Slik skaptes førskolelæreren!

Som nevnt i presentasjonen av meg selv er jeg utdannet førskolelærer, og jobber nå som pedagogisk leder i barnehage på mitt 10. år! Jeg er veldig stolt av jobben min, selv om den til tider kan være tung. Tenkte jeg skulle dele en liten historie med dere om hvordan førskolelæreren skaptes (nå skal det sies at dette gjelder alle ansatte i barnehage, og foreldre i vårt langstrakte land).

Da Vårherre skulle skape førskolelæreren måtte han allerede den 6. dagen jobbe overtid. Mens han holdt på, kom en av englene bort til ham og sa: “Herre, holder du fremdeles på med denne figuren?”
“Ja”, svarte Vårherre, “Du har vel sett bestillingen? Den skal være lettstelt, men ikke av plast. Den skal ha 160 bevegelige deler, og den skal ha nerver av stål. Den må ha fang som med plass til 10 barn, og selv få plass på en barnestol, ryggen må tåle tunge bører, og være bøyd det meste av dagen. Et trøstens ord må lege alle sår,fra kul i hodet til smerter i sjelen. Dertil må den ha 6 par armer.”
“6 par armer, det er umulig!”, sa engelen.
“Neida”, sa Vårherre. “Det er ikke noe problem. Det som er verre, er at den må ha ha 3 par øyne!”
“Er det standardmodellen?”, spurte engelen.
Vårherre nikket og sa: “Et par må kunne se gjennom lukkede dører, mens munnen spør “Hva gjør dere der inne?”, og samtidig vite hva som foregår. Det andre paret sitter i nakken, og ser det de slett ikke skal se, men likevel må vite. Og tilslutt de to forann; de skal kunne se på et barn med et blikk som både irettesetter og sier: “Jeg er glad i deg, og forstår deg likevel.”
“Å Herre”, sa engelen, “Det er altfor mye, gå heller og legg deg, og fortsett i morgen.” 
“Det kan jeg ikke”, sa Vårherre. “Jeg er like ved å skape noe som i barns øyne er nesten lik meg selv. Jeg har allerede klart å få den til å helbrede seg selv når den er syk. Den klarer å tilfredstille 20 barn med en liten bursdagskake. Den klarer å få 6- åringer til å vaske hendene uten å mukke, og treåringen tror den når den sier at plastelina ikke er til å spise. Den klarer til og med å forklare at bena er til å løpe med, ikke trampe.”
Engelen gikk sakte rundt figuren. “Den er for myk”, sa den.
“Slett ikke,” sa Vårherre. “Du aner ikke hva den tåler.”
“Kan den tenke?” Spurte engelen.
“Den kan ikke bare tenke, den kan også forutsi det som skal skje, og finne kompromissløsninger – og den kan glemme!”
Engelen bøyde seg ned og strøk med en finger over kinnet til figuren. “Her er en kul,” sa den. “Det var det jeg visste, du har puttet for mye inn i den.”
“Det er ingen kul”, sa Vårherre. “Det er en tåre.”
“Hva er den til?” spurte engelen.
“Den renner av både sorg og glede, av skuffelse og smerte, av forlatthet og nærhet,” sa Vårherre, og la tenksomt til: “Tårene hjelper førskolelæreren til å overleve!”  

(Forfatter ukjent)