.

Den var i grunnen en ganske så lykkelig liten fugl, men ikke helt.

For i den samme skogen bodde det en fæl og fryktelig jeger som het Orion. Og han var spesielt farlig for små fugler.

Og en dag da den lille fuglen lå og hvilte på reiret sitt, kom den fryktelige jegeren.

Han tråkket i stykker hele redet, og knuste alle de små eggene.

Den lille fuglen var fra seg av sorg, den visste ikke hva den skulle gjøre.

Men i skogen bodde det også en vårgudinne, og hun var så snill og god mot alle dyr.

Så den lille fuglen bestemte seg for å gå til henne.

"Å kjære Vårgudinne" sa den lille fuglen, "Den fryktelige jegeren har knust alle eggene mine".

"Ja da skjønner jeg at du er trist" sa Vårgudinnen.

"Jeg skulle ønske at jeg var ett annet dyr!" gråt fuglen. "At jeg var rask og lur, slik at jeg kunne lure jegeren".

"Vil du bli ett slikt dyr?" spurte Vårgudinnen.

"Å ja, veldig gjerne" svarte den lille fuglen.

Og vips forvandlet vårgudinnen den lille fuglen om til en hare.

"Å tusen takk!" sa den lille fuglen, som nå hadde blitt til en hare.

Og nå som den hadde blitt til en hare, hoppet den i veien for jegeren, og forvirret ham fra å jakte.

Nå var den lille haren Lepus lykkelig.

Men da våren kom merket den at det var noe som var alvorlig galt. Og igjen gikk Lepus til Vårgudinnen.

"Å kjære Vårgudinne. Det er bare det at nå om våren, så føles det så merkelig. Du skjønner, jeg har laget et reir borte i skogen her, men det er ingen egg i det. Jeg savner så fryktelig å legge egg!"

"Å, er det ikke verre?" spurte Vårgudinnen. "Gå nå og legg deg på reiret ditt."

Og den lille haren gikk og la seg på reiret sitt.

"Nå kan du titte oppi reiret" sa Vårgudinnen.

Og oppi reiret lå det nå tre små gule egg.

"Ja" sa Vårgudinnen. "Der er min gave til deg. Fra nå av skal du få legge egg en gang hver vår."

Nærmere bestemt i påsken.

Og siden den gang av, har den lille haren blitt kallt for

Påskeharen!

 JEG ØNSKER DERE ALLE EN RIKTIG SÅ GOD PÅSKE!

En god latter

De sier at en god latter forlenger livet.

Og det kan jeg jo være ening i.

Det er i alle fall deilig forfriskende å le så godt at det kjennes som om mageregionen løsner, tårene triller, og halsen blir sår. Man blir liksom så deilig lett i hodet etterpå.

Som mamma og hundeeier havner jeg lett i situasjoner hvor jeg lett kan bli oppgitt,og tilogmed kanskje sint. Jeg har i alle fall bestemt meg for å ta det med ett smil (kan vel si det sånn at jeg øver hver dag).

"Pick your battles!" hørte jeg engang en tv- psykolog som sa. Og det er det jo faktisk noe veldig sant med. Noen ganger er det beste våpen latter. Vi avleder, gjør fortsettelsen lettere, får ett mer positivt syn på tilværelsen... Og sist men ikke minst, man blir ikke sett på som en surpomp! Bare det i seg selv burde være mer enn god nok grunn, spør du meg.

Og nå har jeg ikke engang nevnt alle de positive kjemiske reaksjonene som skjer i kroppen, men det kan jeg ikke så mye om. Overlater heller det til de som kan det.

Men det er nok ikke uten grunn at de har latterterapi som behandlingstilbud til alvorlig syke!

Så grip dagen, og slipp latteren løs folkens!

Så rart....

...At vi alle vil leve lenge,

men ingen vil bli gammel!

...At uansett hvor mye eller lite som skjer,

så er det akkurat nok til å fylle dagens aviser!

... At den som har minst å si,

ofte er den som har mest å si!

...At du må være gammel,

for at noen skal si du ser ung ut!

...At man bør fortelle sannheten,

men ikke alle sannheter bør fortelles!

...At noen mennesker ville fått sagt mer,

hvis de snakket mindre!

...At en ekspert vet nesten alt om nesten ingenting!

...At du kan mislykkes mange ganger,

men er ikke mislykket før du skylder på andre!

...At jo eldre jeg blir,

dess mer tviler jeg på at visdommen kommer med årene!

...At det en vet, vet ingen,

men det to vet, vet alle!

...At jeg er sterkest når jeg tør innrømme mine svakheter!

Virker, virker ikke

Hjelp! Jeg har fått en retriever som ikke virker. En golden er jo som viden kjent en apporterende hund, men ikke Aron...

Jeg kaster en leke/ pinne, og han skal jo liksom løpe etter og hente den. Men nei da. Han setter seg pent og venter på meg, med håp i blikket om at de kanskje skulle komme en liten godbit flyvende i hans retning.

I all den søla og sørpa som har blitt etter snøen denne våren, har jeg vært forberedt på å komme hjem med en sørpe våt, og svart golden. Men nei da. Der hvor andre retrievere (uansett hvem av rasene skulle jeg tro) mer enn gjerne lykkelige plasker i den minste lille sølepytt, er min Aaron en jåle som går i store buer rundt i stedet! Han vil ikke engang bade på stranda.

Tok han med til Vannsjø i fjor sommer (sånne utendørs badeaktiviteter synes jeg det er litt for tidlig til ennå, selv om det i dag har vært 18 grader varmt), og jeg trodde jo virkelig at her skulle han kaste seg utpå, og virkelig føle han var i himmelen. 

 Der tok jeg feil gitt.

Han ville heller ligge på rygg i gresset, og  titte opp på skyene som sakte fløt over himmelen.

Finnes det klagerett på denne type feil på hunden tro? Tror vel ikke det nei. Skal vel kanskje egentlig være fornøyd med at han er litt jåle og ikke må bade i alt han kan speile seg i. Og jeg har jo heller ingen planer om å trene han opp i apportering, for noen jeger er jeg ikke.

Så tross disse a- typiske rasetrekkene han måtte ha, så er han jo egentlig en veldig allright hund. Stort sett oversosial, mot både mennesker og dyr, glad, kjælen og full av liv.

Hva mer skal man vel kunne ønske seg i en firbent venn, enn ett u-utømmelig hav av kjærlighet, som han deler fra seg uten å tenke på om han får noe tilbake.

For det er vel egentlig det som er en perfekt retriever, ikke sant?

Kan det kalles for.......

...Omvendt lokking?

Aron (og da mener jeg oss tobeinte i huset) har hatt litt problemer med at han angriper godbiter og mat, som er tiltenkt han, og som vi har i hendene. Det er glefs og jafs, og plutselig er alt borte. 

Liker ikke dette siden jeg ikke har sagt versågod, og jeg har veldig lyst til å beholde fingrene mine hele, og aller helst sittende fast på min hånd. Tenker også på barna, og at de skal være trygge. Har jo sett hvordan de liksom i skjul forer hunden (tror de) ved matbordet, selv om det ikke er lov.

Først lærte jeg Aron å sitte og vente på værsågod, før han fikk godbiten, men han var fortsatt veldig rask og glupsk, og situasjonen føltes enda ikke helt bra.

Har en stund nå fått han til å sitte, han ser godbiten, men får den ikke før han er rolig og ser litt bort.

Nå tar han imot forsiktig og alles hender er trygge. Her kom også klikkeren fint inn i bildet. Har ikke angret på at vi kjøpte den, gitt.

Har tidligere nevnt problemer med spisingen hans i denne bloggen, og har vel ved ett par anledninger jublet HURRA litt for tidlig. Men nå får han både tørrfor og kjøttmat, og det ser virkelig ut til å fungere bra. Vi har begynt å kjøpe VOM hundefor, og det har virkelig satt fart på matlysten hans. Over tørrforet heller jeg en teskje med selolje om dagen. Det skal visst bedre pelskvaliteten, og til en viss grad hindre røyting. Pelsen hans er blitt bedre. Litt fetere, og blankere, og mykere. Om han røyter mindre nå er litt vanskelig å si, siden det nå er røytetid, men vi tror vi har kunnet merke litt bedring (hybelkaninene er ikke fult like store som før,og de vokser ikke like fort).

Det blir jo mye børsting for tiden. Står ute i hagen i en vill sky av hvitt hundehår som føyker rundt omkring. Rene snøstormen. Men dette er jo litt gjenbruk også, for har sett noen småfugler med noen rare barter her i det siste.....

Ikke noe er ett sikrere vårtegn enn fuglesang, sommerfugler og hestehov.

....

Nå gjenstår det bare at noen glupe hoder klarer å finne opp allergivennlig pollen også!

Dog diary vs. Cat diary

Det er vel ingen nyhet at katter og hunder har forskjellig syn på familielivet, eller rett og slett alt her i livet.

Mens hunder synes å bli lykkelig for det meste, og alltid vil være med, har katter en alldeles for stor tendens til å ha en meget overlegen holdning til det meste.

Det skulle kunne være interessant å vite hva de tenker iblant....

Kunne lese tankene deres, eller forstå hva ett voff, og ett mjau faktisk betyr.

Fant en link, her, hvor dere kan lese ett utdrag fra både en hunds og en katts dagbok.

God lesning!

Black and white

Fikk denne lille morsomme i en mail en gang for lenge siden, og den har jeg lagret pent på data'n.

Synes den egentlig er verdt å deles med fler.



Dagen i dag

Dagen i dag-

er en merkelig dag.

Den er din.

Dagen i går slapp deg ut av hendene.

Den kan ikke få annet innhold

enn det du alt har gitt den.

Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.

Du vet ikke om du kan regne med

å råde over den.

Men dagen i dag er det eneste

du kan være sikker på.

Den kan du fylle med hva du vil.

Benytt deg av det...

I dag skal du glede ett menneske.

I dag kan du hjelpe en annen.

I dag kan du leve slik at noen

i kveld er glad for at du er til...

Dagen i dag er en betydningsfull dag-

Den er din!

Forfatter ukjent

Pels og poter #2

Noen som kjenner igjen hunden sin? Det gjør jeg.

Aron er ikke den typen hund som hopper opp på folk når han hilser på dem (heldigvis), han er heller veldig rask med å blottlegge magen i håp om at menneskene i nærheten vil klø....

Ikke alltid han er like heldig.

Stakkars lille kosegrisen min...

Fiffi- Forglem meg ei

Sommeren 2007 fikk vi fiffi. Vi hentet henne hos venner i Kristiansand.

Hun var en nydelig blandingskatt, langhåret og trefarget. Veldig kosete, leken, en utmerket musejeger, og hun fanger også rotter, skjærer, ekorn, og en og annen rottweiler om hun fikk lov…

  

Her ser dere henne sammen med søsteren Mia som vi også hadde en stund.

 

Fiffi ble mamma som 1- åring. Det var ikke helt planlagt, men hun var en kjempe god mor. Hun fikk fire små kattunger, ei jente og tre gutter.

Den førstefødte (han lengst frem), ble døpt Lynet Mcqueen. Han var størst og spiste mest av alle.

Søsteren Flora. Hun var den uredde, den som alltid dro med brødrene på utforskerturer og spennende opplevelser. Hun var også den eneste av kattingene som avslørte hvem som er kattepappa…

Nr. 3 i kullet var Bali, den redde og skeptiske. Han likte ikke mennesker. Han var også den som aller mest hadde beholdt Bengaler- genene. Han klatret nemlig på veggene, fra gulv til tak, og så bortover!

Og til sist har vi Emil, han ble senere omdøpt til Dwight. Han ble født sist, og var den minste i kullet. Han hadde problemer med å spise, så han fikk litt ekstra TLC. Han er den eneste som fortsatt lever av søskenflokken. En flott gutt, i beige farger, og jeg drømte litt om å beholde ham selv.

  

Fiffi nøt somrene, og søkte tilflukt i trærne når barna kom stormende. Men hun var allikevel alltid med oss der hvor vi var.

Nå er hun borte. Plutselig bare. Har savnet henne i litt over 3 uker nå. Vi har lett, vi har ropt, barna har grått, men ingen Fiffi å finne. Enten har en gammel kone forbarmet seg over henne, eller hun ble syk, eller en rev har tatt henne, eller en bil.

Barna tror hun har rømt med kjæresten sin.

I alle fall. Vi savner deg Fiffi, og håper du ikke har det vondt.

Høyre, venstre

En ny vår, og nye muligheter venter.

Aron har bydt på mange utfordringer den tiden vi har hatt han, noen lettere å hanskes med enn andre, det skal jeg ærlig innrømme. Men vi gir ikke opp så lett. Med våren og snøsmelting melder deg seg nytt pågangsmot, lysere kvelder, og større bevegelsesfrihet (for meg, ikke Aron, siden all isen smelter...). Nå skal det trenes, både han og meg selv skal trimmes og luftes. Jeg har som nevnt tidligere kjøpt en klikker, og vi har så smått begynt å trene med denne. Han forsto veldig fort konseptet med at med klikket kommer det også en liten godbit. Enn så lenge har vi bare forsøkt dette inne, i ett litt stille og beskyttet miljø, uten altfor mange distraksjoner.

Men nå tror jeg virkelig vi er klare for å ta dette med oss utendørs.

Her blir det kontakttrening.

Vi har litt problemer med kontakt med Aron når vi går tur. Da kobler han ut alt annet, og tusler rundt i sin egen lille boble. Målet er at han skal like å ha kontakt med meg på tur, for det kan jo faktisk lønne seg. (Ja, jeg tenkte på godbitene igjen her,ja...)

Mål nummer to er å lære Aron kommandoene høyre og venstre. Jeg begynner å leke med tanken på å kjøpe en sele til han, og ett fleksibelt koppel, så burde vi jo være klare for turtid med båndtvang.

Dette gjør det lettere for meg å gå i skogen. Jeg får jo litt gratis drahjelp,uten at skuldrene bliir røsket ut av ledd, jeg kan hjelpe barna mine uten å miste båndet jeg har Aron i (snakker av erfaring her), og jeg kan gå med staver!

Da må jo Aron kunne høyre og venstre slik at han vet hvor vi skal gå.

Kom akkurat på at vi kan bruke klikkeren på å øve inn dette også. Jeg gir kommandoene på våre vanlige turer, og når han går i riktig retning, blir det både "klikk" og godbit.
Så om du skulle gå forbi en hvit hund med eier som roper høyre eller venstre, og overstrømmende roser hunden forhver minste lille sving i riktig retning.... Ja, da er det meg :)

Det er kanskje ikke så mange målene jeg har satt meg opp for treningen med han. Men jeg har dårlig erfaring med at jeg vil for mye, og så mister jeg lysten til å gjøre noe. Så da synes jeg det faktisk er bedre å begynne i det enkle, og heller mestre oppgavene jeg gir oss.

En liten søt video på en ellers grå dag

Dette klippet har jo allerede gått sin seiersgang rundt om i denne vide verden. Jeg så den første gang i dag. Og syntes den var fantastisk, og skjønn. Syntes den livet opp en litt grå dag, med hodepine og syke barn. Kos deg med den du også.

Kolla in detta fantastiska MSN-videoklipp: Tvillingar pratar med varandra