Matnasking og spisevegring

Har skrevet tidligere at jeg nok har løst problemet med at Aron ikke spiser. Tror nok at jeg ropte hurra for tidlig der gitt…. Det funka faktisk greit en stund, men så begynte det igjen. Når han fikk mat, sto han bare der og stirret på skåla, snuste litt på maten, sukket, snudde ryggen til og gikk sin vei. Det er jo ikke akkurat en slik oppførsel man venter av en retriever når det er mat i nærheten. Men sånn er altså min Aron. I alle fall når det dreier seg om hundemat. All slags annen mat skal slukes først og smakes på etterpå. han støvsuger gulvet etter smuler. Og av en eller annen grunn klarer denne store hunden å smyge seg stille, så stille, inn under bordet når vi spiser, at jeg ikke merker noen ting. Der ligger han klar til å fange det som måtte finne på å falle. Maten rekker ikke engang å lande før den er borte.

"Jeg tigger ikke... Det bare ser sånn ut..."

Nå har han til og med begynt å stjele matrester. Fant han med hodet dypt nede i søppeldunken her om dagen, hvor han sto og slikket i seg noen rester fra barnas havregrøt- frokost. Han har også hentet seg brødskalker på benken. For ikke å snakke om skorper etter sønnens frokost. Nugattiskorper er de beste. Han sniker seg inn på den intetanende asjetten, og hypnotiserer maten til å hoppe inn i munnen. Har en liten mistanke om at han nok har en liten medskyldig i K.E. som egentlig ikke gidder å spise opp skorpene, for det er nemlig så kjedelig. Da er det jo faktisk bedre og gi dem til Aron, for så å si at han har spist de opp selv. Denne hunden er faktisk besatt av brød. Brød er det beste han vet. Han gjør hva som helst for en brødbit…. Til og med gå pent i bånd…. (Jeg lyver ikke. Testet det ut i går hvor jeg gikk med en brødskive i hånda, og hunden glemte helt å snuse på bakken – HELE VEIEN!)
Men han kan jo ikke leve på brødrester. Så, etter å ha “klaget” til veterinæren, fikk jeg med meg noen småposer med ett annnet hundefor. Han gikk helt bananas når han fikk smake dette gode, nye, og sorgen var stor når han måtte ta til takke med sitt kjedelige gamle for igjen. Hun mente det også kunne ha noe å gjøre med størrelsen på bitene. For dette nye foret vi testet ut hadde mye mindre biter, det gamle gidder han ikke tygge, og de bitene er store. I dag gadd jeg ikke mer. Det er ikke noe gøy å komme hjem fra jobb, og se at Aron ikke har rørt maten sin i det hele tatt. Kjøpte nytt for (det samme som vi fikk prøve på), og blandet dette med gammelt for til middagen hans. Det er veldig lenge siden han har spist så bra. Men ved nærmere ettersyn hadde han bare plukket ut de nye forbitene, det gamle ligger fortsatt igjen i skåla.
Får håpe at det blir bra nå. At han endelig kan spsise mat. Ja, sin egen mat, altså.