Fotonettsiden øyeblikk.net, som du kommer til om du trykker HER, har hatt en konkurranse ute med temaet Ett barn er et lite menneske!
Jeg er ingen fotograf, men jeg elsker bilder, og henter tips og ideer til hvordan jeg selv kan ta bedre bilder.
I alle fall, denne tittelen fikk meg til å begynne å tenke.
Bildene folk sendte inn som bidrag var utrolig flotte, vakre og ekte. Og alle var harmoniske, og glade.
Men det jeg lurte på er om det finnes andre måter å vise at barna også er mennesker på?
Svaret er jo veldig enkel; JA! Så klart.
Bare se på barna rundt deg.
De lever virkelig livet fullt ut.
Alt er ekte, ingenting er på lat. Glede og sorg, alt kommer rett fra hjertet.
Det finnes mange forskjellige situasjoner i hverdagen hvor man liksom "glemmer" at barna har følelser og tanker på lik linje med oss voksne.
Det ser jeg både her hjemme og på jobb.
Hverdagens stress innhenter oss fort, og barna har egentlig ikke noe annet valg enn å bare henge på så godt de kan, har de vel?
For det er jo faktisk vi voksne som bestemmer.
I barnehagedagen er det nå veldig viktig at vi arbeider med barnas medvirkning og rett til medbestemmelse.
Flotte ord tenker du kanskje.
Men det ligger mer bak det, enn noen flotte formuleringer.
I bunn og grunn handler det om å ta barna på alvor, lytte til hva de sier, og la de få lov til å sette sitt preg på hva de vil gjøre i hverdagen i samarbeid med oss voksne.
For alle voksenstyrte aktiviteter er kanskje ikke alltid så spennende for barna.
Det jeg lurer på er: I hvor stor grad respekterer vi barnets rett til å vise følelser som sinne, frustrasjon og trøtthet? De kan jo fort henge litt sammen etter min mening.
Alle har vi vel opplevd som barn å bli sendt på rommet fordi vi ble sinte på våre foreldre, eller har selv gjort det med egne barn. Mens den voksne selv fikk vise sin "sinte følelse" fikk ikke barnet det.
Når ett barn er sliten etter en lang dag i barnehagen, blir vi voksne irriterte når barna griner i butikken...
Det blir jo fort feil, ikke sant?
La oss heller vise barnet respekt for de følelsene de viser, og veilede dem gjennom, ved å vise dem hvordan de kan uttrykke seg, fortelle dem at vi forstår at de er sinte, spørre hva vi kan gjøre for å hjelpe, spørre hvorfor de ble sinte, la barna snakke ut uten at vi avbryter.
For det de opplever er deres sannhet, selv om virkeligheten ser annerledes ut fra ett voksens perspektiv.
Vil ikke da barna bli mer harmoniske og forstå seg selv bedre?
Jeg sier ikke at dette er fort gjort. Det er hardt arbeid, og krever store porsjoner med tålmodighet, men det er verdt det, det er jeg helt sikker på.
.jpg)
