27. desember 2010
Deilige julekaker
Jeg har ingen matblogg, og er heller ingen mesterkokk eller bakermester.
Men jeg ville i alle fall dele noen bilder av mine favorittjulekaker; Makaløsa, Mini brownies og Hallongrottor. Det til og med klinger beddre på svensk enn på norsk.
Late juledager
Det er deilig med juleferie. Endelig kan jeg bruke tid på familie, og bare være til. Det har vært litt stress også, for jeg vil jo rekke alt. Men, det som ikke blir gjort, blir ikke gjort, jula kommer uansett, så det er bare å innse det. Og jul ble det i huset i år også. Treet ble pyntet, kaker ble bakt, julemiddagen ble vellykket i år også, og hva mer kan man ønske da? Julefeiringa startet vi med Tre nøtter til Askepott, det er jo en selvfølge. Så bar det ut på tur for både to- og firbeinte. Utrolig delig. Vel inne ventet en varm dusj, trodde vi… Men den gang ei. Der var bare kaldt vann! Vet ikke helt hva som har skjedd, men vi har varmt vann igjen nå. Dette blir den julen vi alle husker; Husker dere den julen vi måtte bade i kaldt vann? Det var kaldt det! og så ler vi… Ha ha ha.
Tror Aron har kost seg også. Han har stresset litt rundt i huset, men nå begynner han å venne seg til det. Lange turer har han i alle fall fått. Lange løpeturer. Rett nedenfor feltet her hvor vi bor er det ett stort jorde hvor han har fått løpe løs. Det er tror jeg han synes er deilig. Løpe i nesten 30 cm dyp puddersnø krever sin mann… Hund… Vi har truffet noen hunder å leke med også; Bella, en 5 måneder gammel kongepuddel, og Marthe, en 1,5 år gammel airdale terrier. Mye lek og morro, og det var deilig å endelig se Aron som den hunden han skal være, fri og sorgfri, og sosial med andre hunder.
Fortsatt god jul til dere alle fra Aron og meg!
Tror Aron har kost seg også. Han har stresset litt rundt i huset, men nå begynner han å venne seg til det. Lange turer har han i alle fall fått. Lange løpeturer. Rett nedenfor feltet her hvor vi bor er det ett stort jorde hvor han har fått løpe løs. Det er tror jeg han synes er deilig. Løpe i nesten 30 cm dyp puddersnø krever sin mann… Hund… Vi har truffet noen hunder å leke med også; Bella, en 5 måneder gammel kongepuddel, og Marthe, en 1,5 år gammel airdale terrier. Mye lek og morro, og det var deilig å endelig se Aron som den hunden han skal være, fri og sorgfri, og sosial med andre hunder.
 |
| Staselig kar på tur i mørket. |
Tok en liten tur i dag også, midt i blåtimen. Ganske så fint egentlig. Stille og rolig. Jeg var litt spent på om han skulle være interessert i å holde følge med meg i dag, siden det ikke var flere hunder der, men jeg tok sjangsen ,og slapp han løs. Hva gjorde han da…. ? Strake veien opp i hagene langs veien. Dumme hund (men sånn sier jeg jo egentlig ikke). Jeg skal innrømme at jeg ble sint, men tror jeg klarte å holde meg i skinnet. Ropte og plystret til ingen nytte. Så der gikk jeg da, i ensom majestet og plystret og klovnet det jeg orket, for at tornardoen skulle fatte interesse for meg og ikke hva annet det var han syntes var så spennende langt der borte. Av erfaring vet jeg at ddet ikke er noen vits i å løpe etter, for da forsvinner han jo bare enda lenger. Etter mye om og men kom han heldigvis tilbake, og holdt seg nær meg resten av tiden. Nå ligger han i sin fulle lengde å sover forran peisen.
Fortsatt god jul til dere alle fra Aron og meg!
 |
| Her er det deilig å løpe fritt. Bildet ble også ganske så bra med tanke på at jeg tok det med mobilkamera. |
18. desember 2010
15. desember 2010
Kaloriregler for julen
§ 1 Dersom du spiser noe og ingen ser det, så har det ingen kalorier!
§ 2 Dersom du drikker en lettbrus sammen med en sjokoladeplate, vil kaloriene i sjokoladeplaten bli nullet ut av lettbrusen!
§ 3 Dersom du spiser sammen med andre, teller bare de kaloriene du spiser mer enn dem!
§ 4 Mat som inntas for medisinske formål (som for eksempel karsk, solbærtoddy, varm sjokolade, rødvin, cognac etc.) teller ALDRI!
§ 5 Jo mer du feter opp de som daglig er rundt deg, desto tynnere virker du selv!
§ 6 Mat (for eksempel popkorn, peanøtter, brus, sjokolade og drops) som inntas som en del av underholdningen ved å se på film eller video, eller høre på musikk, inneholder ikke kalorier fordi de ikke inntas som mat eller føde, men som en del av en underholdning!
§ 7 Kakestykker og småkaker inneholder ikke noe fett dersom de brytes opp og spises bit for bit, fordi fettet fordamper når de brytes opp!
§ 8 Alt som slikkes fra kniver, slikkepotter eller skjeer mens du lager mat, inneholder ikke kalorier fordi de er et ledd i mattilberedelsen!
§ 9 Mat med samme farge har samme kaloriinnhold (for eksempel tomater og jordbærsyltetøy, sopp og hvit sjokolade)!
§ 10 Mat som er frosset inneholder ikke kalorier, fordi kalorier er en varmeenhet!
12. desember 2010
Ønskelister og sånn
Julen nærmer seg farlig fort nå, og jeg er virkelig ikke klar. Kan jo skylde litt på at min bedre halvdel har vært borte i 4 uker nå, men det vil jo ikke være rettferdig for han. Vel hjemme må jeg jo finne ut hva barna ønsker seg til jul, og da blir det som tidligere år. Alle reklamekatalogene fra lekebutikkene tas fram fre hemmelige lagre rundt om i huset, og det er bare å begynne å notere. I følge barna er vist en ønskeliste det samme som en handleliste. Hjelpes meg.
Men hva med min ønskeliste da? Tror jeg begynner å bli like kjedelig som mine foreldre var da jeg var lita. På spørsmål om hva de ønsket seg svarte de alltid snille barn og pent vær... Jeg er tydeligvis ikke noe bedre.. Når barna spurte meg i dag (på oppdrag fra mannen min), Var dette det første jeg svarte. Stakkars barn. Fantasinløs mor. Tja hva mer ønsker jeg meg da...?
... En uendelig porsjon med tålmodighet kanskje. Og en stor dose med oppfinnsomhet og kreativitet, Masse penger og en veloppdragen hund. (Om vi slenger på litt World peace, så er jeg vel nesten allerede aktuell som deltager i en miss world konkurranse?)7. desember 2010
Matnasking og spisevegring
Har skrevet tidligere at jeg nok har løst problemet med at Aron ikke spiser. Tror nok at jeg ropte hurra for tidlig der gitt…. Det funka faktisk greit en stund, men så begynte det igjen. Når han fikk mat, sto han bare der og stirret på skåla, snuste litt på maten, sukket, snudde ryggen til og gikk sin vei. Det er jo ikke akkurat en slik oppførsel man venter av en retriever når det er mat i nærheten. Men sånn er altså min Aron. I alle fall når det dreier seg om hundemat. All slags annen mat skal slukes først og smakes på etterpå. han støvsuger gulvet etter smuler. Og av en eller annen grunn klarer denne store hunden å smyge seg stille, så stille, inn under bordet når vi spiser, at jeg ikke merker noen ting. Der ligger han klar til å fange det som måtte finne på å falle. Maten rekker ikke engang å lande før den er borte.
Nå har han til og med begynt å stjele matrester. Fant han med hodet dypt nede i søppeldunken her om dagen, hvor han sto og slikket i seg noen rester fra barnas havregrøt- frokost. Han har også hentet seg brødskalker på benken. For ikke å snakke om skorper etter sønnens frokost. Nugattiskorper er de beste. Han sniker seg inn på den intetanende asjetten, og hypnotiserer maten til å hoppe inn i munnen. Har en liten mistanke om at han nok har en liten medskyldig i K.E. som egentlig ikke gidder å spise opp skorpene, for det er nemlig så kjedelig. Da er det jo faktisk bedre og gi dem til Aron, for så å si at han har spist de opp selv. Denne hunden er faktisk besatt av brød. Brød er det beste han vet. Han gjør hva som helst for en brødbit…. Til og med gå pent i bånd…. (Jeg lyver ikke. Testet det ut i går hvor jeg gikk med en brødskive i hånda, og hunden glemte helt å snuse på bakken – HELE VEIEN!)
Men han kan jo ikke leve på brødrester. Så, etter å ha “klaget” til veterinæren, fikk jeg med meg noen småposer med ett annnet hundefor. Han gikk helt bananas når han fikk smake dette gode, nye, og sorgen var stor når han måtte ta til takke med sitt kjedelige gamle for igjen. Hun mente det også kunne ha noe å gjøre med størrelsen på bitene. For dette nye foret vi testet ut hadde mye mindre biter, det gamle gidder han ikke tygge, og de bitene er store. I dag gadd jeg ikke mer. Det er ikke noe gøy å komme hjem fra jobb, og se at Aron ikke har rørt maten sin i det hele tatt. Kjøpte nytt for (det samme som vi fikk prøve på), og blandet dette med gammelt for til middagen hans. Det er veldig lenge siden han har spist så bra. Men ved nærmere ettersyn hadde han bare plukket ut de nye forbitene, det gamle ligger fortsatt igjen i skåla.
Får håpe at det blir bra nå. At han endelig kan spsise mat. Ja, sin egen mat, altså.
 |
| "Jeg tigger ikke... Det bare ser sånn ut..." |
Men han kan jo ikke leve på brødrester. Så, etter å ha “klaget” til veterinæren, fikk jeg med meg noen småposer med ett annnet hundefor. Han gikk helt bananas når han fikk smake dette gode, nye, og sorgen var stor når han måtte ta til takke med sitt kjedelige gamle for igjen. Hun mente det også kunne ha noe å gjøre med størrelsen på bitene. For dette nye foret vi testet ut hadde mye mindre biter, det gamle gidder han ikke tygge, og de bitene er store. I dag gadd jeg ikke mer. Det er ikke noe gøy å komme hjem fra jobb, og se at Aron ikke har rørt maten sin i det hele tatt. Kjøpte nytt for (det samme som vi fikk prøve på), og blandet dette med gammelt for til middagen hans. Det er veldig lenge siden han har spist så bra. Men ved nærmere ettersyn hadde han bare plukket ut de nye forbitene, det gamle ligger fortsatt igjen i skåla.
Får håpe at det blir bra nå. At han endelig kan spsise mat. Ja, sin egen mat, altså.
5. desember 2010
Førjulstid
Sitter inne nå og titter ut gjennom vinduet… Det er faktisk veldig pent å se ut på snøen som ligger der hvit og ren. Alt blir så behagelig stille, som om verden er pakket inn i bomull. For vi har nemlig fått snø nå, massevis av snø faktisk. det har vel kommet bortimot 30 cm med snø nå, og ja jeg vet, det er vel egentlig ikke så mye, men jeg synes det. Og spesielt når det må måkes… Siden mannen min fortsatt befinner seg i det høye nord (bare 2 uker igjen nå), så er det jo jeg som må måke om det kommer mer. så jeg satser på klarblå himmel og sol de neste ukene.
I går var vi med familien på åpen julegård på Tomb Jordbrukskole, og det var like vellykket som vanlig.
Vi fikk hilse på dyrene, både sauer og kuer. Kalvene fikk vi komme inn til. Ungene elsket det. Det var hopping i høyet, godteposer delt ut av julenissen, salg av gløgg, motorsagoppvisning, rideoppvisning, marked, ja alt du kan tenke deg, og sikkert enda mer som vi ikke fikk med oss. Skolen har virkellig lagt seg i selen for å få til en vellykket dag for både små og store. Og det klarte de virkelig, igjen. Det har jo blitt tradisjon å dra hit før jul. En tradisjon som både store og små setter pris på.
På slutten av dagen, når mørket har kommet, tenner de lykter og bål rundt omkring på skolens område, og de setter opp julespillet. Utrolig bra gjennomført. Og til barnas fryd og glede hadde gjeterne levende sauer å passe på! Men eselet var byttet ut med en hest. Så tusen takk til dere alle som gjorde dette til en fantastisk dag for oss!
I går var vi med familien på åpen julegård på Tomb Jordbrukskole, og det var like vellykket som vanlig.
Vi fikk hilse på dyrene, både sauer og kuer. Kalvene fikk vi komme inn til. Ungene elsket det. Det var hopping i høyet, godteposer delt ut av julenissen, salg av gløgg, motorsagoppvisning, rideoppvisning, marked, ja alt du kan tenke deg, og sikkert enda mer som vi ikke fikk med oss. Skolen har virkellig lagt seg i selen for å få til en vellykket dag for både små og store. Og det klarte de virkelig, igjen. Det har jo blitt tradisjon å dra hit før jul. En tradisjon som både store og små setter pris på.
På slutten av dagen, når mørket har kommet, tenner de lykter og bål rundt omkring på skolens område, og de setter opp julespillet. Utrolig bra gjennomført. Og til barnas fryd og glede hadde gjeterne levende sauer å passe på! Men eselet var byttet ut med en hest. Så tusen takk til dere alle som gjorde dette til en fantastisk dag for oss!
30. november 2010
Eksamen og revaksinering
Nå er endelig eksamen over. Jeg satt i går fra kl 17 – 21, og skrev og stresset, men jeg rakk å bli ferdig, og levere i tide. Kl 20.59 var oppgaven levert, heldigvis. Det er noe rart stressende med det å ha en hjemmeeksamen, og levere oppgaven på Fronter, via nett. Jeg føler meg liksom litt gammel, jeg er vant med å ha eksamen på dagtid, og på papir. Det er liksom ikke onrdentlig eksamen om man ikke sitter en hel gjeng i ett stort rom, med en haug pensjonister som er innleide til eksamensvakter, og som føler seg mer og mer som eksamenspoliti etter hvert som dagen går. Husker en gang (på høyskolen), når jeg endelig kunne levere oppgava mi. Jeg haddde jobbet i mange timer; Idemyldring, kladding, innføring… Og denne eksamensvakta kommer til meg og sier at jeg ikke har jobbet hardt nok med besvarelsen min. Da hadde jeg brukt opp nesten hele tiden jeg hadde til rådighet, og jeg kunne bare ikke styre meg, jeg måtte bare spørre: Hva vet vel du om det? Du er ikke sensor, og min besvarelse er ikke ditt lesestoff til kaffen. Var det slemt sagt av meg? Nei jeg synes ikke det. Nå skal det sies at sensor syntes at oppgava var bra, og jeg fikk en god karakter. Ja ja. I går satt jeg på kontoret i kjelleren mens pappa og kona hans passet E. Jeg hadde med meg pensumbok og forelesningsnotater. Så får vi se da. Det er en sensurtid på 3- 5 uker. Er veldig spent nå.
I dag tok jeg med Aron tilbake til veterinæren for å sjekke ørene hans. Skulle egenlig gjort det for ett par uker siden, men det har bare ikke passet sånn i organiseringen av hverdagen. Men i dag hadde jeg jo tatt meg fri fra jobben uten lønn. Ørene hans var helt fine, heldigvis. Vet ikke helt om jeg hadde orket å sloss med denne hunden en runde til for å få dryppet ørene hans. Jeg skal jo fortsatt gi han midd- middelet i nakket hver 4. uke frem til neste oktober, så den vil nok holde unna det meste. Siden Aron var frisk fra ørebetennelsen kunne vi vaksinere han. Jeg fikk jo ikke med vaksinasjonskortet hans, og har en snikend mistanke om at han ikke fikk siste vaksine, så vi gjorde det nå for å være sikre. Ett lite stikk i nakken, og han kom ikke med en lyd. Ventet bare pent på en godbit. Vaksinerte han mot kennelhoste også. Det går vist det nå, og da synes jeg det er greit å beskytte han. Kennelhoste er jo smittsomt, og jeg vil jo helst slippe det. Men denne vaksinen skulle gis i nesen. Ikke vet jeg hvorfor, men den virker vel fortere på den måten da. Det ble endel nysing etterpå, men det kvalifiserte virkleig til ett stort, deilig griseøre. Tror han er fornøyd nå.
I dag tok jeg med Aron tilbake til veterinæren for å sjekke ørene hans. Skulle egenlig gjort det for ett par uker siden, men det har bare ikke passet sånn i organiseringen av hverdagen. Men i dag hadde jeg jo tatt meg fri fra jobben uten lønn. Ørene hans var helt fine, heldigvis. Vet ikke helt om jeg hadde orket å sloss med denne hunden en runde til for å få dryppet ørene hans. Jeg skal jo fortsatt gi han midd- middelet i nakket hver 4. uke frem til neste oktober, så den vil nok holde unna det meste. Siden Aron var frisk fra ørebetennelsen kunne vi vaksinere han. Jeg fikk jo ikke med vaksinasjonskortet hans, og har en snikend mistanke om at han ikke fikk siste vaksine, så vi gjorde det nå for å være sikre. Ett lite stikk i nakken, og han kom ikke med en lyd. Ventet bare pent på en godbit. Vaksinerte han mot kennelhoste også. Det går vist det nå, og da synes jeg det er greit å beskytte han. Kennelhoste er jo smittsomt, og jeg vil jo helst slippe det. Men denne vaksinen skulle gis i nesen. Ikke vet jeg hvorfor, men den virker vel fortere på den måten da. Det ble endel nysing etterpå, men det kvalifiserte virkleig til ett stort, deilig griseøre. Tror han er fornøyd nå.
27. november 2010
Eksamenstid
Ja, nå er det bare noen dager igjen, så har jeg eksamen. Oppgaven min ble godkjent, heldigvis, så nå kan jeg gå opp til eksamen, og håpe at jeg får bestått på denne også. Har sitti i hele dag og lest pensum, på engelsk, og forelesningsnotater, så øyet har blitt både stort og vått. Har heldigvis kunnet se på noen tidligere eksamensoppgaver, og bruke dem i forberedelsene, og da blir det jo litt lettere. Har fått hjelp til å passe barna også, så alt har vært lagt til rette for at det skal fungere.Det er egentlig rart dette med lesing…. Når man må vel og merke…. For jeg er egentlig veldig glad i lese, sluker det meste når jeg vil. Men nå må jeg altså, eller bør i alle fall, jeg vil jo ha best mulig resultat. Jo altså, i dag har jeg virkelig måttet jobbe med motivasjonen. Det har faktisk vært mer fristende å tørke støv, vaske opp, rydde under senga og se på Buffy på tv! (Jeg har jo aldri syntes at det programmet er noe spennende før!)
Hvorfor blir det sånn? Jeg vil gjerne være en flink student, og tror vel egentlig jeg er det også, jeg blir bare veldig fort distrahert. Som nå for eksempel, nå sitter jeg jo her og blogger i stedet for å lese… Men jeg har vel lov til en liten pause i blant? Jeg vet at jeg jobber bra under stress, så det er nok sånn det blir denne gangen også.
23. november 2010
Barnesnakk
Etter å ha levert E. på skolen, er det på tide å levere K-E i barnehagen. I bilen på vei dit utspiller denne dialogen seg.
K-E: Mamma, vi har ikke bein- skalle i hodet!
JEG: Neivel, hva har vi da?
K-E: Vi har maskin- skalle!!!
JEG: Hva er en maskin- skalle da?
K-E: Det er som en robot, med knapper, spaker og rødt lys som blinker…
JEG: Men hvor har du lært dette, da?
K-E: Donald Duck!
K-E: Mamma, vi har ikke bein- skalle i hodet!
JEG: Neivel, hva har vi da?
K-E: Vi har maskin- skalle!!!
JEG: Hva er en maskin- skalle da?
K-E: Det er som en robot, med knapper, spaker og rødt lys som blinker…
JEG: Men hvor har du lært dette, da?
K-E: Donald Duck!
21. november 2010
GOD HELG!
Det har vært en innholdsrik helg for fru Godteriogsånn og familien. Siden mannen min er bortreist i forbindelse med jobben i 5 uker ( 1 uke er over, så nå er det bare 4 uker igjen), synes jeg det er gøy å finne på noe med barna i helgene. Ukedagene går som regel med til å overleve fra dag til dag, og få alt til å fungere så godt som mulig. I går (lørdag) ba vi inn noen av vennene til barna, to hver, så det var til sammen 6 barn i huset. Vi bakte pepperkaker, lekte ute, lekte inne og spiste pannekaker til middag. Strevsomt? Tja, det var jo lyd i huset, men jeg synes faktisk at det gikk veldig fint. jeg trengte egentlig ikke organisere så veldig mye, de lekte helt bra på egenhånd. Tror vel ikke at Aron syntes det var så forferdelig morsomt, så han søkte tilflukt i buret sitt og var fornøyd med det. katten gjemte seg under jakkene i vindfanget.
Aron har forresten funnet seg en ny favorittplass, i en gammel stol. Men han tør ikke helt bruke den om vi ikke sitter der sammen med han, men jeg rakk å knipse dette bildet av han rett før han hoppet ned: 
Når alle har reist hjem, og barna sover, er det en deilig stillhet som spredte seg i huset. endelig var det min tur til å kose seg. Jeg rigget meg til med friends på DVD, popcorn i bollen og ett deilig varmt pledd. Nyte, nyte.
I dag, søndag, har vi vært på skogtur. Måtte kjøre ett lite stykke men det var det verdt. Bred og fin skogssti, fuglesang, passe mengder med snø, lykkelige barn og en ekstatisk hund. utstyrt med fristende fiskekakebiter i lomma slapp jeg han løs… Litt med hjertet i halsen, siden jeg ikke har hatt de beste erfaringene med dette tidligere…. Hunden løp, men han kom tilbake!! Treningen på innkalling har virkelig hjulpet, eller så var det det at Aron visste at han ville få godis om han kom. Tror vi trengte denne turen alle sammen, løpe, herje, klatre og bråke litt, og så har Aron badet så klart. Han er jo ikke retriever for ingenting…
Å så deilig det var å komme inn igjen…
Aron har forresten funnet seg en ny favorittplass, i en gammel stol. Men han tør ikke helt bruke den om vi ikke sitter der sammen med han, men jeg rakk å knipse dette bildet av han rett før han hoppet ned: 
Når alle har reist hjem, og barna sover, er det en deilig stillhet som spredte seg i huset. endelig var det min tur til å kose seg. Jeg rigget meg til med friends på DVD, popcorn i bollen og ett deilig varmt pledd. Nyte, nyte.
I dag, søndag, har vi vært på skogtur. Måtte kjøre ett lite stykke men det var det verdt. Bred og fin skogssti, fuglesang, passe mengder med snø, lykkelige barn og en ekstatisk hund. utstyrt med fristende fiskekakebiter i lomma slapp jeg han løs… Litt med hjertet i halsen, siden jeg ikke har hatt de beste erfaringene med dette tidligere…. Hunden løp, men han kom tilbake!! Treningen på innkalling har virkelig hjulpet, eller så var det det at Aron visste at han ville få godis om han kom. Tror vi trengte denne turen alle sammen, løpe, herje, klatre og bråke litt, og så har Aron badet så klart. Han er jo ikke retriever for ingenting…
Å så deilig det var å komme inn igjen…
16. november 2010
BEST FRIENDS
Accept you as you are.Believe in having fun.
Cherish time toghether.
Dream big dreams.
Enrich, comfort and delight.
Follow up and follow through.
Grow forever memories.
Honor each other’s feelings.
Invite you into their hearts.
Just call you to say “How are you?”
Know whwn something’s up. Love you, no matter what.
Multiply joys and divide sorrows.
Nurture each other’s souls.
Overcome adversity together.
Pick you up when you are down.
Quickly forgive and make up.
Remind you of your greatness.
Smile when they think of you.
Thrive on shared trust.
Understand when to ‘just’ listen.
Value time together.
Walk with you, side by side.
Xperience ups and downs.
Yearn to stay connected.
Zest to live, love and laugh.
15. november 2010
Sånne hundefolk….
Jeg bare lurer… Hvorfor har det seg sånn at slike personer som driver med hund på heltid, tror de har løsnngen på alt, selv før de har hørt hele problemstillingen? Jeg har nemlig vært litt rundt for å finnevnoen som eventuelt kan ha ett brukbart svar på hvordan jeg kan få Aron til å slutte å spise opp barnas leker. (Jeg har nevnt dette i ett tidligere innlegg også.) Den første jeg spurte var jo han på kurset i hverdagslydighet, men han sa bare at jeg må lære ungene å rydde. Det han ikke hørte var at Aron åpner stengte dører, og barna mine har ikke lenger leker liggende rundt på gulvet i stua…Det lærte de den harde måten…
Så for ett par uker siden, hvor jeg måtte nødhandle mer hundemat i den lokale hundeutstyrsbutikken (ingen navn nevnt, for de har egentlig veldig mye bra der, jeg liker bare ikke handle der, for eieren er så uuuutroooolig spesiell), og jeg kommer i prat med henne som eier butikken, nevner så dette tidligere nevnte problemet, og det første hun gjør er å suge tak i datteren min, og fortelle henne i klartekst at hun må lære seg å rydde. Stakkars E. rygga unna det hun makta i den lille butikken, og jeg måtte regelrett gå imellom for å beskytte barnet mitt mot flere verbale angrep fra en voksen person. Da gikk hun på meg i stedet, og det er greit, for jeg har svar på tiltale… HUNDEN MIN ÅPNER STENGTE DØRER; OG IKKE LEGG SKYLDEN PÅ BARNA MINE FOR DU VET IKKE HVORDAN VI HAR DET HJEMME, OG BARE SÅ DU VET DET; DE HAR ALLE LEKENE SINE PÅ PLASS PÅ ROMMET!!!!!! Jeg ble altså så utrolig sint. Denne gangen kunne hun ikke komme på noen løsning på problemet. Hun holder også kurs for hundeiere….
Når vi gikk ut døren kunne jeg ikke la være, jeg måtte bare spørre henne om hun har barn, eller om det bare er hunder i hennes liv. Gjett hva svaret ble. Jepp, bare hund. Neste spørsmål jeg stilte da var hvorfor hun i all verden kunne være så bombesikker på at det var min datters skyld at hunden får tak i lekene? Fikk ikke noe svar, hun blei stedet veldig opptatt med å hente noe på bakrommet…..
Hvorfor finnes det ikke noen vanlige hundefolk, som også tilfeldigvis har familie (som går på to bein)? Jeg har kommet fram til at dette problemet må jeg nok finne løsningen på selv, med prøve og feile metoden. Løsningen så langt er å låse døren inn til rommet når vi ikke er hjemme, slik at Aron ikke kan åpne den. Så får vi se hva som skjer videre….
Så for ett par uker siden, hvor jeg måtte nødhandle mer hundemat i den lokale hundeutstyrsbutikken (ingen navn nevnt, for de har egentlig veldig mye bra der, jeg liker bare ikke handle der, for eieren er så uuuutroooolig spesiell), og jeg kommer i prat med henne som eier butikken, nevner så dette tidligere nevnte problemet, og det første hun gjør er å suge tak i datteren min, og fortelle henne i klartekst at hun må lære seg å rydde. Stakkars E. rygga unna det hun makta i den lille butikken, og jeg måtte regelrett gå imellom for å beskytte barnet mitt mot flere verbale angrep fra en voksen person. Da gikk hun på meg i stedet, og det er greit, for jeg har svar på tiltale… HUNDEN MIN ÅPNER STENGTE DØRER; OG IKKE LEGG SKYLDEN PÅ BARNA MINE FOR DU VET IKKE HVORDAN VI HAR DET HJEMME, OG BARE SÅ DU VET DET; DE HAR ALLE LEKENE SINE PÅ PLASS PÅ ROMMET!!!!!! Jeg ble altså så utrolig sint. Denne gangen kunne hun ikke komme på noen løsning på problemet. Hun holder også kurs for hundeiere….
Når vi gikk ut døren kunne jeg ikke la være, jeg måtte bare spørre henne om hun har barn, eller om det bare er hunder i hennes liv. Gjett hva svaret ble. Jepp, bare hund. Neste spørsmål jeg stilte da var hvorfor hun i all verden kunne være så bombesikker på at det var min datters skyld at hunden får tak i lekene? Fikk ikke noe svar, hun blei stedet veldig opptatt med å hente noe på bakrommet…..
Hvorfor finnes det ikke noen vanlige hundefolk, som også tilfeldigvis har familie (som går på to bein)? Jeg har kommet fram til at dette problemet må jeg nok finne løsningen på selv, med prøve og feile metoden. Løsningen så langt er å låse døren inn til rommet når vi ikke er hjemme, slik at Aron ikke kan åpne den. Så får vi se hva som skjer videre….
14. november 2010
Han stakk….
Jeg var i behov av barnevakt på torsdag, siden både skole og barnehage her hjemme hadde planleggingsdag. Min kjære mamma trer støttende til (Takk mamma!).
Barna vil ut å leke i snøen (vi har nemlig hatt snø i ca 2 dager, men nå er våren atter her…), og da blir jo så klart Aron med. Han settes fast i båndet ute, som er mer enn langt nok til at han kan bevege seg over nesten hele tomten. Men vi må dessverre ha han bundet siden hele hagen ikke er gjerdet inn ennå. Etter en stund klarer han å lirke seg løs fra dette båndet, fortsatt med halsbåndet på, og bestemmer seg for å nyte friheten. Borte er han. Barna hyler og skriker, og tror at nå blir han overkjørt. En veldig fortvila mamma ringer meg på jobben og forteller at ( u )dyret er borte, stakkars det hørtes ut som om hun var helt på gråten. Ho gikk der med barna på slep, og med lommene fulle av for, og ropte på Aron det hun maktet, men ingen hvit tornardo i syne.
Jeg regnet med at han ville komme hjem etter hvert, så de fikk beskjed om å gå hjem.
I mellomtiden hadde han funnet en hund å leke med. Ei som jobber på ett kontor ikke så langt fra oss, har med seg hvalpen sin på jobb, og var tilfeldigvis ute og luftet denne når Aron kom. Hun fikk fanget hanm og heldigvis har jeg jo skaffet Aron “bling” med telefonnr på, og hun ringer mannen min som er på vei hjem fra jobb. Hun tilbyr seg faktisk å passe på Aron til han kommer og henter han, noe som tok litt over en halv time, siden han pendler ett stykke. Tusen, tusen takk skal du ha for at du passet på han.
Nå er vi endelig trygge hjemme alle sammen. Og resten av kvelden lå han rett ut og sov.
Det som er litt komisk er at bare en time før han stakk hadde jeg pratet med en kollega som også har en golden, og vi hadde akkurat stått å lurt på hvordan vi tror vi hadde reagert om hunden hadde blitt borte, stukket av, og så skjedde dette. Dessverre gikk det ut over mamma. I det enne øyeblikket hadde jeg bare lyst til å kaldkvele hunden, men i neste er jeg bare veldig taknemmelig for at han fortsatt er like hel, og trygt hjemme igjen. Han er jo en tornardo, men han er MIN tornardo! Så nå går jeg gjennom treningsopplegget hans, og har funnet ut at han nok må få enda mer mosjon, og enda litt mer stimuli for hjernen, for denne løpeturen gjorde virkelig noe med stressnivået hans innendørs. Nå var han jo rolig og tilfreds. ( Han har fått turer og utfordringer, og trening før, men sikkert ikke nok i forhold til alder, modning og behov.) Har stukket meg ut noen skogstier som er lange og fine for ham å løpe løs på, så nå er detbare å stelle seg opp, og la hunen få fritt utløp med jamne mellomrom.
Så, atter en gang tusen takk for hjelpen til deg som tok vare på han.
Barna vil ut å leke i snøen (vi har nemlig hatt snø i ca 2 dager, men nå er våren atter her…), og da blir jo så klart Aron med. Han settes fast i båndet ute, som er mer enn langt nok til at han kan bevege seg over nesten hele tomten. Men vi må dessverre ha han bundet siden hele hagen ikke er gjerdet inn ennå. Etter en stund klarer han å lirke seg løs fra dette båndet, fortsatt med halsbåndet på, og bestemmer seg for å nyte friheten. Borte er han. Barna hyler og skriker, og tror at nå blir han overkjørt. En veldig fortvila mamma ringer meg på jobben og forteller at ( u )dyret er borte, stakkars det hørtes ut som om hun var helt på gråten. Ho gikk der med barna på slep, og med lommene fulle av for, og ropte på Aron det hun maktet, men ingen hvit tornardo i syne.
Jeg regnet med at han ville komme hjem etter hvert, så de fikk beskjed om å gå hjem.
I mellomtiden hadde han funnet en hund å leke med. Ei som jobber på ett kontor ikke så langt fra oss, har med seg hvalpen sin på jobb, og var tilfeldigvis ute og luftet denne når Aron kom. Hun fikk fanget hanm og heldigvis har jeg jo skaffet Aron “bling” med telefonnr på, og hun ringer mannen min som er på vei hjem fra jobb. Hun tilbyr seg faktisk å passe på Aron til han kommer og henter han, noe som tok litt over en halv time, siden han pendler ett stykke. Tusen, tusen takk skal du ha for at du passet på han.
Nå er vi endelig trygge hjemme alle sammen. Og resten av kvelden lå han rett ut og sov.
Det som er litt komisk er at bare en time før han stakk hadde jeg pratet med en kollega som også har en golden, og vi hadde akkurat stått å lurt på hvordan vi tror vi hadde reagert om hunden hadde blitt borte, stukket av, og så skjedde dette. Dessverre gikk det ut over mamma. I det enne øyeblikket hadde jeg bare lyst til å kaldkvele hunden, men i neste er jeg bare veldig taknemmelig for at han fortsatt er like hel, og trygt hjemme igjen. Han er jo en tornardo, men han er MIN tornardo! Så nå går jeg gjennom treningsopplegget hans, og har funnet ut at han nok må få enda mer mosjon, og enda litt mer stimuli for hjernen, for denne løpeturen gjorde virkelig noe med stressnivået hans innendørs. Nå var han jo rolig og tilfreds. ( Han har fått turer og utfordringer, og trening før, men sikkert ikke nok i forhold til alder, modning og behov.) Har stukket meg ut noen skogstier som er lange og fine for ham å løpe løs på, så nå er detbare å stelle seg opp, og la hunen få fritt utløp med jamne mellomrom.
Så, atter en gang tusen takk for hjelpen til deg som tok vare på han.
10. november 2010
Tur- triks
Har begynt å finne på litt oppgaver til Aron mens vi går tur, Slik at turene skal bli litt mer spennende, vi får bedre kontakt, og han får utfordre hjernen litt. Så noen ganger nå har vi øvd på at han skal hoppe opp på denne stenen, og bli sittende. Ikke alltid like lett å forstå at han skal bli værende de, for det er jo så mye morsommere å hoppe over. Merkelig hva litt grillpølse kan utrette… Stolt er han i alle fall, og flink ikke minst. Og se så pent han poserer for fotografen! Det har nemlig vært en jobb i seg selv, for han synes at kameraet er skummelt, men denne gangen funket det. Det kan jo også ha noe å gjøre med at vi var ute, og blitsen ikke virket like sterk som den gjør inne…. Fin er han i alle fall.
4. november 2010
Hundebitt…
Her om dagen fortalte ei venninne av meg at sønnen hennes var blitt bitt av en hund, i hodet. Det er det verste som kan skje. Hva gjør man som forelder og hundeeier da? Jeg vet hva jeg ville ha gjort… Om min hund biter noen, vil han ikke leve lenge. Sånn er det bare. Jeg vil aldri mer kunne stole nok på hunden min igjen.
Men nå er det jo sånn at som hundeeier har jeg ansvar, ansvar for å ivareta sikkerheten til både barn, voksne og hunden rundt meg. Jeg skal sørge for at andre mennesker er trygge i nærheten av mitt dyr. Og hvordan gjør jeg så det? Jeg sørger for at barna mine og hunden min aldri er alene sammen. Jeg sørger for at hunden min ikke føler seg truet og mistilpass i forskjellige situasjoner. Om jeg ser tegn til stress hos Aron, fjerner jeg han fra situasjonen. Jeg vil også sørge for at Aron ikke havner i slike situasjoner ved at barn som leker, ikke leker over hunden. Jeg skal alltid være til stede, hunden er hos meg, og barna leker i fred. Jeg kontrollerer hvordan barna er overfor hunden, og veileder, så interaksjonen er positiv for alle. Jeg sier også stopp når jeg synes det er nok, selv om Aron gjerne vil fortsette ( dette er bare noen eksempler på reglene hjemme)…. Og hvorfor gjør jeg dette? Jo det er veldig enkelt, jeg vil nemlig ikke at mine barn, eller andre personer, skal oppleve slikt med min hund. Jeg vil vite med meg selv at jeg har tatt ansvar fra første sekund.
Denne hunden som bet denne gutten, var en Akita, men det betyr ikke at Aron ikke kan bite. For noen år siden leste jeg en undersøkelse hvor det sto at golden hadde flest registrerte bitt. Dette satte de også i sammenheng med at en golden er en meget poppulær og vanlig familiehund. Men det kan jo ikke bli noen hvilepute. … Denne akitaen gikk etter strupen, men må ha ombestemt seg underveis, ellers hadde nok utfallet blitt værre, mye værre. Gutten måtte sy, og har vondt. Moren krevde at hunden skulle avlives, og hun vil se veterinærattesten på at det er gjort. Jeg hadde gjort akkurat det samme. For barna går først.
Så til alle der ute som har hund. Ta ansvar, sett grenser, og følg med. Kanskje vi kan avverge slike situasjoner.
til alle foreldre der ute: Ikke la barna løpe bort til en fremmed hund, selv om den er sveldig søt. Be alltid om lov til å hilse på. Stopp barna når de herjer for mye, husk at hunden er ett dyr, og ikke reagerer som oss når den blir redd eller føler seg truet/ presset.
Jeg vet at en hund betyr mye i menneskers liv, også mitt, og mine barn. Men det er mitt ansvar at alle er trygge.
Men nå er det jo sånn at som hundeeier har jeg ansvar, ansvar for å ivareta sikkerheten til både barn, voksne og hunden rundt meg. Jeg skal sørge for at andre mennesker er trygge i nærheten av mitt dyr. Og hvordan gjør jeg så det? Jeg sørger for at barna mine og hunden min aldri er alene sammen. Jeg sørger for at hunden min ikke føler seg truet og mistilpass i forskjellige situasjoner. Om jeg ser tegn til stress hos Aron, fjerner jeg han fra situasjonen. Jeg vil også sørge for at Aron ikke havner i slike situasjoner ved at barn som leker, ikke leker over hunden. Jeg skal alltid være til stede, hunden er hos meg, og barna leker i fred. Jeg kontrollerer hvordan barna er overfor hunden, og veileder, så interaksjonen er positiv for alle. Jeg sier også stopp når jeg synes det er nok, selv om Aron gjerne vil fortsette ( dette er bare noen eksempler på reglene hjemme)…. Og hvorfor gjør jeg dette? Jo det er veldig enkelt, jeg vil nemlig ikke at mine barn, eller andre personer, skal oppleve slikt med min hund. Jeg vil vite med meg selv at jeg har tatt ansvar fra første sekund.
Denne hunden som bet denne gutten, var en Akita, men det betyr ikke at Aron ikke kan bite. For noen år siden leste jeg en undersøkelse hvor det sto at golden hadde flest registrerte bitt. Dette satte de også i sammenheng med at en golden er en meget poppulær og vanlig familiehund. Men det kan jo ikke bli noen hvilepute. … Denne akitaen gikk etter strupen, men må ha ombestemt seg underveis, ellers hadde nok utfallet blitt værre, mye værre. Gutten måtte sy, og har vondt. Moren krevde at hunden skulle avlives, og hun vil se veterinærattesten på at det er gjort. Jeg hadde gjort akkurat det samme. For barna går først.
Så til alle der ute som har hund. Ta ansvar, sett grenser, og følg med. Kanskje vi kan avverge slike situasjoner.
til alle foreldre der ute: Ikke la barna løpe bort til en fremmed hund, selv om den er sveldig søt. Be alltid om lov til å hilse på. Stopp barna når de herjer for mye, husk at hunden er ett dyr, og ikke reagerer som oss når den blir redd eller føler seg truet/ presset.
Jeg vet at en hund betyr mye i menneskers liv, også mitt, og mine barn. Men det er mitt ansvar at alle er trygge.
31. oktober 2010
Overvekt....
Aron er gutt, og gjør som guttehunder gjør når de må, han løfter på beinet. Og da mener jeg løfte det høyt,veldig høyt. Han står sånn på skeiva at jeg noen ganger har vært redd for at han skal ramle over ende. Og i dag hendte det. Jeg har en fast runde jeg går med han på morgenen, og når vi er nesten hjemme er det en liten skråning han liker å snuse rundt i, og spre litt duftspor.... Og i dag var intet unntak. Der sto han da, midt i bakken, løfter på beinet, og ja du gjettet riktig, han måtte jo så klart løfte på det øverste beinet. Og siden han er den som er skikkelig kar, løfter han som sagt høyt. Jeg så at han begynte å tippe litt, og han jobber hardt for å ikke miste balansen. Står liksom å småhopper på stedet. Nå er han jo en unghund og har nok ikke alltid like stor kroppskontroll som man skulle ønske, og han fikk nok for mye overvekt når han forsøkte å klø seg med det andre bakbeinet samtidig..... Det måtte bare skje. Hunden kom rullende nedover, totalt forvirra, og ganske fornærma over at jeg lo, så det eneste alternativet var å gjemme seg i nærmeste hekk. Fikk han heldigvis med meg hjem etter endel lokking og smisking.
30. oktober 2010
Hundeeirerfeil!
Sitter her og koser meg med siste nummer av Vi med hund, som kom i posten for ett par dager siden. Her står det både morsomme og nytttige tips. Men vent, det var jo ikke meningen at jeg skulle reklamere for dette bladet her da…. Selv om de sikkert ikke blir sure for det…. Så, mens jeg sitter her og leser kommer jeg over en liten artikkel, eller notis, som de har funnet i ett tilsavrende svenskt blad, som handler om de 10 mest vanlige feilene som hundeeiere gjør. De lyder som følgende: 1. Vi lar hunden gå akkurat dit den vil- dermed lærer vi den at det fungerer godt å dra i båndet.
2. Vi lærer hunden (ubevisst) å bli sint på fremmede hunder ved at vi blir stresset selv og drar den til oss i båndet.
3. Vi tror at valpen forstår norsk.
4.Vi sier det motsatte av det vi egentlig mener; Vi sier “hysj” når hunden bjeffer, og “kom” når hunden stikker av.
5. Vi hilser gjennom voldsom lek.
6. Vi begynner alenetreningen med valpen for sent.
7. Vi er passive og kjedelige utendørs, vi snakker i mobiltelefonen, og engasjerer oss lite i hva hunden gjør.
8. Vi lærer valpen å gå med stramt bånd.
9. Vi velger hunderase etter utseende.
10. Vi kjøper hund mot partnerens vilje.
Noen som kjenner seg igjen? Jeg gjorde det. I alle fall på noen av punktene. Nå har jo ikke jeg kjøpt noen valp, men en hormonbombe av en unghund. Jeg vet at vi her i huset ikke hilser på hunden med voldsom lek, men jeg er nok ikke den mest spennende ute på luftetur. Jeg sier nok også det motsatte av hva jeg mener; Og da spesielt når Aron stikker av. All kunnskap forsvinner som dugg for solen, og jeg blir stående igjen som ei førvirra høne. Hva skal jeg gjøre nå,da? Jo, jeg vræler det høyeste jeg kan (uten å virke panisk så klart): “Aron!! KOM HER!!!” “ARON!! PÅ PLASS!!” Jada. han synes sikkert det er veldig spennende å komme til meg da….
Angående punkt 1, jobber jeg iherdig. Jeg fikk høre på dette kurset i hverdagslydighet, som jeg gikk på en stund, at når hunden drar skal jeg stoppe, og vente til hunden har satt seg. Dette gjør jeg, så turene tar lang tid, selv om de ikke nødvendigvis er så spesielt lange. Men jeg tar det litt lenger. Aron skal sitte ned “på plass”, og når han tar blikk- kontakt med meg, sier jeg “kom”, og vi går videre. Dette kan han nå. Det hender også at jeg plutselig svinger en annen vei enn hva Aron tror vi skal gå, så han må virkelig lære seg å ha øyne i nakken, og følge med på meg.
Jeg lover at jeg skal trene. Jeg lover at jeg skal gjøre mitt beste for å bli flink. Men det vil nok kreves endel jobbing…. For min del altså, Aron kan jo alt, han må bare lære hvordan han vil at jeg vil han skal vise det….
27. oktober 2010
Livsvisdom!
Uansett hvor hardt du prøver, Så kan du ikke døpe en katt!
Når moren din er sint på faren din, Så ikke la henne børste håret ditt!
Hvis søsteren din slår deg, så ikke slå tilbake. det er alltid person nummer to som får skylden!
Ikke la din 3 år gamle bror holde en tomat for deg!
Du kan ikke stole på at en hund kan passe på maten for deg!
En blyant uten viskelær, kunne like godt vært en penn!
Du kan aldri holde støvsugeren samtidig som du holder en katt!
Når moren din er sint på faren din, Så ikke la henne børste håret ditt!
Hvis søsteren din slår deg, så ikke slå tilbake. det er alltid person nummer to som får skylden!
Ikke la din 3 år gamle bror holde en tomat for deg!
Du kan ikke stole på at en hund kan passe på maten for deg!
En blyant uten viskelær, kunne like godt vært en penn!
Du kan aldri holde støvsugeren samtidig som du holder en katt!
24. oktober 2010
Sultestreik #2
Tror jeg har funnet løsningen på spisevegringen nå. Aron får jo sånne stress- innfall, eller anfall (alt etter hvordan man ser på det). Og noe som tydeligvis stresser han maksimalt er når vi drar på jobb, skole og barnehage, og han må bli igjen alene hjemme. Mannen min har vært syk noen dager og vært hjemme fra jobb, og da har jammen hunden spist, gitt. Deilig deilig. Han vil fortsatt veldig gjerne ha selskap ved matskålen, så jeg pusler og ordner litt i nærheten, og da spiser han. Han tar seg til og med tid til å tygge maten. I LIKE!!
Nå må jeg bare få kjøpt litt mere hundemat også, så skal det nok bli bra det her. Må bare finne ut hvordan han skal lære seg å takle det å være hjemme alene. Det er nok derfor han har spist opp lekene til barna også. Jeg får krype litt inn i tenkeboksen, lese litt litteratur, og forhøre meg rundt med hundefolk som jeg stoler på. Dette vil jeg gjøre riktig.
Har forresten fått levert inn oppgaven min i dag. har stessa litt denne helga for å få den ferdig, og det var deilig å kunne logge inn på fronter kl. 15 i dag og levere den der. Nå sitter jeg bare å lurer på om oppgava kom fram dit den skal…. Får ta en telefon i morgen… Har også meldt meg opp til eksamen, så om en måned blir det ennå noen timer forran data’n. Skal bli spennende det her, er jo noen år siden sist jeg studerte, men jeg tror jeg kunne tenke meg å studere mer, men da på heltid. For det er faktisk stressende med full jobb, barn, hund og hus, og så studier på kvelden. Når barna er lagt forsvinner liksom bare energien ut av kroppen…. Noen fler som kjenner seg igjen?
Vel, nå skal jeg i alle fall fokusere på familien igjen, og klesvaska
Nå må jeg bare få kjøpt litt mere hundemat også, så skal det nok bli bra det her. Må bare finne ut hvordan han skal lære seg å takle det å være hjemme alene. Det er nok derfor han har spist opp lekene til barna også. Jeg får krype litt inn i tenkeboksen, lese litt litteratur, og forhøre meg rundt med hundefolk som jeg stoler på. Dette vil jeg gjøre riktig. Har forresten fått levert inn oppgaven min i dag. har stessa litt denne helga for å få den ferdig, og det var deilig å kunne logge inn på fronter kl. 15 i dag og levere den der. Nå sitter jeg bare å lurer på om oppgava kom fram dit den skal…. Får ta en telefon i morgen… Har også meldt meg opp til eksamen, så om en måned blir det ennå noen timer forran data’n. Skal bli spennende det her, er jo noen år siden sist jeg studerte, men jeg tror jeg kunne tenke meg å studere mer, men da på heltid. For det er faktisk stressende med full jobb, barn, hund og hus, og så studier på kvelden. Når barna er lagt forsvinner liksom bare energien ut av kroppen…. Noen fler som kjenner seg igjen?
Vel, nå skal jeg i alle fall fokusere på familien igjen, og klesvaska
23. oktober 2010
22. oktober 2010
Pause- blogg
Sitter og jobber med oppgava mi som skal leveres til mandag… Ja ja, litt stressa kanskje, men det skal nok gå.
Jeg tar jo som nevnt tidligere ett delvis nettbasert kurs i dyreassisterte intervensjoner, og i en sårt tiltrengt pause, begynte jeg å bla i en bok med barnesitater, og kom tilfeldigvis over den her. den passet liksom så godt inn…
“ Dyr hjelper menneskene med humøret. De er så søte å se på at man må smile. på et gamlehjem fikk de en katt, og han løftet hele avdelingen en etasje opp.”
jente, 9 år
Jeg tar jo som nevnt tidligere ett delvis nettbasert kurs i dyreassisterte intervensjoner, og i en sårt tiltrengt pause, begynte jeg å bla i en bok med barnesitater, og kom tilfeldigvis over den her. den passet liksom så godt inn…
“ Dyr hjelper menneskene med humøret. De er så søte å se på at man må smile. på et gamlehjem fikk de en katt, og han løftet hele avdelingen en etasje opp.”
jente, 9 år
21. oktober 2010
våte snuter og kalde lyktestolper er ingen god kombinasjon
Det er ikke alltid lett med en nysjerrig og vimsete hund, som absolutt skal snuse og gjerne også slikke på alt som finnes på veien. Er vel egentlig litt forberedt på at dette kan være meg i løpet av vintersesongen…
Vi får bare krysse fingrene og håpe på det beste…
Vi får bare krysse fingrene og håpe på det beste…
20. oktober 2010
Sultestreik!
Jeg vet ikke helt hvorfor, men Aron har sluttet å spise. Liker det ikke. I litt over en uke nå, har han bare latt maten ligge igjen i skåla. Før spiste han jo lykkelig, og når han ble 15 mnd gikk vi over til voksenfor, spesiallaget for golden retrievere. Og jeg tenkte at dette skulle bli bra. I overgangen blandet jeg valpeforet og det nye, og fadet sakte ut valpeforet slik at han, og spesielt magen skulle få en fin tilvenning. Men så, når det ikke var noen fler kuler igjen av valpeforet startet streiken.
Jeg har prøvd alt: Med vann på, helt gjennombløtet, helt tørt… Men neida. Ingenting frister denne karen. Men så slo deg meg her en dag, det kan jo faktisk hende at han ikke skjønner at han må tygge maten. dette voksenforet er nemlig veldig store biter, sammenlignet med valpeforet ( som for øvrig er fra samme produsent, og også spesiallaget for golden), som han da tydeligvis bare har innhalert. Så da prøvde jeg ut litt annet. Så jo at hunden begynte å bli tynnere, heldigvis har han litt og ta av. Jeg strødde knust knekkebrød over, andre tørre godbiter, men da spiser han jo bare det som ligger på toppen under det gode. Ostebiter eller kalde pølser blandet inn i maten fungerer greit, men synes ikke jeg kan gjøre det hver dag…
Så hva gjør jeg da? I dag kom jeg hjem fra jobb, og så maten hans stå der urørt. I ren desperasjon forsøkte jeg å mate han med hendene, og det funket til en viss grad, men det er jo ikke veien å gå. Er jo ikke sånn at jeg vil ha en fisefin hund som ikke kan spise om den ikke blir matet med skje! Det er jo tross alt en retriever dette her, de skal jo liksom være altetende..
Vel, alt- annet- etende er han jo, for han raider fortsatt søppeldunker, stuegulvet, matskåla til katta og diverse andre steder i huset etter unyttige godbiter….
Neste forsøk nå blir å prøve ett annet for, så det skal bli spennende og godt å spise igjen. Håper bare jeg finner en type som ikke har for store biter… Skal også høre med veterinæren neste gang vi drar dit for å sjekke ørene hans.
(Nei det er ikke Aron på bildet)
Jeg har prøvd alt: Med vann på, helt gjennombløtet, helt tørt… Men neida. Ingenting frister denne karen. Men så slo deg meg her en dag, det kan jo faktisk hende at han ikke skjønner at han må tygge maten. dette voksenforet er nemlig veldig store biter, sammenlignet med valpeforet ( som for øvrig er fra samme produsent, og også spesiallaget for golden), som han da tydeligvis bare har innhalert. Så da prøvde jeg ut litt annet. Så jo at hunden begynte å bli tynnere, heldigvis har han litt og ta av. Jeg strødde knust knekkebrød over, andre tørre godbiter, men da spiser han jo bare det som ligger på toppen under det gode. Ostebiter eller kalde pølser blandet inn i maten fungerer greit, men synes ikke jeg kan gjøre det hver dag…
Så hva gjør jeg da? I dag kom jeg hjem fra jobb, og så maten hans stå der urørt. I ren desperasjon forsøkte jeg å mate han med hendene, og det funket til en viss grad, men det er jo ikke veien å gå. Er jo ikke sånn at jeg vil ha en fisefin hund som ikke kan spise om den ikke blir matet med skje! Det er jo tross alt en retriever dette her, de skal jo liksom være altetende..
Vel, alt- annet- etende er han jo, for han raider fortsatt søppeldunker, stuegulvet, matskåla til katta og diverse andre steder i huset etter unyttige godbiter….
Neste forsøk nå blir å prøve ett annet for, så det skal bli spennende og godt å spise igjen. Håper bare jeg finner en type som ikke har for store biter… Skal også høre med veterinæren neste gang vi drar dit for å sjekke ørene hans.
(Nei det er ikke Aron på bildet)
16. oktober 2010
Rydde, rydde og rydde…
Nå er det lørdag og rydde tid…
+ vaske klær, brette klær, tørke støv, vaske gulv…Det tar jo aldri slutt.
Men jeg skal vel ikke klage, det blir jo så fint ettetpå, rent og ryddig og støvfritt, og nesten viktigst av alt, fritt for hundehår!
Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært flinkest til å børste han de siste par dagene, og den hunden kan virklelig røyte. mannen min tuller med at om vi pensler ut lim på gulvet og lar være å støvsuge på en uke, så har vi faktisk ett hvitt vegg til vegg teppe i stua. frister ikke så veldig, egentlig.
Barna har streiket i dag, så det er ikke så mye hjelp å få fra dem for øyeblikket.
Så hvorfor sitter jeg her egentlig? Syntes vel litt synd på meg selv, og syntes jeg fortjente litt “time- out” ved data’n…
Her om dagen røk den gamle vaskemaskinen. Den begynte å knurre når jeg starta den. Men den har tjent oss godt i 10 år, og den er hardt brukt så det er kanskje ikke så rart. Vi fikk hjelp til å stable han inn i bilen, og så tok jeg turen til nærmeste forhandler. På under en time var jeg på vei hjem med ny maskin bak i bilen. Dette er mor som kan handle….
Og den nye maskinen er veldig bra. Den går veldig stille, kan ta 8 kilo, og har timer, så jeg faktisk kan se hvor lang tid hver vask tar! Skal visstnok ikke så mye til for å glede meg for tiden.
Vel huset venter…!
8. oktober 2010
Savner sommeren allerede…
Joda, jeg synes høsten er fin, men det er jo så deilig med sommer. Hvert år når høsten virkelig trår til sitter jeg og ser på sommerens feriebilder; Og her er noen få... Dette er sommer for meg.
7. oktober 2010
Ørebetennelse
I går la jeg merke til at Aron klødde og klødde og klødde så veldig i det ene øret. Så når jeg tittet etter var hele det høyre øret rødt inni, og det så ikke godt ut i det hele tatt. Heldigvis fikk jeg time hos dyrlegen med en gang, så det var bare å hive seg i bilen.
Jeg var litt spent på hvordan Aron ville takle det å være hos dyrlegen, men når vi kom inn var han like vimsete som vanlig. jeg hadde på forhånd gitt beskjed til veterinæren om at jeg aldri hadde hatt han med dit før, og hun tok det veldig fint. Det stemmer jo det som man sier; Veien til en retrievers hjerte, går gjennom magen! Ett par godbiter, og hun fikk gjøre det hun ville med Aron, heldigvis. Det viste seg at han har både øremidd og bakterier som gir infeksjon. Så nå er det øredråper, ørevask (for å fjerne den svarte ørevoksen) og dråper i nakken (som skal tas hver fjerde uke i ett år, bare for å være på den sikre siden). Men det er jo verdt det. heldigvis var trommehinnen hel.
Så, i dag har vi hatt en brytekamp på gulvet. Aron synes jo at det er ekkelt med dråper i øret, det kan jeg godt forstå, men for å bli frisk så må man bare... Hadde han bare forstått det når jeg sa det... Så det var bare fram med godbitene igjen det, og skynde seg det man bare klarer. det funka nå, så får vi se om han faller for den i kveld også.
Siden jeg ikke har noe vaksinasjonskort på Aron (ja gjett hvem som sier hun ikke har det, men at hunden er vaksinert, men allikevel ikke kan gi meg nummeret til sin veterinær så jeg kan sjekke selv), spurte jeg veterinæren om dette også når jeg allikevel var der. Hun kom fram til samme konklusjon som meg, at han da mest sannsynlig ikke er vaksinert. Så når vi kommer tilbake på en etterkontroll, og ørene er friske, skal han vaksineres da.
Det er jammen ikke lett med en omplasseringshund... Men han er veldig fin!
Jeg var litt spent på hvordan Aron ville takle det å være hos dyrlegen, men når vi kom inn var han like vimsete som vanlig. jeg hadde på forhånd gitt beskjed til veterinæren om at jeg aldri hadde hatt han med dit før, og hun tok det veldig fint. Det stemmer jo det som man sier; Veien til en retrievers hjerte, går gjennom magen! Ett par godbiter, og hun fikk gjøre det hun ville med Aron, heldigvis. Det viste seg at han har både øremidd og bakterier som gir infeksjon. Så nå er det øredråper, ørevask (for å fjerne den svarte ørevoksen) og dråper i nakken (som skal tas hver fjerde uke i ett år, bare for å være på den sikre siden). Men det er jo verdt det. heldigvis var trommehinnen hel.
Så, i dag har vi hatt en brytekamp på gulvet. Aron synes jo at det er ekkelt med dråper i øret, det kan jeg godt forstå, men for å bli frisk så må man bare... Hadde han bare forstått det når jeg sa det... Så det var bare fram med godbitene igjen det, og skynde seg det man bare klarer. det funka nå, så får vi se om han faller for den i kveld også.
Siden jeg ikke har noe vaksinasjonskort på Aron (ja gjett hvem som sier hun ikke har det, men at hunden er vaksinert, men allikevel ikke kan gi meg nummeret til sin veterinær så jeg kan sjekke selv), spurte jeg veterinæren om dette også når jeg allikevel var der. Hun kom fram til samme konklusjon som meg, at han da mest sannsynlig ikke er vaksinert. Så når vi kommer tilbake på en etterkontroll, og ørene er friske, skal han vaksineres da.
Det er jammen ikke lett med en omplasseringshund... Men han er veldig fin!
5. oktober 2010
Sakte men sikkert...
Ja, det er vel egentlig slik det går for tiden... sakte men sikkert. Aron er 15 måneder gammel nå, og vi har hatt han i 3 måneder, og det er jo egentlig ikke så veldig lenge. Men trening tar lang tid med denne gutten her + at han i tillegg er inne i en ny stressperiode. Er jo typisk det, når han endelig hadde roet seg ned...
Fikk høre av ei som jobber på Antrozoologisenteret ved Universitetet i Ås (hun var en av foreleserne mine) at det er helt normalt for en omplasseringshund i den alderen å få en ny periode med stress etter ca 3 måneder i nytt hjem, men at dette vil gå over. Så vi får håpe hun har rett, og det tror jeg hun har. Vi må bare fortsette å trene på samme måten som før. Så da er det fortsatt sånn at når vi er ute på en tur som i normalt tempo hadde tatt ca 15 minutter, vil den fortsatt ta dobbelt så lang tid. Jepp, Aron drar, og når han gjør det skal jeg stoppe, ikke si noe og vente til han roer seg ned, og aller helst tar kontakt med meg (ikke med hopping og masing da). Så da står jeg der da, og later som om jeg beundrer utsikten, det vakre gresset eller hekken til naboen. Heldigvis har Aron forstått nå at om han kommer til meg (på plass) så går vi videre. Så nå drar jeg den litt lenger. Jeg stopper så fort han går forbi meg, jeg vil nemlig ha han ved siden av meg ikke foran. Så vi kan vel nesten beregne at den 15 minutters turen nå vil ta bortimot en time eller sånn... Når han er flink er det mye ros og kos, og godteri i form av ostebiter eller pølsebiter, og det virker som det funker.
Dessverre har ikke tidligere eier vært så veldig flink til å sosialisere han på andre hunder, og det har jeg vel nevt før også. Så der har vi en jobb å gjøre. Innkalling må vi også øve mer på. Det er jo ikke båndtvang lenger, og jeg vet at den hvite raketten min hadde hatt veldig godt av å løpe fra seg litt. Jeg tror nemlig det at om en hund ikke får utløp for energi på en sunn og naturlig måte, får hunden utløp for energien på en mindre sunn måte. Som for eksempel å tygge i stykker ting, mase, bli agresiv. Må bare finne ett egnet sted. Og så må jeg ærlig innrømme at jeg synes det er litt skummelt å gå i skogen under jaktsesongen, selv om jeg kler meg i rødt, og Aron ikke ligner det minste på en elg.... Men allikevel... Menn i skogen, med våpen = FARLIG!!
Fikk høre av ei som jobber på Antrozoologisenteret ved Universitetet i Ås (hun var en av foreleserne mine) at det er helt normalt for en omplasseringshund i den alderen å få en ny periode med stress etter ca 3 måneder i nytt hjem, men at dette vil gå over. Så vi får håpe hun har rett, og det tror jeg hun har. Vi må bare fortsette å trene på samme måten som før. Så da er det fortsatt sånn at når vi er ute på en tur som i normalt tempo hadde tatt ca 15 minutter, vil den fortsatt ta dobbelt så lang tid. Jepp, Aron drar, og når han gjør det skal jeg stoppe, ikke si noe og vente til han roer seg ned, og aller helst tar kontakt med meg (ikke med hopping og masing da). Så da står jeg der da, og later som om jeg beundrer utsikten, det vakre gresset eller hekken til naboen. Heldigvis har Aron forstått nå at om han kommer til meg (på plass) så går vi videre. Så nå drar jeg den litt lenger. Jeg stopper så fort han går forbi meg, jeg vil nemlig ha han ved siden av meg ikke foran. Så vi kan vel nesten beregne at den 15 minutters turen nå vil ta bortimot en time eller sånn... Når han er flink er det mye ros og kos, og godteri i form av ostebiter eller pølsebiter, og det virker som det funker.
Dessverre har ikke tidligere eier vært så veldig flink til å sosialisere han på andre hunder, og det har jeg vel nevt før også. Så der har vi en jobb å gjøre. Innkalling må vi også øve mer på. Det er jo ikke båndtvang lenger, og jeg vet at den hvite raketten min hadde hatt veldig godt av å løpe fra seg litt. Jeg tror nemlig det at om en hund ikke får utløp for energi på en sunn og naturlig måte, får hunden utløp for energien på en mindre sunn måte. Som for eksempel å tygge i stykker ting, mase, bli agresiv. Må bare finne ett egnet sted. Og så må jeg ærlig innrømme at jeg synes det er litt skummelt å gå i skogen under jaktsesongen, selv om jeg kler meg i rødt, og Aron ikke ligner det minste på en elg.... Men allikevel... Menn i skogen, med våpen = FARLIG!!
29. september 2010
Så var det i gang
Mandag forrige uke var jeg endelig tilbake på skolebenken igjen... I alle fall for tre dager.
Som nevnt tidligere i bloggen kom jeg inn på ett videreutdanningskurs v/universitetet i Ås, som heter Introduksjonskurs i dyreassisterte intervensjoner. Og jeg angret virkelig ikke på at jeg kastet meg på dette tilbudet. Skulle bare ønske at skolen varte lenger (nei jeg er ikke noe skolelys, men dette var jo fag som interesserer meg)... Så utrolig spennende. De fleste som var der hadde nok helse- bakgrunn, så oss pedagogene var i ett skrikende mindretall (heter det det egentlig?). Men jeg koste meg, og lærte utrolig mye. Nå er det oppgaveskriving, og jeg har fått godkjent problemstillingen, så nå er det bare å sette i gang. Jeg vil ikke nevne for mye om tema og innhold, for jeg vil ikke at noen som eventuelt skulle lese dette, stjeler det fra meg... Snakk om å være egoist... Oppgaven skal leveres innen 25. oktober, og så er det skriftlig hjemme- eksamen 29. november. Om alt blir bestått får jeg vitnemål, og med meg hele 5 studiepoeng!!! Ikke mye, men det er jo noe i alle fall.
Ellers er dagene som vanlig. Jobbe, lekser for både meg og lilleE, barnehage for K-E, og jobb for mannen, og ellers andre ting som måtte by seg. Skal smake godt med høstferie nå; Og gjett hva jeg skal gjøre da... Ja nemlig... Studere... Gleder meg faktisk.
27. september 2010
19. september 2010
Plomme- høst
Endelig var plommene ferdig modne. Våre er litt sent på sesongen, men de er virkelig verdt å vente på. Søte og gode som de er. I år har treet bært så mye frukt at vi har måttet støtte det opp så grenene ikke skulle knekke.
Mamma kom for å hjelpe til, og barna og Aron jobbet veldig hardt. Vi har vel plukket opptil 50 - 60 liter med plommer kan jeg tenke meg, og treet er ennå ikke tomt!
Her er 30- liters dunken full. Nå er det bare å begynne å plukke i kjeler og bæreposer. 
Aron var også med. Ivrigst var han i haugen med plommer som ikke skulle tas vare på. De luktet nok veldig godt syntes han, for hunden trengte en real vask etter å ha rullet seg i dem...
14. september 2010
Stue-spor
Når jeg er syk og mannen borte i noen dager, må jeg bli litt oppfinnsom for at Aron skal få brukt opp energien. Jeg har liksom ikke krefter til å gå for lange turer med han akkurat nå. Det blir liksom ikke så gøy å gå i febertåke. I stedet har han fått kortere lufteturer, og tilgang til hagen så han kan løpe og snuse der. Inne har jeg lagt ut spor han skal søke på.
Jeg har gjemt noen få ostebiter på lett tilgjengelige steder i stua, og på komandoen søk setter han av gårde.
Vi begynte enkelt i dag. Med en bit om gangen. jeg dro biten forsiktig over gulvet mens Aron satt ved siden av meg. La den fra meg og sa søk når han snuste seg fram langs ostesporet. Det var gøy. Litt senere på dagen avanserte vi litt. Da gjemte jeg bitene, fremdeles mens han så på, men nå måtte han jobbe litt mer før han fikk spist osten. Fremdeles veldig morsomt, men synes det er best å gi seg mens leken er god. Vil ikke la han gå lei, for han er fantastisk glad i å bruke nesa, så det hadde kanskje vært noe for oss å gå sporkurs... Men ikke denne høsten.
Jeg hadde egentlig store planer om å lære han opp til kantarellsøk. Men jeg ble litt sen, så det tar vi neste høst.
Nå jobber han beinhardt for ikke å fly etter katta her inne. Han har faktisk klart å ligge helt stille mens Lille fru Fiffi tok en sjekk på dette store monsteret som har invadert hjemmet hennes denne sommeren.
Nå skal jeg se Kaptein Sabeltann med barna, mens dyra ligger på gulvet å snorker i kor.
Jeg har gjemt noen få ostebiter på lett tilgjengelige steder i stua, og på komandoen søk setter han av gårde.
Vi begynte enkelt i dag. Med en bit om gangen. jeg dro biten forsiktig over gulvet mens Aron satt ved siden av meg. La den fra meg og sa søk når han snuste seg fram langs ostesporet. Det var gøy. Litt senere på dagen avanserte vi litt. Da gjemte jeg bitene, fremdeles mens han så på, men nå måtte han jobbe litt mer før han fikk spist osten. Fremdeles veldig morsomt, men synes det er best å gi seg mens leken er god. Vil ikke la han gå lei, for han er fantastisk glad i å bruke nesa, så det hadde kanskje vært noe for oss å gå sporkurs... Men ikke denne høsten.
Jeg hadde egentlig store planer om å lære han opp til kantarellsøk. Men jeg ble litt sen, så det tar vi neste høst.
Nå jobber han beinhardt for ikke å fly etter katta her inne. Han har faktisk klart å ligge helt stille mens Lille fru Fiffi tok en sjekk på dette store monsteret som har invadert hjemmet hennes denne sommeren.
Nå skal jeg se Kaptein Sabeltann med barna, mens dyra ligger på gulvet å snorker i kor.
11. september 2010
Lykke er...
I dag hadde jeg en samtale med barna mine om hva som gjør dem lykkelig. Dette er hva de svarte:
- Å være glad i foreldrene mine
- Å le
- Å danse sammen med venner
- Å gi deg en kos
- Å snakke med deg
- Å gå på skolen
-Å ha fri
- Å ikke ramle når jeg sykler uten støttehjul
- Å hoppe i trampolina
- At mamma hjelper meg å blåse opp ballonger
- Å ha gode venner
- Å være sammen med familien min
- Å ha bursdag, og få bursdagsgaver
Lykkelig betyr å være glad!
Ja så enkelt kan det være. Kanskje lykke virkelig er å kunne glede seg over de små tingene i livet, de som man ofte glemmer, de som kanskje ikke virker så viktige i en travel hverdag, men som virkelig betyr så utrolig mye uten at vi vet det.
9. september 2010
Hverdagslydighet #4
Kursdagen kom og gikk... Men jeg dro ikke, ikke denne gangen. jeg tror jeg finner noen andre, som kan hjelpe oss med våre utfordringer, og gi svar på våre spørsmål. Aron og jeg hadde en fin treningsrunde her hjemme, mye morro, og han vil så veldig gjerne, bare glemmer seg litt i blant, men så er han fortsatt ung da.
I går (onsdag) ringte kursholderen meg for å høre om det var en grunn til at jeg ikke kom på tirsdag ( kan hende han har hørt om en viss klage i en viss mail jeg sendte...), og jeg svarer som sant var at jeg ikke er fornøyd med opplegget, og har andre jeg heller vil trene med. Noen som kan gi oss personlig veiledning, og trening med andre hunder, og da ikke bare andre retrievere. Da mente han plutselig at han synes jeg har en fin hund, og at jeg ikke må gi opp. Men det er er egentlig ikke det det er snakk om. I alle fall ikke fra mitt synspunkt. Jeg har bare heller valgt å gå videre, finner meg ett tilbud som er bedre. Jeg gir ikke opp hunden min på noen som helst måte, jeg har store planer, og de har jeg tenkt å fullføre.
I går (onsdag) ringte kursholderen meg for å høre om det var en grunn til at jeg ikke kom på tirsdag ( kan hende han har hørt om en viss klage i en viss mail jeg sendte...), og jeg svarer som sant var at jeg ikke er fornøyd med opplegget, og har andre jeg heller vil trene med. Noen som kan gi oss personlig veiledning, og trening med andre hunder, og da ikke bare andre retrievere. Da mente han plutselig at han synes jeg har en fin hund, og at jeg ikke må gi opp. Men det er er egentlig ikke det det er snakk om. I alle fall ikke fra mitt synspunkt. Jeg har bare heller valgt å gå videre, finner meg ett tilbud som er bedre. Jeg gir ikke opp hunden min på noen som helst måte, jeg har store planer, og de har jeg tenkt å fullføre.
1. september 2010
Hverdagslydighet #3
Ja da har det vært tirsdag igjen da, og en ny runde på "hundeskolen" som barna kaller det. Vi har jobbet hardt og mye denne uken, og jeg så virkelig fram til å dra dit denne gangen og vise fremskrittene vi faktisk har gjort. Men hva skjedde så fort jeg fikk dette dyret mitt ut av bilen? Jo...... Bjeff bjeff, og uling så det holdt. Men jeg klarte å avspore han litt mer denne gangen.
Vi kom en halvtime for tidlig så vi kunne gå en tur, og snuse rundt på treningsområdet, for å avklimatisere litt. Og det funket til en viss grad. Men treneren tror ikke jeg har jobbet hjemme, det er jeg sikker på.
Denne gangen skulle vi sitte i ring (jeg hadde glemt campingstol, eller lignende, og fikk høre , under offentlig "avstraffelse" at den er obligatorisk. Heldigvis fikk jeg låne en av hjelpetreneren). Vi skulle øve på passivitetstrening tror jeg, men jeg er ikke sikker, for hver gang han forklarte hva som skulle skje, begynte Aron å ule.... Begynner nesten å tro at det er denne mannen som Aron reagerer på og ikke de andre hundene, eller så snapper han opp at jeg er litt irritert på denne mannen, og slipper det ut på den måten, eller så vil han bare veldig gjerne snuse på alle og leke, leke, leke... Mest sannsynlig er det det siste alternativet.
I alle fall, vi skulle gå gjennom ringen av hunder og eiere, forbi to stykker, og så inn gjennom ringen igjen tilbake til plassen vår. Vi kan vel si det sånn at det ikke funket så bra. Ikke engang med lekre skinkebiter som lokkemat. Der hvor de andre ble møtt av kommentarer, veiledning og ros, ble jeg møtt av total stillhet... Da blir jeg sur. Jeg har jo tross alt betalt for at de skal veilede meg, og komme med tips, ikke sant?
Neste øvelse var at vi skulle gå rundt hele sirkelen. Denne gangen funket det faktisk litt bedre. SEIER!!!! Noen av de andre kursdeltakerene sa at de så forandring på hunden! SEIER igjen!!
Etter dette var det å sette hundene i bilene, og tid for kommentarer og spørsmål. Denne gangen spurte jeg om konkrete tips til hvordan få Aron til å slutte å spise opp barnas leker, men fikk til svar at det kommer aldri til å skje. Har han spist noe en gang, vil han alltid gjøre det. Lær barna å rydde, og steng dørene til romma deres var konklusjonen. Da sprakk det for meg. Jeg har jo hatt hund før, og han klarte jo slutte med dette, så Aron er ikke noe spesielt særtilfelle etter min mening. Det ble derfor en offentlig overhøvling av denne herremannen, og jeg ber han tie stille og høre etter hva jeg spør om , og gi meg ett ordentlig svar. Denne gangen ble jeg møtt av stillhet, og ett unnvikende blikk. Hjelpetreneren gjemte seg bak capsen sin og flira, jeg tar det som at han lo av den andre gubben og ikke meg. Fler av kursdeltakerene kom til meg senere med tips til hva de har gjort med tilsvarende problemer med andre hunder. Så det finnes heldigvis moralsk støtte. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; Hundefolk er rare.
Etter kurset fikk jeg en prat med hjelpetreneren, og han sa at om jeg fortsetter som jeg gjør nå, med ett tonn av tålmodighet, og ståpå vilje, så vil jeg komme i mål. Takk til deg, Det var bare det jeg trengte å høre, at det finnes lys i tunnellen.
Så, om det sitter en kursholder og leser dette; Vær så snill, snakk med deltakerene med respekt, ikke føys de av gårde med overlegne kommentarer, og gi litt personlig veiledning. Da får du fornøyde klienter, som mer enn gjerne kommer tilbake. I dette tilfellet fortsetter jeg bare fordi jeg tror Aron har godt av å komme ut blandt andre folk og hunder.
Har faktisk hatt Aron i 2 mnd nå, og jeg synes selv at det går litt bedre nå enn for 4 uker siden. Det er to skritt fram, og ti tilbake, men vi gir oss ikke ennå.
Vi kom en halvtime for tidlig så vi kunne gå en tur, og snuse rundt på treningsområdet, for å avklimatisere litt. Og det funket til en viss grad. Men treneren tror ikke jeg har jobbet hjemme, det er jeg sikker på.
Denne gangen skulle vi sitte i ring (jeg hadde glemt campingstol, eller lignende, og fikk høre , under offentlig "avstraffelse" at den er obligatorisk. Heldigvis fikk jeg låne en av hjelpetreneren). Vi skulle øve på passivitetstrening tror jeg, men jeg er ikke sikker, for hver gang han forklarte hva som skulle skje, begynte Aron å ule.... Begynner nesten å tro at det er denne mannen som Aron reagerer på og ikke de andre hundene, eller så snapper han opp at jeg er litt irritert på denne mannen, og slipper det ut på den måten, eller så vil han bare veldig gjerne snuse på alle og leke, leke, leke... Mest sannsynlig er det det siste alternativet.
I alle fall, vi skulle gå gjennom ringen av hunder og eiere, forbi to stykker, og så inn gjennom ringen igjen tilbake til plassen vår. Vi kan vel si det sånn at det ikke funket så bra. Ikke engang med lekre skinkebiter som lokkemat. Der hvor de andre ble møtt av kommentarer, veiledning og ros, ble jeg møtt av total stillhet... Da blir jeg sur. Jeg har jo tross alt betalt for at de skal veilede meg, og komme med tips, ikke sant?
Neste øvelse var at vi skulle gå rundt hele sirkelen. Denne gangen funket det faktisk litt bedre. SEIER!!!! Noen av de andre kursdeltakerene sa at de så forandring på hunden! SEIER igjen!!
Etter dette var det å sette hundene i bilene, og tid for kommentarer og spørsmål. Denne gangen spurte jeg om konkrete tips til hvordan få Aron til å slutte å spise opp barnas leker, men fikk til svar at det kommer aldri til å skje. Har han spist noe en gang, vil han alltid gjøre det. Lær barna å rydde, og steng dørene til romma deres var konklusjonen. Da sprakk det for meg. Jeg har jo hatt hund før, og han klarte jo slutte med dette, så Aron er ikke noe spesielt særtilfelle etter min mening. Det ble derfor en offentlig overhøvling av denne herremannen, og jeg ber han tie stille og høre etter hva jeg spør om , og gi meg ett ordentlig svar. Denne gangen ble jeg møtt av stillhet, og ett unnvikende blikk. Hjelpetreneren gjemte seg bak capsen sin og flira, jeg tar det som at han lo av den andre gubben og ikke meg. Fler av kursdeltakerene kom til meg senere med tips til hva de har gjort med tilsvarende problemer med andre hunder. Så det finnes heldigvis moralsk støtte. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; Hundefolk er rare.
Etter kurset fikk jeg en prat med hjelpetreneren, og han sa at om jeg fortsetter som jeg gjør nå, med ett tonn av tålmodighet, og ståpå vilje, så vil jeg komme i mål. Takk til deg, Det var bare det jeg trengte å høre, at det finnes lys i tunnellen.
Så, om det sitter en kursholder og leser dette; Vær så snill, snakk med deltakerene med respekt, ikke føys de av gårde med overlegne kommentarer, og gi litt personlig veiledning. Da får du fornøyde klienter, som mer enn gjerne kommer tilbake. I dette tilfellet fortsetter jeg bare fordi jeg tror Aron har godt av å komme ut blandt andre folk og hunder.
Har faktisk hatt Aron i 2 mnd nå, og jeg synes selv at det går litt bedre nå enn for 4 uker siden. Det er to skritt fram, og ti tilbake, men vi gir oss ikke ennå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)